DEN FORBUDTE SYMFONI – Et musikkhistorisk etterspill
Når man i dag på 175-årsdagen for Edvard Griegs fødsel, spiller hans livsverk – minutt for minutt – er det vanskelig å tenke seg at ikke hans symfoni i c-moll skulle være med.
AV GEIR JOHNSON
TOPPFOTO: «Må aldrig opföres» skrev Edvard Grieg på forsiden av partituret til sin eneste symfoni.
Og likevel var det bare en musikkforskers sivile ulydighet som gjorde at vi omsider fikk høre dette verket – som på partiturets forside hadde påskriften: «Må aldrig opføres!». Her kommer historien om Kjell Skyllstads geriljaoperasjon som førte partituret fra Bergen offentlige biblioteks arkiver og ut i verden.
I Bergen offentlige bibliotek lå originalpartiturene til mange av Edvard Griegs deriblant et verk som i mer enn 100 år var en ukjent størrelse i hans produksjon. For det skulle finnes en symfoni i c-moll i arkivet, som veldig få hadde sett, den ble omtalt som en såkalt ungdomssynd, og på partituret skulle det visstnok stå «Må aldrig opføres!»
Helt sikre var man ikke, det gikk rykter om dette, og mange hadde forsøkt å få tilgang til verket uten å bli innvilget tillatelse. Daværende festspilldirektør Sverre Bergh utbrøt en gang i 1978 i frustrasjon i Bergens Arbeiderblad: «Det var to ting jeg ikke var forberedt på da jeg flyttet til Bergen – det ene var at jeg måtte forsvare Edvard Grieg mot bergenserne, og det andre var at det ville bli vannmangel i Bergen.» Vinteren 1978 var det faktisk vannmangel i Bergen, og Sverre Bergh tapte nok en gang saken om den ukjente Griegsymfonien.
Grieg for motorsykkel
Nasjonalskatten lå gjemt i bibliotekets kjeller gjennom årtier, og de eneste som fikk lov til å betrakte partituret, var personer som hadde en forskningsmessig begrunnelse. En av disse var universitetslektor Kjell Skyllstad. I dag er Kjell nesten 90 år og fortsatt like vital der han driver musikkforskning ved Chulalongkorn-universitetet i Bangkok, men på 1960-tallet hadde han vært del av Oslos avantgardescene Club 7. Han hadde også gjort skandale i Bergen gjennom en politisk performance i Kunstforeningen ved Lille Lungegårdsvann midt på 1960-tallet, der han satte opp Griegs strykekvartett for strykere, jazzcombo og motorsykkel, i protest mot planene om å bygge motorvei forbi Troldhaugen. Han sier selv om begivenheten:
Man kan kanskje si at verket var en krysning mellom en Hells Angels-versjon og en musikkbarnehageversjon. Strykerne som symboliserte Griegs sårbarhet overfor trafikkbergen var nemlig barn som forsøkte seg på å hamle opp med Harley’en, pluss Øystein Søbstad på tenorsax og jazzgjengens tolkning av Solveigs sang, etter å ha spilt fiolin i mindre enn tre måneder. «Konserten» var en live versjon av eksperimenter med støyskjerming av den planlagte motorvei forbi Troldhaugen, med trafikkstøy på den ene side og kammermusikk på den andre side og måling av interaksjonen. Forestillingen ble stoppet etter et par minutter fordi vi ikke hadde klart å isolere exhausten fra Harley’en med bare en Aukrustaktig «bror min»-tape til slangen ut av salen. Det ble en Ufullendt Symfoni og The Answered Question i ett. 1)
Fra bibliotekkjeller til Moskva
Kjell Skyllstad var med andre ord ikke akkurat et ukjent navn i Bergen. Men gemyttene hadde roet seg noe da han høsten 1980 inntok Bergen offentlige bibliotek for å ta partituret i øyesyn i forskningsøyemed. Hvordan det gikk til, sier historien intet om, men Kjell fikk med seg en kopi av partituret ut av lokalene, angivelig for å kunne studere det nærmere. Han tok det med seg på en fagreise til Moskva, der han besøkte en kvinnelig professor i musikkvitenskap. Nå hadde det seg slik at hun tilfeldigvis var gift med dirigenten Katajev, som da var sjefdirigent for Moskva Radios symfoniorkester. Denne kvelden hadde Kjell med partituret hjem til dem og viste det til dirigenten, som ble oppglødd da han fikk høre om verket. Etter et nærmere studium fastslo han raskt: «Dette verket fortjener å bli spilt!»
Han tok med seg partituret til radioen, og en lørdag formiddag i begynnelsen av januar 1981 kunne en forbløffet Moskvakorrespondent for NRK berette for Ukeslutts lyttere, at Griegs ukjente symfoni skulle spilles i Moskva samme dag. Vi fikk til og med høre noen toner av symfonien, spilt inn fra en prøve, som i hvert fall fortalte oss at dette faktisk var ukjent musikk av Grieg.
Første innspilling
Alarmklokkene må ha gått mange steder i kulturnorge den helgen, ved nyheten om at en innspilling kunne finne sted et annet sted, for allerede mandagen etter var det hastig innkalt til nytt møte i programrådet for Kulturrådets klassikerserie, en plateserie som skulle dokumentere norsk musikkhistorie. Gruppen, som var ledet av Egil Monn- Iversen, fastslo raskt at om ikke urfremføringen fant sted i Norge, skulle i det minste den første innspillingen være norsk. Allerede i mars samme år var Musikselskapet Harmonien i studio med Karsten Andersen som dirigent, og under Festspillene samme år sto verket på programmet for første gang i Norge, sammen med platelanseringen.
Kjell Skyllstad var ikke invitert til den norske førstefremføringen, men innfant seg likevel i Bergen samme dag, forøvrig i anledning den legendariske pakistanske sangeren Ustad Fateh Ali Khans første konsert i Europa. Iført rosa kaftan og med flommende grått helskjegg som fikk ham til å se ut som en indisk guru, holdt Skyllstad en flammende tale i Stenersensamlingen mot samtidens depraverte festspillkultur. Publikum inkluderte bl.a. Gil Evans (Miles Davis’ legendariske arrangør) og et knippe av Europas fremste jazzmusikere, som for anledningen skulle spille Gil Evans’ arrangementer på Nattjazzen samme kveld.
Aldri si «aldrig»
I ettertid kan man selvsagt spørre seg om Grieg egentlig ville nedlegge et varig forbud mot fremføring av verket? Jeg synes Arne Nordheim hadde et godt svar den gang, som fortsatt har gyldighet. Han sa:
«Jeg er sikker på, at om Grieg hadde ønsket at verket aldri skulle spilles, så hadde han fyrt opp med partituret på Troldhaugen, så kaldt og guffent som det kunne være der om vinteren.»
For Grieg selv hadde forsøkene på å etablere et norsk orkester på høyt nivå mislyktes, og gjort ham desillusjonert over musikkens stilling i hjemlandet. Man kan anta at han rett og slett ikke ville la symfonien bli spilt så dårlig. Dette er i hvert en rimelig tolkning når man ser det i lys av de bestrebelsene han gjorde tretti år senere, da han for egen regning inviterte Concertgebouw Orkest fra Amsterdam for å spille norsk musikk i en uke i Bergen, dirigert av de fremste norske dirigenter. Dette gjorde han for å vise publikum hvordan musikken til hans kolleger faktisk kunne høres ut om den ble spilt ordentlig. Men uten Kjell Skyllstads drahjelp ville vi kanskje ennå ikke ha hørt symfonien i c moll.
1) Epost fra Kjell Skyllstad
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i boken Hundre års utakt, utgitt i forbindelse med Norsk komponistforenings 100-årsjubileum i 2017.
Fra Griegs manuskript: 1. sats der hovedtemaet presenteres av klarinett og bratsj.
