VELKLANG HELE VEIEN
Med gjennomgående høy kvalitet på sangerne, med en stjerne i toppen og en velfungerende regi kan det vanskelig bli noe annet enn en vellykket operaforestilling.
Tekst: Jørgen Mathisen
Foto: Erika Hebbert om ikke annet er angitt
Ariadne auf Naxos, opera i to akter av Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal
Regi Katharina Jakhelln Semb
Scenografi og kostymedesign Susanne Münzner
Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester, dirigent Christian Kluxen
I hovedrollene:
Primadonna/Ariadne: Lise Davidsen
Der Tenor/Bacchus: Thomas Ruud
Der Komponist: Adrian Angelico
Zerbinetta: Sara Hershkowitz
Der Haushofmeister: Nils Johnson (talerolle, på norsk)
Øvrige sangere: Julie Iwaszkiewicz, Siv Iren Misund, Marianne Folkestad Jahren, Ole Jørgen Kristiansen, Emilio Pons, Petter Wulfsberg Moen, Gunnar Andor Nieland og Trond Gudevold.
Når man kan forlate en operaforestilling godt fornøyd og vel vitende om at dette kommer til å bli lagret i minnet en stund, er det som regel ikke bare en enkeltstående årsak til det. Mange skal ha ære og heder for den gode og givende versjonen av Ariadne auf Naxos som Nordnorsk Opera og Symfoniorkester sto for i Stormen Konserthus i Bodø fredag 17. mars.
Glitrende
For de ca 500 som var i Stormen konserthus’ store sal denne kvelden, ble dette i hvert fall en fulltreffer. Spontanapplaus underveis i en forestilling er ikke dagligvare, og etter siste tone var det trampeklapp og bravorop som nesten ikke ville slutte.
Lise Davidsen glitrer som Ariadne. Hennes kraft, styrke og eleganse i stemmen er langt over det som vanligvis karakteriserer en god sanger. Hun har de ekstra elementene som blant annet betyr at klangen er like vakker klang helt øverst i registeret som nederst. Hun har en frapperende formidlingsevne og en slående várhet og nærhet, samtidig med storhet i klanglig, musikalsk og bokstavelig forstand.
Høy kvalitet
Men det var andre som glitret også, og egentlig var alle 12 sangere i til sammen 18 forskjellige roller i absolutt toppklasse. For et «normalt øre» var det rett og slett ingen hørbare miss av noe slag, og her var enkeltprestasjoner som vil bli husket lenge, og ikke bare Lise Davidsen.
Adrian Angelico utmerket seg spesielt i første akt som den fortvilte komponisten, han som rives mellom sin kunstneriske frihet og den tvangen han som kunstner ble påført av at pengemannen hadde siste ord. En sopran med dramatisk kraft.
Thomas Ruud som Bacchus imponerte virkelig. Det er han som fører Ariadne tilbake til livet, og Thomas Ruud gjorde det med overbevisning spillet – men særlig i sangen. Han får den frem overbevisende kraften som Ariadne trenger i stemmen sin, han formidler både til henne og oss den store, gode kjærlighetskraften. Sara Hershkowitz i sin fantastiske koleraturarie fortjener også å bli dratt frem spesielt.
Den gjennomgående høye kvaliteten på dette kobbelet med sangere var virkelig spesielt, og i hvert fall en meget uvanlig opplevelse, i positiv forstand, her utenfor de store operascener.
Tragedie med happy ending
I Ariadne auf Naxos er vi langt inne i den greske mytologiske verden, og Ariadne er i dyp sorg fordi hun er blitt forlatt av sin kjære Theseus. Før han forlot henne, reddet hun ham fra den visse død i en labyrint: hun utstyrte ham med et garnnøste, slik at han kunne følge tråden tilbake og ut.
Men det er ikke med i operaen. Den var det Richard Strauss og hans tekstforfattende kompanjong, librettist Hugo von Hofmannsthal som klekket ut. Først, i 1912, laget de en slags mix av skuespill og opera, men det gikk ikke så bra. I 1916 kom en ny versjon, en mix av opera-komedie og opera-tragedie, med happy ending.
Det er ikke så lett
De gjorde det ikke akkurat lett for publikum, Strauss og Hofmannsthal.
Første akt, kalt «Prolog», er masse stress og forviklinger og en relativt uoversiktlig blanding av tull og dramatikk og rivalisering – ispedd en komponist som ser verket sitt ødelagt fordi en galning av en rikmann i Wien har bestemt at her skal det framføres gjøgleri og dyp dramatikk samtidig.
Regidebutanten Katharina Jakhelln Semb har hatt god hjelp av scenograf og kostymeansvarlig Susanne Münzner, men de har ikke gjort det helt enkelt for publikum, de heller. Spesielt ikke i første akt der nesten alle hadde lignende kostymer. Men vi fant ut av det etter hvert, til tross for manglende tyskkunnskaper og en tekstemaskin som ikke fungerte fullgodt.
Persongalleriet føk inn og ut på scenen fortere enn det var mulig å følge med. Men slik skal jo en farse være.
Figurteater også
En snedig scenografisk løsning i andre akt omformer en fremskutt bakvegg til en ekte skrå bredde. Dette løfter forestillingen betraktelig. Fantasifulle klovnekostymer og vakre drakter til «havfruene» som bor i et stort skjell, løfter ytterligere.
Morsomme er også de store dukkefigurene som er lagt inn i andre akt. To hender og et ansikt i langt over naturlig størrelse, bidrar først til å understreke den nesten håpløse oppgaven det er å gjøre Ariadne glad igjen, dernest er figurene med på å understreke moroa når det likevel skjer. Dukkene er laget av og blir fremvist som et resultat av samarbeidet mellom Figurteateret i Nordland, Kirjan Waage, Dukkenikkerne og det amerikanske figurteaterkompaniet Wakka Wakka.
Gripende vekselvirkning
Andre akt er først og fremst en gripende beretning om Ariadne som savner sin kjære så dypt at hun bare vil dø. Hennes kjærlighetssorg er nærmest bunnløs. Tristheten blekner likevel til slutt takket være Bacchus, og enden blir god.
Men først er det bare døden Ariadne lengter etter. Dette får vi ettertrykkelig befestet i flere dyptgripende arier, men så er det «radarparet» Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal som har lagt inn «moroscener» med gjøglere midt i tragedien. Det affiserer knapt Ariadne, men alle oss andre virker det befriende på.
Og det er nettopp denne vekselvirkningen som gjør Ariadne auf Naxos så spesiell og gripende. For selv om man har hørt eller kan tenke seg utfallet – og det er ikke vanskelig – er det likevel et slags spenningsmoment lagt inn i andre akt, og bare den heter «opera». Guden Bacchus dukker opp og fører Ariadne tilbake til livet og livslysten. Han er «den reddende engel».
Vinner livet
En tragedie kan altså ha happy ending, i hvert fall på operascenen. Ariene, trioene og kvartettene, sunget av alle dem som vil Ariadne vel, bidrar til det.
«Hvis man våger kjærligheten så vinner man livet,» er en god og riktig visdom, formulert av dirigenten Christian Kluxen om Ariadnes kjærlighetssorg. Dirigenten og orkesteret skal absolutt ha sin del av æren for at dette ble så vellykket – orkesteret spilte fremragende, presist og velklingende.
Alle de artige instrumenteringene, der Strauss blant annet har lagt inn harmonium og celesta, kom absolutt til sin rett. Og takket være den gode akustikken i Stormen kom både sangere og orkester akkurat så krystallklart frem som de skal.
Seks år i fremgang
Garnnøstet og tråden, og dermed også strikkepinner som symboliserer lengt etter sammenbinding, er blitt et gjennomgående tema i regissør Katharina Jakhelln Sembs Ariadne-versjon. Og resultatet er godt, tidvis morsomt og originalt. Det vises at hun som operasjef i Bodø og Tromsø de siste seks årene har ledet Nordnorsk Opera og Symfoniorkester gjennom til sammen 13 operaoppsetninger, seks av dem nyskrevne og resten klassikere. Noen helt på egen kjøl og noen i samarbeid med andre, blant annet AdOpera, Kristiansundsoperaen og Den Norske Opera.
Nordnorsk Opera er åpenbart kommet forbi barnesykdommene, og denne operaen er det ingen grunn til ikke også å kunne vise langt videre enn Bodø og Tromsø – hvis bare noen hadde villet betale for det.
