MED CHOPIN INN I FORTIDEN
Fjorårets Chopin-konkurranse i Warszawa, for pianister på autentiske instrumenter, fikk enorm medieoppmerksomhet, forteller Gunnar Arneson, en mangeårig konkurransegjest på jakt etter «den ekte Chopin».
TEKST GUNNAR ARNESON
FOTOS: Wojciech Grzędziński, Darek Golik / NIFC (The Fryderyk Chopin Institute) om ikke annet er oppgitt.
Toppfoto: Spente finalister venter på avgjørelsen. F.v. Antoine de Grolée, Krzysztof Książek, Naruhiko Kawaguchi, Dmitry Ablogin, Tomasz Ritter og Aleksandra Świgut.
«Noe slikt som dette vil du ikke finne noe annet sted i hele verden,» sa Michael Moran til meg i en pause under den første Chopin-konkurransen på historiske instrumenter. Det den Warszawa-bosatte australske forfatteren og musikkskribenten hadde i tankene, var det velinformerte kommentariatet polakkene nyter godt av under slike evenementer. Etter å ha overvært flere «tradisjonelle» Chopin-konkurranser i Warszawa, kunne jeg bare si meg enig. Ingen steder stiller trolig mediene opp slik de gjør under den tradisjonsrike og legendariske pianistkonkurransen som avholdes i oktober i den polske hovedstaden hvert femte år. Det er særlig Polskie Radio (tilsvarer NRK) som utmerker seg. I tillegg til direkteoverføringene av samtlige etapper på kulturkanalen Dwójka (P2), ledsaget av kommentarer og intervjuer, kunne vi om kvelden høre et solid team av musikkjournalister, utøvere, pedagoger og musikkforskere i et lengre diskusjonsprogram på samme kanal.
Chopin-kommentariatet stilte naturligvis også på denne nye konkurransen, som denne gang ble arrangert i første halvdel av september. Nå kunne vi i tillegg glede oss over internettstasjonen Radio Chopin, med daglige kommentarprogrammer som det ovennevnte samt en rekke Chopin-relaterte programposter. Flere ganger satt vi ved siden av Radio Chopins kommentatorer og kunne se hvordan de noterte ivrig i lommepartiturer og notatbøker for å kunne kommentere spill og tolkninger senere på kvelden.
Autentiske instrumenter – en god idé?
Det arrangeres pianistkonkurranser på gamle klaverinstrumenter andre steder. Den mest kjente er muligens Musica Antiqua-konkurransen på fortepiano som har vært arrangert hvert tredje år i Brugge i Belgia siden 1983. Likevel er det ikke unaturlig å anta at årets nykommer vil innta plassen som den fremste konkurransen på dette feltet. Ambisjonen er det iallfall ingenting å si på, nemlig å fremme historisk informert oppføringspraksis på klaver og Chopin-spill i tråd med det som var vanlig på komponistens tid, og det på instrumenter fra hans egen tid, eller på kopier av slike instrumenter.
Ikke alle synes dette er interessant. En polsk kritiker formulerte motstandernes argumenter slik: «Hvorfor komme trekkende med disse historiske møblene, om de er aldri så godt vedlikeholdt? De ble jo for lengst fortrengt av moderne flygler. Til nød kan de brukes på en konsert eller en festival, men en konkurranse på slikt gammelt skrot? Chopin ville helt sikkert aldri vært med på noe slikt.» Enkelte fryktet at deltagerne ikke ville representere et høyt nok nivå, og at det dermed ville bli en B-konkurranse.
Imponerende nivå
Av de 59 som hadde meldt seg på, ble 30 pianister i alderen 18 til 34 år fra ni land funnet verdige til å delta i konkurransen. Mange av dem hadde studert klaverspill på gamle instrumenter, noen i tillegg også cembalospill. Flere hadde allerede begynt på en karriere, gitt konserter i mange land og spilt inn CD-er på instrumenter fra Chopins tid, eller på kopier av slike. En av dem var polakken Krzysztof Książek, som kom til semifinalen under den tradisjonelle Chopin-konkurransen i 2015. En annen var ukrainske Dinara Klinton, også hun med semifinaleplass fra 2015. Dette tydet ikke akkurat på en B-konkurranse.
Den 10 mann store juryen besto av kjente, utøvende pianister og pedagoger. Noen av dem – tyskerne Andreas Staier og Tobias Koch, fransk-belgiske Claire Chevallier og russeren Alexej Lubimov – var spesialister på autentisk oppføringspraksis. Andre – blant dem Nikolai Demidenko, Nelson Goerner, Dang Thai Son og Janusz Olejniczak – hadde erfaring med gamle instrumenter, ofte i forbindelse med innspillinger utgitt i serien «The Real Chopin» av Det nasjonale Chopin-instituttet (Narodowy Instytut Fryderyka Chopina, forkortet NIFC), som var konkurransens arrangør. Flere av jurymedlemmene hadde elever blant deltagerne, men hadde ikke rett til å stemme på dem.
Nye, gamle instrumenter
Omfanget av satsingen var imponerende også på andre måter. Chopin-instituttet hadde pengesterke sponsorer i ryggen, blant andre det statseide polske oljeselskapet Orlen, som også hadde finansiert et nytt instrument til instituttets allerede omfattende samling. Det dreide seg om en kopi av et fortepiano av en type Chopin selv hadde hatt i sin ungdom. Hans instrument var bygget av datidens trolig fremste pianofabrikant i Warszawa, Fryderyk Buchholtz, men nesten ingen av hans instrumenter finnes i dag. Etter mye strev fant instituttet i Ukraina endelig et Buchholtz-fortepiano som kunne brukes som modell for mannen som fikk i oppdrag å lage kopien, Paul McNulty.
Dette instrumentet kaller polakkene allerede «Warszawski Fortepian Chopina», og for de fleste minner disse ordene dem om et kjent dikt av romantikeren Kamil Cyprian Norwid. Det har nettopp tittelen «Fortepian Chopina» og forteller om da Chopins piano, som befant seg i leiligheten til hans søster i Warszawa, ble kastet ut av vinduet av tsarens soldater under den polske Januar-oppstanden i 1863. Buchholtz-kopien er derfor mer enn bare en kopi av et gammelt klaver. Det ble innviet av pianisten Krzysztof Książek 17. mars i år i Warszawa-operaen på årsdagen for en berømt konsert den 20 år gamle Chopin ga i 1830. Da fremførte han sin klaverkonsert i f-moll på et Buchholtz-instrument samme sted. At Polen i fjor feiret hundreårsjubileet for sin gjenvunne uavhengighet, hører naturlig nok også med i bildet.
Stort instrumentvalg
I tillegg til Chopin-instituttets egne instrumenter, hadde arrangøren leid inn flere godt restaurerte og vedlikeholdte gamle instrumenter, og særlig tre av disse skulle spille hovedrollen under konkurransen. Men også instituttets Buchholtz-kopi og en kopi av et Graf-fortepiano fra Wien ble brukt som konkurranseinstrumenter i første etappe. De øvrige av de til sammen 19 instrumentene kunne deltagerne bruke til å øve på. Et par av disse var kopier, mens de øvrige var instrumenter fra Chopins egen tid.
I den første av konkurransens tre etapper skulle deltagerne spille et preludium med tilhørende fuge fra Bachs Das Wohltemperierte Klavier. Dette var ingen tilfeldighet: Chopin var en stor beundrer av mesteren fra Leipzig. I tillegg skulle de bryne seg på et stykke av en polsk komponist fra generasjonen før Chopin, en polonese Chopin hadde komponert i sin ungdom i Warszawa, samt en etyde og en av balladene eller barcarollen. De 15 som gikk videre til andre etappe, skulle spille alle masurkaene i et gitt opus, samt en av de store polonesene op 44 og op 53 (evt. de to i op 26) og en av komponistens sonater.
De to første etappene fant sted i Filharmonia Narodowas kammersal, som er omtrent på størrelse med Lindemann-salen ved Norges musikkhøgskole. Finalen fant derimot sted i den store konsertsalen. Hvordan disse gamle instrumentene ville lyde der, var det mange som lurte på. Riktignok ville de bli akkompagnert av et tidsriktig orkester, nemlig det kjente Orchestra of the Eighteenth Century, men var det ikke en fare for at klaveret ville bli overdøvet? Og hvordan ville de gamle instrumentene tåle den til dels røffe behandlingen for eksempel Chopins to store klaversonater ofte medfører? Ville det være nødvendig å stemme dem mellom hver pianist?
Erard – datidens Steinway
En egen kommisjon bestående av medlemmer av juryen hadde bestemt hvilke instrumenter som skulle brukes under konkurransen. Blant kriteriene de la til grunn, var om instrumentet var «lettspilt» og hvorvidt klaveret var tilgjengelig på det europeiske marked for utleie av slike instrumenter. Valget falt på de to fortepianokopiene i Chopin-instituttets samling, og tre innlånte instrumenter, et engelsk Broadwood-flygel fra 1847-48 fra samlingen til Chris Maene i Belgia, samt to franske instrumenter, et Erard-flygel fra 1837 og et Pleyel-flygel fra 1842. Begge de franske instrumentene tilhørte nederlenderen Edwin Beunk, som selv var til stede under hele konkurransen.
Det viste seg å være et lykkelig valg. I første etappe ønsket halvparten av deltagerne å benytte Buchholtz-kopien, mens bare tre spilte på Graf-kopien. Men ingen brukte disse instrumentene til å fremføre samtlige komposisjoner i programmet sitt. Deltagerne hadde i de to første etappene nemlig anledning til å spille på opptil tre forskjellige instrumenter, noe de aller fleste benyttet seg av.
I annen etappe var det ingen som spilte på de to fortepianokopiene. Det instrumentet som oftest ble valgt, var Erard-flygelet, men mange kommentatorer mente Pleyel-instrumentet hadde den mest interessante klangen, selv om den var mindre jevn enn Erardens. Det var kanskje det sistnevnte instrumentet det var lettest å tilpasse seg for pianister med begrenset erfaring med historiske klaverer. Det var da også teknologisk mer avansert, «datidens Steinway», som en musikkforsker sa. Chopin selv spilte på både Erard- og Pleyel-klaverer, men skal ha ment at sistnevnte hadde den mest interessante klangen. Broadwood-flygelet hadde en skarpere klang enn de franske, og bare noen ganske få brukte det under annen etappe. Det er ikke ofte man har anledning til å høre Chopin fremført på så gode historiske instrumenter, og de fleste i salen lot seg begeistre.
Hvem skiller seg ut?
Som i den «store» Chopin-konkurransen sitter det et kyndig publikum i salen og venter på personlighetene, pianistene som skiller seg ut. Og denne gangen måtte de ikke bare skille seg ut som «chopinister» som polakkene sier, men også vise at de behersket kunsten å spille på instrumenter fra komponistens tid. Ville det være mulig å finne noen som oppfylte begge disse kravene?
Den første som for mange kritikere lot til å gjøre nettopp det, var den 29 år gamle russeren Dmitry Ablogin. Han var blant de som var først i ilden, og han beholdt sin plass i favorittsjiktet helt frem til finalen. Ablogin var også den første, men ikke den eneste, som viste en praksis som var vanlig på Chopins tid, han preluderte. Det vil si at han spilte noen improviserte takter før han gikk løs på selve komposisjonen. Kort tid etterpå dukket nok en personlighet opp, nemlig japaneren Naruhiko Kawaguchi, som i 2016 hadde kommet på delt andreplass i den nevnte fortepianokonkurransen i Brugge. Også han ble lagt positivt merke til.
Det viste seg snart at de som hadde fryktet at dette ville bli en B-konkurranse, hadde tatt grundig feil. Ved siden av etablerte folk som Książek og Klinton dukket det opp pur unge stortalenter som den 19 år gamle Kamil Pacholec og 26 år gamle Aleksandra Świgut, begge fra Polen. Det dukket også opp en pianist som hadde vært med i den store Chopin-konkurransen i 2010, franskmannen Antoine de Grolée. Han fikk ros for de virtuose fremførelsene sine, men enkelte lurte på om de var historisk informert
Polsk favoritt
For mange ble den 23 år gamle polakken Tomasz Ritter den største opplevelsen i første etappe. Han hadde i flere år studert klaverspill på forskjellige typer instrumenter ved Tsjajkovskij-konservatoriet i Moskva på historiske instrumenter hos jurymedlem Aleksej Lubimov. Som 16-åring hadde han vunnet en internasjonal konkurranse for unge pianister i Bydgoszcz i Polen, og ga konserter i Europa, Russland og Japan.
Ritter utnyttet alle de mulighetene Buchholtz-kopien ga, blant annet en egen sordinpedal, og spilte en polonese av Karol Kurpinski og Chopins polonese i giss-moll (op. posth.) i beste style brillant, til dels med egne forsiringer, særlig i siste del av Chopin-polonesen. Mange krysset fingre for ham. Michael Moran var overbevist om at vi her hadde vinneren. «A truly great recital in or out of competition, on an historial instrument or not,» skrev han i sin omfattende og grundige konkurranseblogg.
Det viste seg at instrumentene tålte konkurransen godt. For sikkerhets skyld ba arrangøren Edwin Beunk om å kontrollere dem etter hver pianist. «Jeg gjør det mest for syns skyld, for at pianistene skal føle at vilkårene er like for alle,» sa han da jeg fikk en prat med ham i en av pausene. «De holder stemmingen godt,» la han til.
Beunk er et internasjonalt kjent navn innen restaurering av gamle klaverer. Da jeg sa at jeg var fra Norge, spurte han: «Kjenner du Liv Glaser?» Vår egen professor emerita på området historisk informert fremføring på slike instrumenter, kan forteller at nettopp Beunk har restaurert et Conrad Graf-fortepiano fra 1825 for Norges musikkhøgskole.
Polsk overvekt i finalen?
Ikke bare holdt klaverene stemmingen, som Beunk sa. Ingenting tydet på at de ikke tålte å bli spilt på om og om igjen. Det eneste tilløpet til dramatikk var at elfenbenet falt av en tangent og deiset i gulvet da Grolée spilte i andre etappe. Jeg var blant dem som hørte lyden, men forsto ikke da hva som var skjedd. Franskmannen sa etterpå at det inntrufne nok hadde påvirket ham, men han spilte videre og kom seg trygt i havn, ja faktisk helt til finalen.
Mange, deriblant jeg, fortsatte å være imponert over Ritter i annen etappe. På Pleyelen spilte han blant annet masurkaene i opus 33 på en for meg forbilledlig måte. I den livlige nr. 3 i D-dur følte jeg meg hensatt til et vertshus på den polske landsbygda. Det samme hørte jeg andre si.
Da de seks finalistenes navn ble kunngjort, viste det seg at tre av dem – Książek, Ritter og Świgut – var polakker. De øvrige tre var Ablogin, Kawaguchi og de Grolée. Hvor er Dinara Klinton? spurte den polske pianisten Marek Bracha i sin kommentar i radioen. Hvorfor er de Grolée med blant de seks? spurte andre. Og hva med stortalentet Kamil Pacholec? Det burde vært plass til et par til, var det noen som sukket.
Valgets kval
I finalen skulle vi få svar på spørsmålet om hvor godt vi hørte instrumentene i den store konsertsalen, og med et stort orkester som akkompagnement. Dessuten lurte mange på om det gikk an å vinne en Chopin-konkurranse ved å spille f-mollkonserten. Det hadde ingen gjort siden Dang Thai Son så langt tilbake som i 1980. Men nå hadde fem av de seks finalistene nettopp denne konserten på programmet. Bare Krzysztof Książek skulle spille e-mollkonserten.
Da Ablogin spilte, fryktet jeg det verste. Jeg satt midt i salen, og syntes klaveret lød veldig svakt. Hvordan skulle dette gå? Var det Ablogin som ikke hadde tilpasset spillet til den større salen? Da de andre spilte, først de Grolée på Erarden, lød det imidlertid helt fint. Da Kawaguchi skulle inn på podiet, ble det kunngjort, på polsk og engelsk, at han ville spille på Buchholtz-kopien. Men det var Pleyelen som sto klar. Hva var dette? Det viste seg at japaneren helt i siste øyeblikk hadde ombestemt seg. Det hadde nok vært interessant for oss å høre hvordan «fortepian Chopina» lød i en stor sal. Men Pleyelen var trolig det lykkelige valg for ham.
Et vellykket eksperiment
Samme kveld ble vinnerne kunngjort. Ritter hadde gått seirende ut av den første Chopin-konkurransen på historiske instrumenter. Helt fortjent, lot til å være den vanlige oppfatningen. Świgut og Kawaguchi (enkelte hadde kanskje heller sett japaneren gå helt til topps) kom på delt annenplass, mens Książek endte opp som nummer tre. Til gjengjeld vant han Polsk Radios Masurka-pris, mens Ritter vant en pris oljeselskapet Orlen tildelte den polakken som nådde høyest. Men flere, særlig flere polske kritikere, beklaget at ikke Ablogin var blant prisvinnerne. Noen ymtet frempå om polsk favorisering.
Da poenggivingen ble offentliggjort, ble slike mistanker gjort til skamme. Tomasz Ritter var den suverene vinner, også for jurymedlemmene, og i de to etappene før finalen var det ingen som ikke sendte ham videre. En av dem ga Ablogin andreplassen, og to av polakkene tredjeplassen. Men de fremste spesialistene på autentisk fremføring ga russeren femte- eller sjetteplassen.
Før konkurransen uttalte Stanisław Leszczyński, kunstnerisk direktør ved Chopin-instituttet og primus motor for Chopin-konkurransen på historiske instrumenter, at det dreide seg om et eksperiment. På en pressekonferanse dagen etter finalen ble det opplyst at neste utgave av konkurransen er planlagt avholdt i 2023. Eksperimentet hadde visst lykkes.
Alle prøvene og finalekonsertene kan du se og høre på YouTube eller via Chopin-instituttets nettsted (http://iccpi.eu/pl/iccpi/multimedia_videos)
Michal Moran har skrevet utførlig og med stor innlevelse på engelsk om konkurransen. Du kan lese hans kommentarer på michael-moran.org
Vi viser også til Arnesons artikkel om de historiske instrumentene til Det nasjonale Chopin-instituttet i Warszawa fra 26. juli 2018.
