BENJAMIN BRITTENS DRØM HAR STADIG VOKSESMERTER
I år er det 50 år siden Benjamin Britten åpnet konsertsalen Snape Maltings i et gammelt malteri. Salen er fortsatt sentrum for hans musikkfestival Aldeburgh Music.
BJARNE NØRUM SKRIVER FRA STORBRITANNIA
norum@k.dk
Toppfoto: Fra A Midsummer Night’s Dream på Aldeburgh Festival. Iestyn Davies som Oberon. Foto: Hugo Glen
Likevel er nå tiden kommet for en utvidelse av dette kulturelle kraftsentret. Hvor mye plass krever format? Spørsmålet er særlig relevant med de økende krav som stilles til operaoppførelser og konserter på de store moderne scenene som har nesten uendelige muligheter.
På årets Aldeburgh Festival var der nypremiere på Benjamin Brittens opera over Shakespeares A Midsummer Night’s Dream (En midtsommernattsdrøm).
I stedet for kulisser hadde regissøren Netia Jones, som også sto for design og projeksjon, nettopp valgt projeksjon på bakveggen som sin løsning på å skape en fantasiverden. Der bor alvedronningen Titania og hennes konge Oberon, omgitt av alver, som her spilles av et guttekor kledd i grå dressjakker og korte bukser, hvite parykker, solbriller og bowlerhatter. Det fikk dem til å minne om en blanding av popkunstneren Andy Warhol og det britiske popbandet Pet Shop Boys. Nærbilder av blomster, fauna og selv en slange dominerte bildet, og viste hvordan teknologien kan overkomme det faktum at det gamle malteriet hverken har plass til sidekulisser eller scenografi fra snoreloftet. Hva som finnes på scenen, er på scenen.
Utvikling av flere slag på 70 år
Men selv om forestillingen kanskje ikke rommer all den teatermagien som store operascener kan levere, så er den likevel langt mere avansert enn da Benjamin Britten inviterte til verdenspremiere på A Midsummer Night’s Dream tilbake i 1960.
Den fant også sted på festivalen Aldeburgh Music, som Benjamin Britten grundla for 70 år siden, men under langt mer primitive forhold. Premieren foregikk i Jubilee Hall i Aldeburgh, der publikum fikk oppleve Brittens livslange partner Peter Pears i en for ham usedvanlig birolle, til og med utkledd som kvinne, i rollen som Thisbe.
Denne lille salen er fortsatt en del av festivalen, men benyttes bare til mer beskjedne konserter. Det som var godt nok til en verdenspremiere på en opera i 1960, er ganske enkelt for utidsmessig i 2017 – og har vært det i mange år.
Medbrakte puter
Festivalens offisielle navn er Aldeburgh Festival of Music and the Arts. Den som nylig ble avsluttet var ikke bare nummer 70, men markerte også 50-årsjubileet for komplekset Snape Maltings. Innvendig fremstår den fremdeles som en overmåte firkantet bygning, og de flettede setene er ikke de mest komfortable. Derfor er det lett å gjenkjenne de rutinerte konsertgjestene i det gamle malteriet. En del av deres faste tilbehør er puter, som skal gjøre sitteopplevelsen noe mer bekvem. Det er likevel ikke sittekomforten som står øverst i planene for å gjøre Snape Maltings til et enda mer kraftfullt kulturelt senter.
– Utvidelsene handler ikke om å skape flere konsertsteder, men om å transformere komplekset slik at vi kan ha 100 studenter og pedagoger, og skape et kreativt campus med liv hele året rundt, sier administrerede direktør Roger Wright i et eksklusivt intervju med arkiv.klassiskmusikk.com.
Fra låve til konsertsal
Eksklusivt betyr i denne sammenheng at vi sitter ved noen trebord og benker ved stranden i Aldeburgh, etter at han har ønsket god tur til festivalgjester som har reist på dagstur rundt i naturen omkring byen. For det er også en del av festivalen. Den handler ikke bare om musikk i verdensklasse, men også om å være lojal mot det lokale og i ett med naturen og landskapet, noe som i seg selv var en inspirasjon for Benjamin Britten.
Det var også i den nærliggende landsbyen Snape at komponisten fant det som skulle gi hans festival for klassisk musikk et avgørende dytt videre. Han og partneren, tenoren Peter Pears, hadde en visjon om at den store låven i malteriet kunne bli en konsertsal med plass for et publikum på 830.
Roger Wright forklarer at om konsertsalen nå skal moderniseres akustisk og teknisk, så skal den ikke bli større eller erstattes av noe annet.
– Vi behøver ikke være større. Vi er i et område med 3500 faste innbyggere, og vi kan ikke fylle en konsertsal med 830 mennesker hver kveld. Og jeg tror at hvis Britten kom med sin idé om en konsertsal her i dag, så ville folk spørre hvor allverden publikum skulle komme fra, sier Roger Wright, som kom til festivalen etter mange år i BBC, der han blant annet hadde ansvar for promenadekonserterne, de vi idag kjenner som BBC Proms.
Kreativ lekeplass
Om det ikke skal være mer plass til et større publikum, så skal iallfall den kreative lekeplassen for klassisk musikk vokse. Festivalen har nemlig klart å kjøpe resten av komplekset i Snape, med alt fra gamle fjøs og falleferdige staller til en pub. Og det skal i enda høyere grad gjøre Snape Maltings til et kulturelt kraftsenter året rundt. Nå utgjør komplekset hele 35 bygninger, og selv forretninger, kafeer og restauranter drives av Snape Maltings.
– Det viktige budskapet er at vi ikke bare er en festival i juni hvert år. Vi kjøpte resten av komplekset for å sende budskapet om at her skjer det noe året rundt. Noe foregår kanskje bak lukkede dører, men det kulminerer med konserter og kunst under festivalen, sier Roger Wright.
Et eksempel er Britten-Pears programmet for unge kunstnere. Det avsluttes med en offentlig masterclass, der de unge talentene blir skolert av den irske mezzosopranen Ann Murray og den skotske pianisten Malcolm Martineau. På en sjarmerende måte får de de unge sangerne til å forstå at det ikke bare handler om å synge teknisk korrekt, men også om å fange inn dramaet som ligger i de mange sangene Britten komponerte musikken til.
For den musikalske ledsagelsen står noen av de unge pianotalentene, som 23-årige Keval Shah. Allerede i en alder av 23 år er han i gang med å etablere seg som en ledende akkompagnatør, og det viser han mens sopranen Jennifer Coleman synger.
Lokalt og internasjonalt
At Snape er et kraftsenter understrekes av at det årlig kommer en halv million besøkende, men bare 130.000 av dem går på konsertene. Andre kommer for studere fuglelivet, lufte hunden eller bare for å kjøpe en is, gå på kafe eller shoppe.
– De nye planene er stadig forankret i Brittens visjon som handlet om både å integrere lokalsamfunnet og å være en internasjonal festival, og samtidig gi unge musikere muligheten for å bli bedre. Allerede for 50 år siden hadde han ideen til å skape en slik kreativ campus. Men i sentrum står stadig konsertsalen. Der spilles det både opera og gis solokonserter, som med den polske pianisten Piotr Anderszewski, som også spiller for fulle hus i den store salen.
– Den er et magisk sted. Du kan ha et symfoniorkester med fullt kor og fylle hele scenen, eller bare ha en solokonsert. Den er allsidig, og vi har ikke bruk for noe større, sier Roger Wright, som i skrivende stund ikke bare er direktør, men også kreativ leder. 2017 er et år uten kunstnerisk sjef, etter at den franske pianisten Pierre-Laurent Aimard gikk av ifjor etter syv år i stillingen.
– Vi klarer oss uten kunstnerisk ledelse i år fordi fokus er på feiringen av Snapes 50 år. Neste er år er det ”business as usual”. Men vi planlegger ikke for en ny permanent kunstnerisk direktør. I stedet vil vi ansette folk for ett, to eller tre år. Og de skal heller være musikalske kuratorer for sine egne projekter og konserter, fremfor å planlegge hele festivalen.
Roger Wright er helt med på å snakke om penger, for det er ikke akkurat noen hemmelighet at klassisk musikk av høy kvalitet koster mer enn det som kommer inn gjennom billettsalget. Det gjelder ikke minst årets åpningsforestilling.
– Dette er ikke noe vi har råd til hvert år. Produksjonen kostet en halv million pund – mer enn fem millioner kroner. Men selv om alle de fire forestillingene er utsolgte, så gir det oss bare 80.000 pund, og selv om vi kunne solgt flere billetter, så ville flere oppførelser velte balansen i festivalen. Men noen ganger må vi bare ha noe med en spesiell gjennomslagskraft, sier direktøren om den dyre kunstneriske versjonen som lå så langt fra den som fikk sin verdenspremiere på festivalen.
– Folk er dypt forbauset over hvor liten Jubilee Hall er, og det var der de hadde urpremiere på A Midsommer Night’s Dream, som også åpnet Snape Maltings.
The Red House
Selv om Aldeburgh Festival er mye annet enn Benjamin Britten, så har han preget jubileumsåret, og festivalen avsluttet da også med hans opera Billy Budd fra 1951. Tittelrollen ble skrevet for Peter Pears.
I likhet med Snape Maltings, har også Storbritannia et år å feire: det er 50 år siden homoseksualitet ble avkriminalisert. Det markeres med en spesialutstilling i The Red House – det røde hus, hvor Benjamin Britten og Peter Pears bodde sammen til sine dagers ende. Men det var ikke avslutningen som er interessant i denne sammenhengen, men begynnelsen. Komponisten Benjamin Britten var i partnerskap med Peter Pears fra 1939, og de maktet å være et mer eller mindre offentlig par i en tid hvor mange andre ble idømt fengselsstraffer og offentlig fordømmelse.
Spesialutustillingen viser hvordan de to klarte å bevare den personlige kjærligheten, og til og med som offentlig par, uten å bli stilt for retten.
