OSLO-FILHARMONIEN MOT VERDENSTOPPEN (2)
Mariss Jansons’ skjellsettende læresetninger: 1. Før du kan kreve noe, må du vise hva du er god for. 2. Der vi kommer, er vi uansett gjester og oppfører oss som det.
TEKST MARIT GAASLAND
FOTO: Cop. Oslo Filharmoniske Orkesters arkiv
Toppfoto: Maestro Jansons tørker svetten etter konsert
Det er ikke aktuelt med noen utlysning i 1978-79. Siden Kamu har vært tydelig fra dag én om sin avgangsdato, har Filharmonien allerede en prosess i gang med Mariss Jansons. Derfra er det historie, kunne det ha stått, og store deler av den er kjent for mange nordmenn, men neppe selve begynnelsen:
Orkesteret er blitt kjent med Mariss gjennom faren Arvid, internasjonal dirigent med nære bånd også til Oslo. Han forteller om sønnen som er utdannet i Wien, har vunnet Karajan-pris og har tilbud som Karajans personlige assistent i Berlin (noe sovjetmyndighetene ikke går med på). For Filharmonien hadde det holdt med farens anbefaling, så i oktober 1975 få Mariss Jansons sitt førstemøte med byen og orkesteret som skal bli hans karriere-plattform og prege så mye av hans liv.
Men å kommunisere med Sovjet-borgere er komplisert. En kan velge mellom «manuell riks» og belage seg på timers venting ved fasttelefonen (en tør ikke gå på do en gang; kanskje ringer en erkesur russisk operatør tilbake). Alternativet er telegram med usikre leveransetider, alt skal jo sensureres før det når adressaten og vice versa. Så når Mariss Jansons står på Østbanen en regnfull kveld i oktober 1975, etter togreisen fra Leningrad via Finland og Sverige, kommer ingen for å møte ham. Han vet hvor han skal bo, snakker bare latvisk, russisk og tysk og nesten ikke et ord engelsk, men kommer seg til hotellet. På vindusgesimsen henger han matposen, den som alle valuta-fattige russere tar med seg til «Vesten». Morgenen etter er alt borte. «Så rike, og så stjeler de mat!»
Oslos fugleliv blir han kjent med etter hvert, men mandag morgen blir det klart at første prøve ikke skal være i Aulaen, men i noe som heter Samfunnssalen. Programmet er heller ikke det han hadde tenkt. Senere fortalte han: «Da jeg sto foran orkesteret denne morgenen, var min eneste tanke: bli ferdig her og kom deg hjem! Men før pause hadde jeg ombestemt meg.» Orkesteret har også bestemt seg – «han må bli vår neste sjef». Mariss takker umiddelbart ja. Etter flere års tautrekking med sovjetiske myndigheter, utallige rikstelefoner og telekser via DU, står han endelig på podiet i Oslo Konserthus, på Filharmoniens 70-års jubileumskonsert i september 1979, og blir mottatt med nye ovasjoner av orkester og publikum.
Han gjorde Norge større
er overskriften til Ballades minneord om Mariss Jansons i desember 2019. I det landet han kommer til i 1979, er det hverken høyt under taket eller stort albuerom i den kunstgrenen han forvalter. På politisk riksplan har man innført «det utvida kulturbegrepet», som skal vise seg å bli rådende for norsk kulturpolitikk i mange år. For mange er dette også velkomment, særlig blant de unge som i offentlige kanaler og i medier føler seg helt underernært på sine musikkformer. Ledende «klassiske» talsmenn erklærer offentlig krig mot de nye «trendene», fremstår lett som furtne, forurettede og gammel-moralistiske, og gjør «sin» musikkform større skade enn de kan ane. Det oppstår hissige diskusjoner i aviser, radio og tv, i en tid da alle ser alt på NRK tv. Det er steile fronter mellom «pop-folket» og «de seriøse». I et tv-program truer den røslige Elisabeth Granneman, lansert som «den syngende husmor fra Lørenskog», med å sette seg på Arne Nordheim. Hele Norge ler rundt salongbordene.
Alt dette er ukjent for Maris Jansons. I hans virkelighet er kunsten et udiskuterbart satsningsområde i krig og fred, under skiftene totalitære regimer. I Norge deles det nå ut kulturpriser til travhester. Men på ett område kjenner Mariss seg igjen – idretten! Der er ingen investering for stor og ingen sum for høy, heller ikke i Norge. Aftenpostens kulturredaktør Finn Jor interesserer seg tidlig for denne barriere-stormeren og musikalske trollmannen. Han tilbyr ham ubegrenset spalteplass, og sommeren 1984 tilbringer Mariss ved Svartehavet med sin kyrilliske reise-skrivemaskin. Aftenposten oversetter, jeg får jobben med fakta- og kvalitetssikring, og snart dekker Mariss’ Jansons’ kronikker tre helsider i Aftenpostens lørdagsutgaver, med Ulf Aas’ mesterlige illustrasjoner.
Det går som en sjokkbølge gjennom norsk kulturliv. Skal det bli sånn her nå, at det skal handle om å være best? Skal det bli sovjetisk elitetenkning og -dyrking i Norge nå? Jeg kan ennå se hvordan gløden blekner i Mariss’ øyne, i forvirring og i vantro, når jeg oversetter norske presseklipp.
Bevisplikten
Mariss Jansons kjemper fra første stund for mer ressurser til musikklivet, og ikke bare Filharmonien, han hever stemmen også imot nedleggelse av kommunale musikkskoler, nedbygging av musikk som skolefag og redusert mediedekning av musikken, og han skal etter hvert fremme ideer som blir til Sommerkonsert i Kollen, Ultima-festivalen og Dronning Sonja-konkurransen. Han lanserer sin berømte pyramide-modell, der Filharmoniens naturligvis ligger på toppen og er hans anliggende, det er der han er sjef. «Før vi kan forvente mer ressurser, må vi bevise at vi er gode,» sier han til orkesteret. Det første vi må ha, er plateinnspillinger som «egenreklame». I mangel på penger blir Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 innspilt vederlagsfritt i 1983. Orkesterformann Oddvar Mordal og regissør Terje Mikkelsen får i oppdrag å reise til London med en mastertape. Etter en lang vandring kommer de til Chandos Records, et nystartet, idealistisk og fremsynt selskap. De kommer hjem med kontrakttilbud for alle Tsjaikovskijs symfonier. I 1984 blir symfoni nr. 5 lansert under turné i England.
Når turnébussene kjører inn i London på denne turneen 1984, skimter vi Royal Albert Hall i høljeregnet. «Der skal vi spille en dag,» sier Mariss. Alle smiler høflig, men vantro. «Ja ja, det er lov å drømme …» Tre år senere sitter de på podiet i RAH på BBC Proms, over to kvelder, med to konsertprogram og uten solist – som gjerne kreves av debuterende orkestre for å sikre billettsalget. Fra nå av er det ingen som hever øyenbryn når Mariss deler sine planer.
Nå er det ingen grenser
Tsjaikovskij-serien for Chandos går sin seiersgang verden over, og turnétilbudene strømmer inn: Edinburgh-festivalen er for lengst besøkt, det kommer årlige tilbud fra Normandies nye og spenstige Festival d’Éte. I 1987 gjennomføres en USA-turné med vekslende erfaringer. Amerikanerne er seg selv like, seg selv nok og «kjøper» ingen ting før de har sett det selv (jfr. turneen i 1974 og Caridis). Etter daglange bussreiser fra Chicago til New York, fra hotell til hotell som vi kaller Holiday-Inn-i-granskauen, kommer vi omsider til Carnegie Hall. Etter knallsuksessen der blir det rabalder-møte med agentene, og senere USA-turneer blir «walks of fame». Og Mariss’ læresetninger står fast: 1. Før du kan kreve noe, må du vise hva du er god for. 2. Der vi kommer, er vi uansett gjester og oppfører oss som det. Enhver konsert og ethvert publikum er like viktig og fortjener vårt aller beste.
Neste høst kommer orkesterets første av tre besøk i Japan, med en mengde konserter over fire uker inklusiv reisetid. Japan er en kontrast til USA med organisering, komfort og service som nesten kan virke fremmed. Og forskjellene mellom amerikansk og japansk konsertpublikum skulle jeg gjerne ha forsket på, hvis jeg hadde kompetanse!
Men ingenting er som gullsalen i Wien
Wiener Musikverein er den europeiske kunstmusikkens mekka, med sin eminente akustikk, uslåelige historikk, sitt enestående hengivne publikum, i en urban atmosfære som eimer av musikkdyrkelse, med et anmelderkorps som ikke sparer på noe, hverken på godt eller vondt. Der spiller Filharmonien for første gang i 1985. For Mariss er det kanskje like uvirkelig som for orkesteret. Har han egentlig vært her tro, siden han i studiedagene sto innelåst bak stå-publikumets gittergjerde? Kanskje han har vært her med Leningrad-Filharmonien, men det glemte jeg spørre om. Han og orkesteret kommer god fra det i 1985. Etter andre besøk i 1989 står det i «slakteorganet» Die Presse: «Den gamle europeiske orden eksisterer ikke lenger». Oslo-Filharmonien og Mariss Jansons er blitt wienerpublikums erklærte favoritter. I 1997 får de egen residensuke i Musikverein, som «vikarer» for Wiener Philharmoniker med fem konserter på en uke og bl.a. Mahlers symfoni r. 2, Verdis Requiem og Lasse Thoresens helt ferske Emergence – Luohti Boaðe! – uroppført i Oslo uken før. I Musikverein skal Mariss også dirigere sin aller siste konsert med Filharmonien sommeren 2002. Da har han ledet orkesteret i fire verdensdeler, 25 land og 80 musikalske storbyer.
Fra pengemangel til lederkriser
Penger har ikke vært et problem siden overgangen til 1990-tallet. Fra da av er internasjonale virksomhet finansiert av sponsorer. Etter noen år med flere hovedsponsorer fra 1988, tilbyr Hydro avtale som enesponsor fra 1991. Hydro-avalen er unik i norsk kulturliv, ikke bare på grunn av beløpene, men også fordi: Avtalen sluttes direkte mellom Hydro og Filharmonien, uten pengeslukende mellomledd (sponsormeglere). Midlene kan bare brukes til internasjonal virksomhet, altså ikke til driftsutgifter. Og ikke minst: Hydros prestisje og nedslagsfelt verden over passer som hånd i hanske, sammen skaper Hydro og Filharmonien Norges-reklame som få her hjemme ser rekkevidden av.
Samme år som Mariss Jansons slutter, går Trond Okkelmo av som direktør etter 17 år. Etter flere års forsøk på finne en fullgod etterfølger, havner Filhamonien etter hvert i en organisasjons- og økonomikrise. Hydros store pådriver og iverksetter, informasjonsdirektør Odd S. Gullberg, blir høyt ansett også blant Filharmoniens ansatte. Når det i 2006 blir kjent at han vender hjem etter lederstillinger i utlandet, kan hele organisasjonen samle seg om ham. I boken Lyden av Oslo kommer Gullbergs direktørrolle dårlig frem. Når han går av i 2013 er Filharmoniens økonomi konsolidert, god ledelse har bl.a. redusert sykefraværsprosenten fra 15 prosent til et minimum, den unge, dynamiske Vasily Petrenko er ansatt som sjefdirigent og publikumstallene øker.
Tilbake til Mariss Jansons
1996 ligger an til å bli et nytt toppår i Mariss’ karriere. Engasjementsplanen er fullbooket med topporkestre verden rundt, turnéplanen med Filharmonien er stor og eksklusiv, han er ansatt som kunstnerisk leder for Pittsburgh Symphony fra neste sesong og han er EMIs Artist of the Year 1996. Så, i april 1996 segner han om på podiet i Oslo Konserthus på premieren for sin første operaproduksjon – Puccinis La Bohème. I Pittsburgh har han allerede opplevd et mediekjør han ikke er forberedt på. Han kjenner først og fremst Norge og andre europeiske land, der han omgås mediefolk som gode venner.
Nå rammer amerikansk virkelighet, med ledere og mediefolk som vil gjøre alt for å treffe ham på Rikshospitalets intensivavdeling. (Utrolig hvor raskt de kan forflytte seg under mottoet «We have the right to know!») Mariss er fortsatt ikke ute av krisen. Pågangen er skremmende også for meg som «sitter i porten», men med meg har jeg heldigvis overlege Kolbjørn Forfang på Rikshospitalet. Vi er i kontakt hver dag, og han sender ut «kommunikeer» som jeg kan vise til. Når jeg skal følge Mariss Jansons til annet sykehus, får jeg et rørende eksempel på Mariss’ enorme popularitet i Norge, når drosjesjåføren kikker på oss i speilet og sier: «Åssen går’e me’n a? Håper’n klarer seg, så viktig som han er for Norge!»
Stikk imot mange medisinske vurderinger, Mariss Jansons vender tilbake til oss etter det massive hjerteinfarktet. Er han «helt som før?» I dirigent-situasjonen ja. Min siste live-opplevelse blir Mahers Symfoni nr. 2 med Danmarks Radios Symfoniorkester, når han mottar Sonning-prisen i 2018. Det blir et gripende gjensyn, nettopp fordi han har forandret seg så lite siden første gang han dirigerte den i Oslo i 1989.
Hvorfor han aldri kom tilbake til Oslo
har det tatt meg lang tid å forstå, men nå tror jeg at jeg gjør det. Han kunne ikke gå tilbake på sin erklæring fra 2000, sin siste og avgjørende protest mot Filharmoniens vilkår i Oslo Konserthus og mot manglende politisk forståelse for disse. Det ville for ham være å sette sin egen troverdighet og selvrespekt på spill. Jeg hadde en personlig ønskedrøm om at han kunne komme og legge ned grunnstenen for et nytt konserthus i Bjørvika, men nå er det også for sent.
Mariss pleiet og utviklet en orkesterkultur der han visste å ta i bruk alt som lå der. «Ikke alle har optimalt nivå,» sa han til ledelsen i 1979, «men alle er kulturbærere. Dette elementet er sterkere enn noe annet. Å kvitte seg med de svakere leddene ville skape angst og usikkerhet og skade hele kulturen.» Dagens Oslo Filharmoniske Orkester er bedre enn noen gang. Toppmusikere fra hele verden konkurrerer om stillingene der. Under 70 av dagens musiker har spilt med Mariss, men disse ser ut til å forvalte en kulturarv som de sjenerøst deler med de «nye» – som på sin side bidrar med mye impulser og får aksept for disse. Og alle hans etterfølgere på dirigentplassen – André Previn, Jukka-Pekka Saraste og Vasily Petrenko er store dyrkere av orkesterkultur.
Da Mariss Jansons mottok Jahres kulturpris i 1991, sa Lars Roar Langslet i sin tale: «Mariss Jansons kom inn i vårt kulturliv med samme radikale oppskrift som president (Jimmy) Carter: Why not the best? – og har hatt større hell enn Carter med oppfølgningen. Kanskje var det et hell at han kom utenfra, og ikke ante noe om hvor anstøtelig et slikt program kunne virke i et land som har skapt Janteloven. Sammen med sine snart 100 filharmonikere har han virkeliggjort det mottoet som man nå overveier å legge i skuffen på Lillehammer (det er fremdeles diskusjon om OL): De sa at det ikke var mulig, og så gjorde vi det.»
Her er Marit Gaaslands 1. artikkel om Oslo-filharmonien, publisert 26. september 2019, ved innledningen til orkesterets 100-årsjubileum.
På ofo.no kan du bl.a. lese om alle Filharmoniens sjefdirigenter gjennom tidene og ble konsertarkivet gjennom 100 år.
Kilder
Nasjonalbiblioteket ved Iver Håkon Eikje
OFOs arkiv (og mitt private)
Mona Levin: 75-års jubileumsbok, Filharmonien 1994
Hampus Huldt-Nytrøm; Fra munkekor til symfoniorkester, eget forlag 1969
Hans Jørgen Hurum: Musikklivet under okkupasjonen, Aschehoug 1946
