GRIGORIJ FRID
Frid Klarinett-sonater: Nr. 1, op. 53, Nr. 2, op. 62, Nr. 2; Nr. 3, op. 75
John Finucane (klarinett), Elisaveta Blumina (klaver)
Musikproduktion Dabringhaus und Grimm MDG 2069-6 (57 minutter)
Den lengelevende russiske komponisten Grigorij Frid (1915–2012) – etter alt å dømme et uvanlig sivilisert menneske – har vært heller oversett av mikrofonene. Hans operaer Anne Franks dagbok (1969) og Van Goghsbrev (1975) er innspilt, likeledes hans bratsj-sonater, men ikke mye annet, og det gjør denne samlingen av hans tre klarinett-sonater spesielt velkomne. Hvis du er skuffet over at det ikke finnes klarinettsonater av Sjostakovitsj, vil du sette pris på disse, skjønt det er også et hint av Stravinsky her, og den underliggende edelheten i tonen utelukker ikke en og annen passasje med sart humor – Frid synes ikke å ha hatt noen demoner å kvitte seg med. CD-heftet rommer en kort artikkel om Frid av Alexander Vustin, en student og venn, og et intervju med komponistens datter, Maria Frid, gjort av Elisaveta Blumina – men forbløffende nok finnes det ikke et ord om selve musikken. Jeg kan da fortelle dere at de to første sonatene, komponert henholdsvis i 1966 og 1971, er i hurtig-langsom-hurtig-format, mens nr. 3 (1982) er tosatsig, med en Adagio etterfulgt av en Allegro. Fremførelsene er velartikulerte og overbevisende, og innspillingslyden er gjennomsiktig klar. Mye mer av Frid trenger utforskning: tre symfonier og andre orkesterverk, tre konserter, fem strykekvartetter, ytterligere fire sonater, klavermusikk og sanger. Kanskje får vi høre dem en dag. I mellomtiden er dette et godt sted å begynne.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
