ONEGIN-PREMIERE I FINLANDS NASJONALOPERA
Tsjaikovskijs opera Eugen Onegin hadde nylig premiere i Den finske nasjonaloperaen i Helsinki. Regissør er Marco Arturo Marelli, født i Sveits og med italienske røtter. Mikhail Agrest fra St. Petersburg er forestillingens musikalske leder.
TEKST VLADIMIR DUDIN
Oversatt fra russisk av Ekaterina Lavrinaitis
FOTO: FINLANDS NASJONALOPERA
TOPPFOTO: Tatjana (Olesija Golovnijova) fortviler over at Onegin (Josef Wagner) avviser hennes kjærlighet.
Den mest populære russiske operaen, både i hjem- og utlandet, har i løpet av det siste tiåret vært iscenesatt i en rekke stikk motsatte estetiske stiler. Den er blitt tilskrevet mange meninger, og er tolket som meningsløs. Regissørene har dukket ned i underbevissthetens dybder i en grad som får gråten frem, som Adams gråt over det tapte paradis. Det er nok å nevne en romfarer med innskriften «USSR» på hjelmen i finalen på Stefan Herheims oppsetning; den skulle rett og slett vise at «det er gått mye tid siden da, og mye er forandret».
Marco Arturo Marelli har ikke gitt oss det gamle paradiset tilbake, men han har gjort et forsøk på å vise klarhet og følsomhet for urkilden, som hvis den ikke er direkte synkronisert med Pusjkins tekst, iallfall står den åndelig nær. I de berømte lyriske scenene retter han ikke lyset mot Tatjana som mange andre, men mot Onegin selv.
Elleve ganger Onegin
Dette er ikke den første Eugen Onegin-oppsetningen på Den finske nasjonaloperaen, men den ellevte siden 1913. Takket være finnenes ordentlighet kan man på Operaens nettsider finne ikke bare regissørenes navn, men også navnet på alle som har arbeidet med de forskjellige oppsetningene, og på solistene. Forrige produksjon av Tsjaikovskijs mesterverk fant sted i 2006 i Steven Pimlotts regi, og den sto på spilleplanen frem til 2010. I denne versjonen ble Tatjana sunget av en av vår tids mest fremragende sopraner, den finske sangerinnen Soile Isokoski. Sju år senere gjør en allianse av regissør Marco Arturo Marelli og dirigent Mikhail Agrest en glimrende innsats for å åpne Tsjaikovskij på nytt.
Oppsetningen karakteriseres av en – i vår tid – sjelden musikalsk og teatral helhet, først og fremst takket være dirigentens intelligens. Denne musikken ligger i hans blod. Agrest er elev av Ilja Musin og Mariss Jansons, han ledet orkesteret uten å miste en eneste stemme, og orkesteret fulgte alle hans godt gjennomtenkte bevegelser. Myke akvarelltoner i orkesterregisteret passet godt sammen med strøk av oljemaling i store utbrudd. En regelmessig livsførsel på landet, en slags stilleflytende elv, utelukker ikke brennende lidenskap. Den stenges inne av 1800-tallets skikk og moral, som i sin tur utfordres av Tatjanas stormfulle følelser og Onegins skepsis.
Kulde og snø
I den nye finske Onegin trenger ideen om kulde inn på scenen nettopp der den skal, i duellen. Ifølge Pusjkins roman finner duellen sted i januar, og på det tidspunktet kommer det en ugjenkallelig kulde inn i operaen. I den siste scenen blåser snødrivene inn i rommet der Tatjana og Onegin møtes for siste gang. Det står i kontrast til de varme klangene av gul høst som operaen innleder med.
Styrken i Marellis oppsetning er ikke bare returen til det enkle, men først og fremst et psykologisk nyansert og gnistrende samarbeid med sangerne. Med en ingeniørs nøyaktighet, skaper regissøren og dirigenten rolleskikkelser og scenearrangementer som setter handlingens «elektrisitet» sentralt. De uttalte forbindelsene mellom musikken, utøverne og publikum, vekket umiddelbare reaksjoner hos publikum. Følelsesmettede øyeblikk i Pusjkins roman fikk sin presise plassering: gråten presset på i duellscenen, spesielt ved Lenskijs meningsløse død, og i det siste fortvilede møtet mellom Onegin og Tatjana. Når de omfavner hverandre understreker omfavnelsen at lykken ikke var mulig.
Tilfeldighetenes spill
Forestillingens innledning lider under handlingens svake dynamikk. Det eneste unntaket er Onegins lynraske løp til forscenen, der han med brennende blikk begynner å reflektere over det som er hendt. Den østerrikske barytonen Josef Wagner spilte en overordentlig romantisk helt, og Tsjaikovskijs melodikk ble perfekt realisert i hans gester og intonasjoner. Onegins impuls inn i det ukjente blir hovedårsaken til dramaet – for ham er det umulig å finne sin tid, seg selv, sin lykke. De fatale tilfeldighetenes spill blir ledemotivet i regissørens partitur.
Usymmetriske rom på et klassisk gods, åpent på alle fire sider, understreker dette. Kostymedesigner Dagmar Niefinds kostymer er tidsriktige, og med skjerpet sans og følsomhet for Tsjaikovskij- og Tsjekhov-epoken, synliggjør Marelli dette. Han fyller Onegins impuls både med banal og inderlig sans for ironi, med høydepunkt i stumscenen, den berømte, høytidelige polonesen i III. akt: Alene med sin pistol prøver Onegin hårdnakket å skyte seg, men bommer hver gang.
Relasjonene mellom Onegin og Lenskij forsterket regissøren med Janusansikt; de er sminket på en spesiell måte. Onegins patetiske fornektelse blir gjenspeilet i Lenskijs troskyldige og inderlige holdning til livet. Duellen deres vekker tankene på «tenk om…». Begge to er klare til å kaste bort sine våpen og omfavne hverandre. Men Lenskij gjør det først, mens Onegin fortsatt holder pistolen i hånden. Tilfeldig eller ikke, men den leende Vladimir løper bort til Onegin og skyter seg helt uventet med denne pistolen.
Gode sangere
Lenskijs parti ble på premieren fremført av Jussi Myllys på en plastisk og øm måte, han var ekte poetisk og lot publikum føle hele det store gapet mellom drøm og virkelighet. De ikke-russiske solistene sang sine roller på utrolig godt russisk. Spesielt gode var kontra-alt Merle Silmato som barnepiken og Jyrki Korhonen i Gremins rolle. Den eneste russeren på scenen var Tatjana, sunget av Olesija Golovnijova, født i Pskov, utdannet i St. Petersburg, bosatt i Wien. Bak hennes rebelske følelser og kanskje litt gammeldagse artikuleringsmåte – muligens sangerinnens forsøk på å gjøre rollen autentisk – kunne man ane stemmen til selveste Galina Pavlovna Visjnevskaja (Rostropovich’ kone), på 1900-tallet den beste Tatjana av alle.
