Sibelius
Seks impromptus, op. 5, nr. 5 og 6; Kyllikki, op. 41; Ti klaverstykker, op. 24, nr. 9 og 10; Ti klaverstykker, op. 58, Nr 4; Valse triste, op. 44, nr. 1; Tre sonatiner, Op. 67, nr. 1 i fiss-moll, Fem stykker, op. 75, nr. 4 og 5; To rondinoer, op. 68, nr. 2; Tretten stykker, Op. 76, nr. 10; Seks bagateller, op. 97; Fem Esquissesser, op. 114
Leif Ove Andsnes (klaver)
Sony 88985408502 (67 minutter)
Denne fremragende utgivelsen kan godt vurderes ut fra nåtidens oppfatning av Sibelius og klaveret som ikke spesielt gode venner. Selv biografene hans har funnet det vanskelig å legge inn et godt ord for klavermusikken hans. Eric Blom klaget for eksempel over at «I forhold til den slående individuelle eller nasjonale Grieg, er det lite av Sibelius’ klavermusikk som kan måle seg med den.» Det er sant at Sibelius’ forhold til klaveret ikke var enkelt: hans tangentteknikk var aldri særlig sikker, og det hendte at han uttrykte et visst tvisyn om selve instrumentet. «Klaveret kan ikke synge,» klaget han til Bengt von Törne som studerte med ham en stund, og som skrev den første biografien om ham. Han sa også til von Törne at «han bare komponerte klavermusikk når han ikke visste hva han skulle gjøre eller ikke hadde noe å gjøre,» gjenfortalt av en annen biograf, Erik Tawaststjerna. Bare en tullebukk ville hevde at Sibelius’ klavermusikk er like betydelig som hans orkesterverk. Noe av klavermusikken er faktisk svak, og det er udiskutabelt at musikken nå og da er upianistisk. Men uidiomatisk tangentspråk forhindret ikke Schubert-sonatenes popularitet, og ingen klager nå over Mussorgskijs uortodokse pianisme i Bilder på en utstilling. Det er når man slutter å lytte etter «erstatnings»-symfonier man oppdager at Sibelius’ klaverproduksjon byr på den ene juvelen etter den andre, og Leif Ove Andsnes’ utvalg av miniatyrer, komponert mellom 1890 og 1929, representerer noen av de fineste. Ved å velge dem som passer godt for klaviaturet, synes hans hensikt også å være en tilbakevisning av Sibelius’ eget syn på at klaveret «ikke kan synge». Nesten alle verkene her er utsøkt lyriske og setter øyeblikkelig stemningen, og Andsnes’ ekspertkontroll over klaverfargene utvider den poetiske virkningen av disse blyge tangent-studiene. Andsnes vender derved disse stykkenes kortfattethet (de fleste av de 24 sporene på denne innspillingen ligger på rundt 2-3 minutter, noen er enda kortere) til sin fordel. Selvsagt var ikke denne musikken tenkt for konsertsalens lengre spenningsfelt; Andsnes kan ikke skape mye kontrast i dette programmet. Det var derimot skrevet for hjemlig glede, og denne vakkert utførte innspillingen gir nettopp det.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
