SVEV
Vaage Bumerang*. Rabalder**. Svev***
*Ricardo Odriozola (fiolin), Mara Haugen (fiolin), Ingrid Rugesæter Eriksen (bratsj), Ragnhild Sannes (cello). **Einar Røttingen (klaver). ***Valen Trio
Lawo LWC1199 (62 minutter)
Etter suksess med kuratering av en plateserie med Ketil Hvoslefs kammermusikk – som jeg har anmeldt flere av på denne siden – har Ricardo Odriozola vendt oppmerksomheten mot Knut Vaage (f. 1961). De tre verkene dekker tre av den klassiske musikkens kjernesjangre: strykekvartett, klaverfantasi og klavertrio. Jeg var først fristet til å omtale det nyeste verket på platen, Rabalder (2018-9), som sonateform, fordi det med 21 minutter har en uttrykksmessig tyngde som minner om en sonate. Men den indre formen er (helt bevisst) friere, og det føles mer som en sterkt utvidet etyde som følger linjene til et av den amerikanske pioneren Henry Cowells verk fra førkrigstiden – selv om det musikalske språket unektelig hører til 21. århundre – kombinert med intensiteten i Bartóks fineste verk. Vaages musikk har den samme typen påvirkning og hans bruk av ulike teknikker (lett elektronisk manipulasjon, direkte spill på strengene i klaveret, utrop fra pianisten) forsterker dette ytterligere. Røttingens gripende fremføring setter et mektig preg på innspillingen, og må virke enda sterkere i konsertsalen.
Tittelen Bumerang brukt på et moderne norsk verk, vil nok minne mange om Arne Nordheims fantastiske obokonsert, men Vaages kvartett (2011) har ingen musikalsk kontakt med den tidligere klassikeren. I det som på mange måter er et beskrivende verk (Odriozola gir et fascinerende bilde på musikken med en gruppe bøllete ungdommer som sikter mot en større utfoldelse enn de kan takle), bruker Bumerang konvensjonene til strykekvartetten og tenker dem på nytt. Det er steder der tradisjonell konversasjon mellom de fire musikerne er ganske tydelig, men andre steder bryter dialogen sammen. Det er svært godt fremført av fiolinistene Ricardo Odriozola og Mara Haugen, bratsjist Ingrid Rugesæter Eriksen og cellist Ragnhild Sannes, som er ført sammen for anledningen. De har ingen felles identitet, slik Valen Trio (med Odriozola, Røttingen og cellist John Ehde) som spiller Vaages Svev (2017-8), en 26 minutter lang enkelsats inspirert av ideen om å sveve i luft – eller et sted uten tyngdekraft. Uttrykksmessig er det et mer unnvikende stykke, vanskeligere å forstå og mangler (med hensikt) de mer provoserende elementene i Rabalder eller i den mer beskrivende profilen i Bumerang. Det er derfor et mer subtilt stykke som krever fokusert lytting. Jeg vet ikke om jeg har avslørt alle hemmelighetene ennå, men det er et verk jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.
Fremføringene er hele veien nydelig utført og Lawos lyd er førsteklasses. Disse stykkene er ikke lett tilgjengelige, men de er heller ikke bare for kjennere: alle har «skilting» som gjør dem forståelige for en hvilken som helst lytter.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
