KAIJA SAARIAHO, FESTSPILLKOMPONIST I BERGEN : 1
Fremføringen av festspillprogrammets ni Saariaho-verker viser en lydelskende og formsikker komponist, en selvstendig stemme med stor uttrykkskraft.
NOTATER UNDERVEIS, DEL 1 AV 3 AV BODIL MARONI JENSEN
TOPPFOTO: cop. Andrew Campell
Troldsalen 29. mai, Nymphéa (strykekvartett)
Vi sitter alle og ser mot musikerne, de djerve damene i Vertavokvartetten, og forbi musikerne, mot naturen utenfor, der Griegs komponisthytte ligger et steinkast nedenfor. En rødbrystet dompap står stille i luften utenfor spissen av det høyloftete vinduet, betrakter oss og seiler ned på fjellrabben til venstre i bildet, en meter fra glassveggen. Lytter til det som foregår innendørs. Kjente saker. Motiver som avbryter hverandre, kallesignaler, alle slags lyder, nære og fjerne. Plutselig letter han. Han har allerede så mange lyder rundt seg. Kanskje ikke så nødvendig for ham med en konsert. Men han har gitt oss en nøkkel.
Med mikrofon på de fire strykeinstrumentene bearbeides klangen og sendes ut fra høyttalere på scenen. Tonene oppløses i en sky av støy, eller de omgjøres til påtrengende knirking eller eteriske fløytelyder. Melodilinjer farer rundt som insekter, musikerne sitter midt i det hele, utsatt for hverandre og for det som kan minne om naturens tilfeldigheter. Storformen har langsomme klangbølger, flo og fjære, hele tiden med fremdrift.
Modernistisk impresjonisme
Slik er opplevelsen av Kaija Saariahos Nymphéa denne gang. Musikk som kommuniserer følelser og oppdagelser i et naturlandskap, guidet av en dompap ved Nordåsvannet.
Merkelig. For da stykket var nytt i 1987, kunne bruken av støylyder overdøve skjønnheten i stykket, for mange. Nå, tretti år senere, sitter salen fjetret av den raffinerte bruken av elektronisk klangbehandling i samspill med musikere som leverer tradisjonell klangfylde og et vell av egenproduserte støylyder fra instrumentene. Modernistisk impresjonisme kan det kalles.
Den 65 år gamle finske Kaija Saariaho har gjort seg internasjonalt bemerket siden begynnelsen av 1980-tallet, med prestisjefulle bestillingsoppdrag fra orkestre, enkeltmusikere, institusjoner og operahus. Og med fremføringer like gjerne av klassiske musikere som av spesialister på samtidsfeltet. Som årets festspillkomponist får hun fremført i alt ni verker. Hva sitter vi igjen med, når det hele er over? Hvor lenge får naturpoesien råde?
Troldsalen 30. mai, Terra Memoria for strykekvartett
Kaija Saariahos 2. strykekvartett, skrevet tjue år etter den første, den vi hørte i går. Til minne om dem som ikke er her lenger, ifølge programkommentaren. Fremført av den nyetablerte Nordlydkvartetten, der utøverne ennå er studenter. Her er ingen mikrofoner på instrumentene, men lydbildet er inspirert av elektronikkens muligheter. Med forskjellig spilleteknikk skapes de største kontraster, fra klanger som blir presset frem under hardhendte buestrøk, via tradisjonell tonekvalitet til lyse, høye flageoletter, som langsomt viskes ut med buer som bare så vidt rører strengene. Melodiske brokker og lengre melodilinjer bryter stadig ut fra en sølvskimrende bakgrunn. Lite vibrato. Huggende, tette akkorder og lange sveip av firstemmighet. En sorgfølelse brer seg i den vare, omskiftelige konstruksjonen, forsterket av de unge utøvernes alvor og pågangsmot.
Stykket er krevende å lytte til, nevner jeg for Kaija Saariaho. Yes, it is, svarer hun. Ingen trøst å få, der heller.
Håkonshallen 30. mai, Concordia og Près
En urfremføring bestilt av Festspillene, fremført av Aliisa Neige Barrière på fiolin og Jakob Kullberg på cello. Igjen et verk som tar utgangspunkt i instrumentenes klanglige egenskaper. Og også i utøvernes egenskaper, forteller komponisten i en innledning før konserten. Musikken blir ofte inspirert av utøverne hun skriver for, sier hun, men hun håper samtidig at den også vil bli spilt av andre.
Concordia betyr harmoni, som igjen kan bety samklang, og som dermed kan romme alt av taktil instrumentutforsking som Saariaho har vært opptatt av helt fra begynnelsen av karrieren. Perspektivet er det maksimale, fra den fingernemme stemmingen i førstesats – utformet som en justerende lytting til seg selv og den andre, til lyder og klangbilder som igjen assosieres med naturens fenomener; vind, bølger, hav, tåke. Fem satser, der uregelmessige rytmer og energisk melodikk får spillerom i 2. og 4. sats. Stykket vitner også om integritet. Standhaftige idéer og uforstyrret konsentrasjon om musikkens materiale. Ingen lettvintheter etter alle års berømmelse.
Et neste stykke, Près (1992) for cello og elektronikk, er i slekt med Concordia. Kullberg spiller med mikrofon festet på instrumentet. Saariaho sitter ved miksepulten, og cellospillet forstørres og forstyrres gjennom live bearbeiding. Et tredje element, en medspiller underveis, er forhåndsinnspilt materiale, også det fra celloen. Høyttalerne står i Håkonshallens fire hjørner. Store bølger slår over oss, og når elektronikken trekker seg tilbake, er det som om oppmerksomheten er blitt skjerpet. Vi oppfatter lydkornene i den fysiske lyden i instrumentet, vi formelig ser dem gnistre fra buens møte med strengene. Det knirker faretruende når Kullberg presser og instrumentet yter motstand. Lyd er friksjon, blir vi minner om. Musikk er formet lyd.
