«D S C H» I ROSENDAL 2019
Dmitrij Sjostakovitsj’ musikalske signatur – D S C H – er også signaturen Leif Ove Andsnes har satt på årets kammermusikkfestival i Rosendal, 8.-11.august.
TEKST MONA LEVIN
FOTO LIV ØVLAND / ROSENDAL KAMMERMUSIKKFESTIVAL om ikke annet er opplyst.
Dmitrij Sjostakovitsj’ navn kjenner vi best for hans symfonier, og noen i rekken, som nr. 5, nr. 7 (Leningrad) og nr. 10, er en del av kanon. Når kammermusikken er mindre kjent her, kan det skyldes de mange russiske eller russisk-orienterte dirigentene som har gjestet våre symfoniorkestre gjennom de siste 50 år. Det kan også skyldes at symfoniene først fikk det rommet de trengte med byggingen av konserthus – først Grieghallen i Bergen og så Oslo konserthus. Kombinasjonen av de store salene og den minste – stuen hjemme der TV’en limte publikum fast i sofaen – sendte kammermusikken inn i bakevja i lang tid. Helt til kammermusikkfestivalene skapte ny interesse.
– Sjostakovitsj har skrevet masse kammermusikk, blant annet 15 kvartetter – samme antall som han skrev symfonier. Da jeg begynte planleggingen av årets program måtte jeg gå i meg selv: Hvor mange av kvartettene kjente jeg egentlig? Veldig få, det var gøy å innrømme! Nr. 8, selvsagt, men den er en slager, sier Leif Ove Andsnes.
Selvbiografisk
– Nr. 8 er et kjerneverk, et signaturverk, som i sin helhet bygger på de fire tonene D, Ess, C og H – D S C H – (Dmitri Schostakowitsch i tysk stavemåte), og som opplagt må tolkes selvbiografisk. Opprinnelig ble den skrevet til en sovjetisk film om bombingen av Dresden, og den gikk lenge under navnet Dresden-kvartetten. Den ble også komponert der i byen i løpet av tre døgn, og viet minnet om «Ofrene for fascisme og krig». Men den handler om komponisten og ikke om kommunisme/fascisme. Sjostakovitsj var selv et offer, en hemmelig opposisjonell som skjulte sine antikommunistiske synspunkter og sin redsel i musikken, ofte gjennom ironi. Kvartett nr. 8 er full av egne sitater, blant annet av jødiske temaer. Sjostakovitsj var fascinert av jødisk folkemusikk helt fra sine unge dager (ikke populært), og siterer både fra dem og fra operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, (som fikk ham i unåde hos Stalin).
– To andre kvartetter, 4. og 13, står også på programmet. De er vidt forskjellige, to ytterpunkter. Nr. 4 er lys og vakker og nr. 13 er den mest abstrakte han skrev. Den er vanskelig å trenge inn i, innestengt på en måte, som Sjostakovitsj selv ofte følte seg. Mens disse to spilles i original, representerer nr. 8 det første verket som spilles i arrangement for kammerorkester i Rosendal. Allegria String Ensemble spiller.
På stram line
Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975) balanserte på stram line uten redningsnett hele livet. Musikken hans forteller om dette, ikke minst Kvartett nr. 8. Den er altså festivalens åpningsverk og sitatene forteller mye om festivalens innfallsvinkel.
– Når vi setter Prokofjevs jødisk-inspirerte verk fra 1919 og Kreins fra 1914 opp mot Sjostakovitsj’, hører vi tydelig hvor det jødiske kommer fra. Og selvfølgelig i Klavertrio nr. 2 som ble skrevet midt under krigen og som sentrerer rundt det jødiske. Det viser Sjostakovitsj’ personlige mot. Han var ingen medløper, som det har vært hevdet.
– Vi har ikke så mange tematiske programmer i år, men presenterer noen av Sjostakovitsj’ samtidige – som Prokofjev, Stravinsky, Galina Ustvolvskaja, og Krein, og inspirasjonskilden Musorgskij – og etterkommere som Schnittke, Denisov og Silvestrov. Alexander Vustin er spesielt interessant. Han er født i 1943, regner bare det han har skrevet etter 1972 som gyldig, og han er nærmest ukjent utenfor Russland.
Den russiske sjelen
– Alle føler den russiske sjelen, uten helt å kunne sette ord på den. Mens Tsjaikovskij kommer fra den klassiske kanon, som Brahms og Grieg, kommer Sjostakovitsj mer fra ur-russiske røtter, fra Musorgskij – noe gåtefullt, eksotisk og fascinerende som jeg blir sterkt berørt av. Men samtidig knytter han an til Beethoven og Mahler som også sprengte alle rammer, ikke brydde seg så mye om reglene. Sjostakovitsj var nødt til å finne noe innenfor sine trange rammer som lot ham gi uttrykk for egen identitet og stemme. På gamle videoer har jeg sett at han var følelsesfull, men anti-romantisk og anti-sentimental, nervøs – som om noen puster ham i nakken. Og det var det jo noen som gjorde. Men han er også forvirrende når han lar musikken gå fra det tragiske til å peke nese.
Stor variasjon
Variasjonen hos Sjostakovitsj er enorm; den går fra store drama til gøyal musikk, fra det store sovjetiske mørket, de trange rammene og vanskelige kårene, til mye lett musikk.
– Sjostakovitsj elsket operetter og kabareter, og var inspirert av jazz. Hovedgaten i St. Petersburg hadde åtte kinosaler, og han spilte til stumfilm på tre av dem – ofte uten å ane hva som dukket opp på lerretet. Han brukte det som øving, spilte Mozart og alt mulig annet som ikke nødvendigvis passet, og det utviklet ham som pianist. Mye tidlig Sjostakovitsj høres ut som Tom og Jerry; Klaverkonsert nr. 1 er klart inspirert av stumfilm! Vi skal for første gang vise film, nemlig New Babylon (1928-29), som Sjostakovitsj skrev sitt første filmpartitur til. Orkesterversjonen har vært kjent lenge, men klaverversjonen som var forsvunnet, ble gjenfunnet, og pianisten Sasha Grynyuk rekonstruerte den. Han ga nyfremførelsen i London i 2017, og han skal spille den i Rosendal. Den gir oss et vilt innblikk i improvisasjon, sier Andsnes.
Festivalen presenterer også alle komponistens 24 preludier og fuger med Igor Levit i Kvinnherad kirke, et kjempeprogram som tar nesten tre timer og omfatter mat i pausen. Barytonen Andrei Bondarenko synger samtlige av Sjostakovitsj’ sanger til Pusjkin-tekster i Riddersalen i Baroniet.
Musikken og politikken
Sjostakovitsj 10. symfoni var den første Leif Ove Andsnes tok til seg, og han forteller at han har brukt mye tid på å bli glad i den sene Sjostakovitsj. Den virket først som lange monologer som ikke gikk noen steder, som enorme avstander, store eksotiske landskap, veldig langt fra det vestlige, klassiske klangbildet.
– Knapt noen komponist har arbeidet så i pakt med sin politiske samtid. Stalin var hans demon. Ettertiden har sett hvordan en komponist så til de grader maktet å gi uttrykk for det han hadde på hjertet, som Sjostakovitsj i sin 5. symfoni. Han viste gjennom den at han kunne innordne seg, og skrev et menneskelig mangetydig testamente, en genistrek av en komposisjon som alle kunne ta til seg, både makthavere og undertrykte. Makthaverne oppfattet det som et triumfalt verk om kommunismen, men folk følte noe helt annet, hørte hjertet hans. Hva kommer neste generasjon til å forbinde med kommunisme og fascisme? Kan de høre Sjostakovitsj’ løsrevet fra kunnskap om skrekkregimene? Dette tar vi opp i forelesninger, foredrag og panelsamtaler.
Store musikere
I rekken av store musikere møter publikum i år blant andre pianisten Marc-André Hamelin, fiolinisten Veriko Tchumburidze, bratsjisten Tabea Zimmermann, cellisten Clemens Hagen, klarinettist Anthony McGill og Quator Danel. Unge norske kunstnere er som alltid med.
Og ingenting av dette ville vært mulig uten betydelig økonomisk støtte fra Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen.
Fullstendig program for festivalen er nå offentliggjort og kan leses her.
