THE WIND BLOWS: MUSIKK FOR KOR AV ALFRED JANSON
Janson Tre Dikt av Ebba Lindqvist*. The Wind Blows—Where It Wishes***,*****,******. Nå er det fint å leve. Lille mor klode. Sarabande. Sonnette nr. 76. Konstruksjon (arr. Gunnar Eriksson). Ky og vakre Madame Ky. Viska du vind. Nocturne.
Det Norske Solistkor, dir. Grete Pedersen *Alfred Janson (melodika). **Eirik Krokfjord (vokalsolist). ***Emilie Heldal Lidsheim (fiolin). ****Maria Angelika Carlsen (fiolin). *****Jan Clemens Carlsen (cello). ******Embrik Snerte (kontrafagott, fagott). *******Helge Lien (piano). ********Anders Kregnes Hansen (slagverk). *********Medlemmer av Oslo Sinfonietta
BIS BIS-2341 SACD (66 minutter)
Dette er en veldig spesiell plate. Alfred Janson (f. 1937) er – sammen med Ketil Hvoslef – Norges mest fremragende eldre komponist (selv om jeg neppe tror noen av dem vil takke meg for slik omtale!). Janson er en komponist som arbeider på mange forskjellige musikalske områder. Hans produksjon innen klassisk kunstmusikk er relativt liten (sammenlignet med andre), men hvert kresent skapte verk har en kjerne, hva enten det gjelder de små versene i Tre Dikt av Ebba Lindqvist (1975-80) eller større, men kjente verk som Nocturne (1967) eller Sonette nr. 76 (2000), to av Jansons beste ytringer; ærlig talt, sonettenover Shakespeares Sonnet Nr. 76 – er en av de beste tonesettingene av Shakespeare jeg vet om. Det som gjør disse innspillingene så spesielle, er komponistens aktive tilstedeværelse, der han legger til introduksjoner eller akkompagnement på melodika, et sjeldent brukt konsertinstrument, men et av hans favoritter. Disse tilleggene gir en overjordisk kvalitet til verkene, enten det er den spøkelsesaktige introduksjonen til Tre Dikt eller akkompagnementet til to svært ulike korsanger: Den polemiske anti-Vietnamkrig Ky og vakre Madame Ky (1967) og den salmelignende Viska du vind (1973). Det Norske Solistkor synger like nydelig som man venter av dette fantastiske koret, enten det gjelder enkle sanger som de Ligeti-aktige klusterne i Gunnar Erikssons arrangement av orkesterverket Konstruksjon (fra Konstruksjon og hymne, 1963). Fremførelsene er på høyde med andre versjoner – inkludert deres egen nylige, noe langsommere, utgave av Sonette nr. 76! Grete Pedersens tempi er bemerkelsesverdig fulle av energi og det er interessant å sammenligne hennes tolkning av Nocturne med Knut Nystedts klassiske innspilling – med det samme koret – fra fire tiår tidligere, men fortsatt tilgjengelig på CD fra Aurora (en overføring fra en Philips LP fra 1970-årene). Pedersen skjærer mer enn to minutter ned på varigheten uten at det virker for fort; hennes versjon er nesten et og et halvt minutt fortere enn Gunnar Erikssons på Proprius. Hennes tolkning står seg godt i konkurransen, slik alle disse fremførelsene gjør, innspilt mellom juni 2014 og juni 2017. Helt fabelaktig lyd fra BIS, også som forventet.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
