ULTIMA 2018 – MIGRASJON
I dag starter årets Ultimafestival i Oslo. I den anledning gjengir vi, med festivalens tillatelse, Rob Youngs essay om årets festival.
TEKST ROB YOUNG
TOPPFOTO: TAN DUN cop. tandun.com
Ultima 2018: Migration – People and Music in Flux
Rundt 250 millioner mennesker – 3,3 prosent av jordens befolkning – er akkurat nå migranter rundt omkring i verden. Flere mennesker er i forflytning enn noensinne: fordrevet av krig, klimaendringer eller fattigdom – eller på jakt etter et bedre liv. Globalt er flyktningtallene rekordhøyde.
Å være migrant innebærer å befinne seg i en endringssituasjon. Drivkraften for å forlate hjemstedet sitt utløses vanligvis når forholdene der av en eller annen grunn blir uutholdelige. Forandring forårsaker migrasjon, og migrasjon skaper forandringer der migrantene havner. Et samfunn kan komme under press eller bli beriket når utenforstående blir en del av det – men samfunnet kan ikke unngå å bli forandret av prosessen.
Ultima 2018 svarer på nåtidens spørsmål knyttet til migrasjon med et program som både adresserer de konkrete utfordringene ved migrasjon og tar for seg tvangsforflytning i en mer abstrakt forstand. Komponister og kunstnere fra hele kulturfeltet tar for seg dette temaet under festivalen. På åpningsdagen kan publikum nomadisk følge en rekke programposter, fra Marie Skeies fleksible kart over festning Europa, som er tegnet opp med mynter, til Savina Yannatous verk Wandering Stories, hvis fargerike sanger og bevegelser er hentet fra førstehånds erfaringer i flyktningleirene på greske øyer.
Migrasjon tar mange former og forekommer både internt og eksternt. Fenomenet kan observeres som instinktiv oppførsel hos dyr, fugler og fisker som søker ideelle levekår. Mennesker søker det samme, men masseforflytningen er vanligvis et resultat av eksternt påtrykk. Krig har alltid skapt ustabilitet. På 1940-tallet søkte den tyske dadaisten Kurt Schwitters tilflukt i Norge, og senere i Nord-England, for å unnslippe et naziregime som klassifiserte verk som Schwitters’ lyddikt Ursonate som «moralsk forfalne». Ultima presenterer Ursonate med en europapremiere på 2017-versjonen av stykket, i den sørafrikanske multikunstneren William Kentridges tolkning. Som førstehåndsvitne til et av det 20. århundrets mest markante oppgjør, nemlig oppløsningen av apartheid, bruker Kentridge den personlige erfaringens tvetydige og subtile natur til å belyse temaer i offentligheten som vanligvis fremtrer i strengt definerte rammer.
Som en samtidig av Schwitters kjempet Iannis Xenakis sammen med den greske motstandsbevegelsen mot fiendtlige italienske styrker. Xenakis flyktet senere illegalt til Paris, hvor han utviklet seg til å bli en av de mest banebrytende samtidskomponistene i etterkrigstiden. I nyere tid har den libanesiske friimprovisatoren Mazen Kerbaj flyttet fra sin krigsherjede hjemby Beirut, hvor han har blitt en gallionsfigur for et aktivt miljø av radikale kunstnere, til Berlin – en by hvis status som tilfluktssted for unge kunstnere kan sammenlignes med Paris ved begynnelsen av det 20. århundre.
Innholdet i verkene til Savina Yannatou, Eva Reiter og Lasse Thoresen som blir fremført under Ultima, gjenspeiler hvordan tvangsforflytning oppleves, og komponistene utforsker kulturelle forskjeller fra mange ulike vinkler. Verkene tar for seg forskjellige årsaker til og virkninger av ustabiliteten i urolige regioner. Komponistene gir blant annet en musikalsk stemme til båtflyktninger som driver i land på greske øyer, og belyser vanskelighetene til iranske kvinner i undertrykkende religiøse regimer fra 1800-tallet og frem til i dag.
I en globalisert verden tar også noen et aktivt valg om å bli migrant. Mika Vainio, den finske elektroniske musikeren og lydkunstneren som døde 53 år gammel i 2017, forlot hjembyen Åbo for en nomadisk kunstnertilværelse i Barcelona, Berlin og til slutt Oslo. Han reiste verden rundt for å dele sin eksperimentelle teknomusikk med publikum, både som soloartist og i duoen Pan Sonic, og spilte til og med konsert på Påskeøya.
I andre enden av sjangerspekteret har den kinesiske filmkomponisten Tan Dun foretatt en musikalsk reise gjennom tid og rom. Selv om han er mest kjent for å ha skapt musikken til filmer som Snikende tiger, skjult drage, trekker hovedkomposisjonene hans tydelige linjer fra det gamle til det moderne Kina. I Duns musikk finnes både referanser til oldtidens Kina og kontrasterende sammenstillinger av folkemusikkinstrument og digital lydbehandling. I likhet med alle andre som er født før begynnelsen av 1980-tallet, er Tan Dun en «digital migrant» som vokste opp i en verden uten internett – men i tillegg har han migrert fra 1900-tallets maoistiske Kina til 2000-tallets Kina, som har blitt en økonomisk og kulturell stormakt.
Lignende tilfeller av tenkte tidsreiser – emigrasjon gjennom den fjerde dimensjon – kan høres på Ultima i for eksempel Kari Slaatsveen og Christian Eggens samarbeid med Oslo Sinfonietta: Ideen om 2018. Her blir vår egen nåtid observert fra et forestillingsperspektiv 100 år frem i tid. Den danske komponisten Bent Sørensens velprogrammerte konsert med Det norske kammerorkester, som er en markering av komponistens 60-årsdag, tar publikum med på en musikalsk 24-timers syklus hvor stykker av Haydn og Mozarts veves sammen med Sørensens egne morgen- og kveldsstemninger. Den eksperimentelle gruppen Lemur vandrer gjennom arkitektoniske gjenskapelser av Oslo-leiligheter på Nasjonalmuseet i en musikalsk utforsking av boareal gjennom ulike tiår.
Når det kjente gjennomtrenges av noe fremmed, kan ingenting forbli det samme. Dette er et uunngåelig faktum om innvandring, og det gjelder i like stor grad for kunst og kultur som for samfunn. Gjennom multikulturalisme vokser musikalske hybrider frem. Komponist Jon Øivind Ness røsker i det formelle ved klassisk musikk gjennom å blande inn anarkistisk popmusikk, mens Erlend Apneseth elektrifiserer tradisjonell norsk folkemusikk med kontrasterende improvisert rock.
Jan St. Werner fra Mouse On Mars har utforsket svært ulike musikkstiler i 25 år. Han føler seg like mye hjemme i pulserende klubbmusikk som i lydkunstens verden, og han har også jobbet vitenskapelig med tilknytning til STEIM i Amsterdam og kunstakademiet i Nürnberg. Det uttalte målet til det internasjonale ensemblet Zeitkratzer er å revitalisere moderne musikk ved å injisere elementer av støy, elektronika, jazz og ikke-klassiske avantgarde-teknikker samt finne samarbeidspartnere fra andre felt som er kjent for sin manglende respekt for tradisjoner.
Zeitkratzers fryktløse ånd er med på å forme årets avslutningskonsert på Ultima, der den amerikanske pioneren Laurie Anderson blir kveldens hovedattraksjon. Anderson er det perfekte eksemplet på en digital nomade som beveger seg mellom lydkunst, listehits, spoken word, film og multimediale utrykk.
Gjennom mange tiår som aktiv kunstner – fra det tidlige, episke sceneverket United States og frem til The Language of the Future, som hun presenterer i ny drakt under Ultima – har Anderson oppdaget underholdende måter å formidle tenkning på tvers av tid, rom, historie, geografi, kjønn og politikk på. I likhet med Savina Yannatous sanger er Andersons verk vandringshistorier: en påminnelse om at bevegelse og det å være åpen for kontinuerlig forandring er egenskaper menneskeheten aldri bør være redd for.
