ALFRED JANSON ER DØD
Med Alfred Jansons bortgang natt til søndag 19. mai har Norge mistet en av sine mest spilte komponister. Han ble født i Oslo 10. mars 1937 som sønn av billedhuggeren Gunnar Janson og pianisten Margrethe Gleditsch. Han viste tidlig store musikalske evner, blant annet som trekkspillvirtuos i Oslos restauranter, allerede som tolvåring. Han fikk pianoundervisning av sin mor og hadde en kritikerrost debut som pianist i 1962. Han gjorde seg også sterkt gjeldende som jazzmusiker.
Alfred Janson studerte komposisjon med Finn Mortensen og Bjørn Fongaard, hadde studieopphold ved musikkhøyskolen i Stockholm og deltok på de berømte sommerkursene i Darmstadt i Tyskland. Hans kompositoriske virke var preget av hans erfaring og dyktighet som utøvende musiker, og musikanten Alfred Janson var hele tiden aktiv på så vel klaver og trekkspill som melodika, parallelt med sitt skapende arbeid. Han var stolt over å bli omtalt som Norges første nyvennlige komponist, en beskrivelse han fikk spesielt for verket Nocturne (1967). Flere av hans verker hadde elementer av jazz, som et av hans tidligste stykker, Patrice Lumumba (1961) for piano, bass og trommer, men han baserte seg etter hvert mest på notebunden komposisjon.
Janson gjorde seg raskt bemerket på den norske samtidsmusikkscenen, blant annet med klaververket November 1962 og Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963). I 1966 vant orkesterverket Konstruksjon og hymne prisen som beste ikke-hollandske verk i en komposisjonskonkurranse i Bilthoven, og samme år fikk han sitt internasjonale gjennombrudd på ISCM Verdensmusikkdager med Kanon for kammerorkester og lydbånd. Etter dette fulgte noen år med store norske bestillingsverk som balletten Mot Solen (1969), operaen Et fjelleventyr (1972) og Forspill for fiolin og orkester (1975). Orkesterverket Mellomspill for orkester (1985), tilegnet han Arne Treholt, hvis sak han engasjerte seg sterkt i. Av andre store verk kan nevnes Nasjonalsang (1988), Livsfrise for cello, kor og orkester (1999) og En Bibelhistorie for skuespiller og 15 musikere (2007). Et av hans hyppigst fremførte og innspilte verk de senere årene er Sonnet No 76 (Shakespeare) for kor og solostemme (2000).
Men det var også andre elementer i hans tilnærming til musikk som politikk, gjerne kombinert med en god porsjon humor. Et eksempel på det første er A Bagdad Blues (not for Blair, not for Bush) fra 2003, skrevet i protest mot den amerikansk/britiske invasjonen av Irak. Over på den humoristiske siden kan nevnes Valse Triste, en ifølge komponisten «ikke helt snill collage over norsk kulturdebatt anno 1970», samt korsuiten Errotikk og Pollitikk til tekst av Arild Nyquist, der komponisten, antakelig som den eneste i verden, benyttet tempoangivelsen «Hambo Lento».
Janson mottok flere priser og utmerkelser, blant andre Lindemanprisen (1988), Gammleng-prisen (2010), Edvard-prisen (2008) og Arne Nordheims komponistpris (2016).
Bilde: Alfred Janson. Foto: Lisbeth Risnes/Nasjonalbiblioteket
