UJAMAA
Sommero Ujamaa*. The Iceberg**,***
*Lena Willemark (kulning, stemme), John Pål Inderberg (saksofon), Rik De Geyter (bass- klarinett), Espen Aalberg (slagverk). **Eir Inderhaug (sopran), Florin Demit (baryton). Trondheim Symfoniorkester & ***Kor, dir. Ingar Heine Bergby
Lindberg Lyd 2L-146-SABD (61 minutter; SACD og Blu-rayplater)
Reiseskildringer i musikk er ikke uvanlig, og de kan omfatte et vidt spekter av utsiktspunkter, fra skildringer av spesifikke steder – best illustrert med Liszts tre samlinger Années de Pèlerinage, som omhandler reiser i Sveits og Italia – til verk med en bredere innfallsvinkel som Ronald Stevensons Klaverkonsert nr. 2, The Continents (1971), et interessant, men til syvende og sist feilslått eksperiment når det gjelder å dyrke en form for «verdensmusikk». Henning Sommeros kantate Ujamaa (2008, her innspilt i en kortere versjon fra 2017 uten de talte innslagene i originalverket), ligger et sted mellom disse to, med en fornemmelse av turistens flyktige bilder av spesielle steder som hos Liszt, men som her strekker seg over hele planeten – og siterer lokal musikk under veis – på Stevensons vis.
Med 41 minutters lengde, er Ujamaa unektelig ambisiøs i størrelse, og Sommerro anstrenger seg for å lage en helhet når han lenker de seks satsene (en per kontinent i rekkefølgen Europa, Afrika, Amerika, Asia, Australia, pluss en «grand finale») ved å bruke Bach og en kvinnelig folkesanger – den fantastiske Lena Willemark – som kanskje representerer den europeiske turist-komponisten på vei jorden rundt, og ytterligere en undertekst i linjen «Let us be lifted by the arts!», deklamert på engelsk på forskjellige steder gjennom partituret. Det er et ganske tidlig-20.århundrekonsept og selv om kantaten er full av attraktiv musikk og episoder, blir den dessverre aldri virkelig overbevisende. Musikken fra de forskjellige kontinentene har tidvis glimt av lokalkoloritt, som i den afrikanske sangen mot slutten av andre sats; trommeutviklingen er imidlertid dårlig (Espen Aalberg får ikke nok å jobbe med) og er like lite representativ for afrikansk musikk som et pressebilde av elefanter og sjiraffer for et kontinent som omfatter regnskoger, jungel, ørken og iskledte fjell, så vel som gressletter. Det er så mye mer med Afrika enn dette, og sluttelig henger følelsen av alt som er uteglemt igjen i hele verket. Joda, det er en fin snev av Bernstein-lignende komponering for Amerika, men innbyggerne i Sør-Amerika må føle seg ganske glemt. Jeg gjenkjente ikke Australia i det hele tatt. Når alt kommer til alt lyder kantaten ganske hul, tross alle gode intensjoner.
The Iceberg, skrevet for sopran- og barytonsolister, kor og orkester (2003), er langt sterkere, mer fokusert i sitt uttrykksfulle oppdrag og langt mer stemningsfullt musikalsk. Gjennom en levede tonsetting av et dikt av Kristofer Uppdal, feirer kantaten den store polfarer Fridtjof Nansen og hans første kone, Eva, deres atskillelser og rettssaker. Eir Inderberg fanger smerten i Evas lengsel etter sin stadig fraværende ektemann veldig fint, og en ypperlig russisk-lydende Florin Demit representerer Nansen selv. Trondheim Symfoniorkesters kor fremfører fint sin mellommenneskelige rolle og i begge verk klinger orkesterakkompagnementet suverent under Ingar Heine Bergby. Lindberg Lyds klang er som vanlig svært god, og kan nytes både på SACD og i Blu-ray pure audio-format.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
