CODA 2017
Årets Coda-festival, Oslo International Dance Festival, foregikk fra 17.-28. oktober. Den rommet 20 produksjoner, 8 workshops og 10 seminarer.
TEKST FREDRIK RÜTTER
TOPPBILDE: Ina Christel Johannessens Frozen Song. Foto: Antero Hein
Den første festivalen fant sted i 2002 med Lise Nordal som kunstnerisk leder, og årets festival er den siste hun har programmert. Uten tvil har Nordal nedlagt et formidabelt arbeid for å holde festivalen gående. Sammen med sine medarbeidere har hun klart både å gi den et fotfeste i det norske kulturlivet, og å skape internasjonal oppmerksomhet rundt den. Det skjedde allerede første året da hun så minneverdig presenterte kompaniet til den legendariske amerikanske koreografen Merce Cunningham.
Navnløse koreografer
Festivalens åpningsforestilling var med den spanske flamencodanserinnen Rocío Molina på Dansens Hus. Dagen etter på Scene 2 i Den Norske Opera & Ballett var det franske gjester som inntok scenen. Fra Nancy kom CCN – Ballet de Lorraine – med 22 dansere og sin svenske sjef Petter Jacobsson som har drevet kompaniet de siste seks årene. Forestillingens tittel var Unknown pleasures noe som henspeiler på hemmeligheten om hvem som har koreografert de fem ballettene som vises fortløpende gjennom kvelden. Ei heller var komponistene, kostymedesignerne, lysdesignerne eller scenografene nevnt. Alle opphavsmenn og -kvinner forble ukjente. Grunnen skal være at publikums opplevelse ikke bør forstyrres av å vite hvem som har skapt verket; det skal visstnok gjøre den enkelte mer mottagelig og åpen i resepsjonen. Om det fungerte betviles.
The World is Burning
Danserne er i gang på scenen når publikum kommer inn i salen. I vanlig ordning driver de med oppvarming og sosial samling seg imellom. Som forteppe henger enorme, gjennomsiktige lysfiltre i forskjellige farger, og før det heves kommer noen dansere inn foran teppet. De beveger seg minimalistisk og synger på et uforståelig språk. Bak teppet fylles scenen opp av dansere i hvite T-skjorter, hver med en bokstav både på ryggen og foran.
De starter i sirkler og hele tiden endres mønsteret med minimale forskyvninger – monotont, men fascinerende. Etter rundt tolv minutter forandres retningen, slik at de ikke lenger sirkulerer, men beveger seg mot publikum på linjer. I en brøkdel av et sekund kan man lese The World is Burning, før de sprer seg ut igjen. Det er den eneste gangen det er mulig å se en setning.
Avkuttet og klassisk
Deretter søker de ut i kulissene en etter en. To menn overtar scenen, og selv om det nok er ment som en liten koreografi, oppleves det bare som et intermezzo. Neste innslag er en dans for tre par, hvor både bevegelser og musikk er avkuttet, nesten som en dårlig radiomottagelse. I det øyeblikket de klarer å samle seg til en samdans, går det hele i oppløsning, og det første paret er alene igjen på scenen.
Den fjerde balletten er koreografert i renere klassisk ballettstil, men med overdrevne positurer. Etter hvert blir det mer og mer gulvarbeid, uten at det får en naturlig bue i det koreografiske. Siste innslag blir danset til Ravels Bolero, og det virker som om den spilles omtrent i dobbelt tempo – bolero på speed. Enkelte sekvenser kan oppleves som hentet fra Maurice Bejarts versjon av balletten, men det er nok ikke hans koreografi. Hvem som faktisk er opphavsmennene/kvinnene er umulig å avsløre.
Kammerballett fra Bjørnsgaard
Bærum Kulturhus er også en av arenaene CODA bruker. Her feiret Ingun Bjørnsgaard og hennes kompani 25-årsjubileum med premiere på Notes on Frailty. Med bare fire kvinnelige dansere på scenen, Marianne Haugli, Ida Wigdel, Catharina Vehre Gresslien og Guro Nagelhus Schia, blir formen nærmest som en kammerballett. Rommet er nesten tomt, bortsett fra to sett med venteromstoler og et bur hvor komponisten og musikeren Christian Wallumsrød regjerer. Han gjør sitt, uten å la seg affisere av damene. De svinser rundt ham uten å trekke ham inn i dansen eller deres sfære. De beveger seg langsomt og forsiktig, som om de er redd for å gå i stykker hvis de rører seg for fort og voldsomt. I denne sekvensen blir det mange og lange betydningsfulle blikk. Skikkelsene søker fysisk kontakt uten helt å lykkes, de driver rundt som fire ensomme skip på havet, den ene skjørere og mer skrøpelig enn den andre.
Svalbard og kinesisk videokunst
På Dansens Hus noen dager senere ble Ina Christel Johannessens nyeste verk Frozen Songs vist. Hun har det Globale Frøhvelvet på Svalbard som bakteppe for sin 90 minutter lange forestilling. Langt inne i fjellet er det lagret all slags frø fra hele verden som en garanti for fremtiden – lageret skal sikre verden overlevelse. Johannessen har samarbeidet med kinesiske videokunstnere, og de er virkelig medskapende i helheten. Hennes samarbeidspartnere gjennom flere tiår, scenograf Kristin Torp og kostymedesigner Kathrine Tolo, har også en stor del av æren for det vellykkede resultatet. Musikken er komponert av belgiske Stray Dogs.
Dansesekvensene er lange, som om koreografen prøver å strekke strikken lengst mulig. De to kvinnene, Line Tørmoen og Pia Elton Hammer, er helt motsatte dansetyper og kontrastene kler hverandre. Tørmoen er eksplosiv, med sterk fysikk, mens Elton Hammer har lange linjer som flyter i hverandre. Mennene, Ole Kristian Tangen, Valtteri Raekallio, Daniel Whiley, Fan Luo og Anton Borgström utfyller hverandre.
Forestillingen kunne godt vært noe komprimert da det er mange gjentagelser i koreografien, men det er kanskje noe Johannessen gjør bevisst for å holde publikum på vent. Hun har mange lag av fortellinger gående samtidig, og det er ikke helt enkelt å få dem til å henge sammen.
Avslutningen er en enorm fellesdans hvor den enkeltes dansers utholdenhet blir satt på en hard prøve. Scenegulvet var dekket av mengder med frø som er blitt sluppet ned fra taket. Frozen Songs er en virkelig tour de force for de medvirkende, og må være en av de største forestillingene som Zero visibility corp har produsert noensinne.
Ny kunstnerisk leder
Selv om CODA er en biennale, har det også skjedd mye i de mellomliggende årene, som ungdomsarbeid med workshops og seminarer. Årets festival var programmert med nennsom hånd og Lise Nordal sørget for jevn fordeling mellom utenlandske og norske grupper.
Den som har overtatt hennes posisjon som kunstnerisk leder er Stine Nilsen, et heller ukjent navn i norsk danseverden, men det er fordi hun har bodd og arbeidet med dans i England i mange år. Hun har bl.a. vært leder for Candoco Dance Company i London.
