DEN UKJENTE LEONARD BERNSTEIN
Leonard Bernstein ville vært 100 år 25. august. Hans brev ga et nytt og overraskende innblikk i den store kunstnerens liv.
TEKST NORMAN LEBRECHT
TOPPFOTO: LEONARDBERNSTEIN.COM/DEUTSCHE GRAMMOPHON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
Neste gang bokhyllene dine renner over, kan du ta ut Bernstein-avdelingen og sende den til resirkulering. The Leonard Bernstein Letters, utgitt på Yale University Press i 2014, rommet så mye overraskende og ukjent stoff at alle tidligere bøker, hans egen inklusive, øyeblikkelig ble utilstrekkelige. Ikke ta mitt ord for det. På omslaget, erklærer Bernsteins offisielle biograf, Humphrey Burton, at med denne boken i hånden «har jeg lyst å begynne helt på nytt.»
Brevene, bevart av Bernsteins tidlige pianolærer og livslange sekretær, Helen Coates, finnes i the Library of Congress, titusenvis av dem, så mange at bare en forbløffende kunnskapsrik eller arrogant lærd person ville våge å skille klinten fra hveten. Mannen som våget er Nigel Simeone, en engelsk ekspert på Messiaen og West Side Story; hans kuratering er sikker, omfattende, uangripelig.
Selvsikkert og ambivalent
Simeone begynner med et brev fra 1932 undertegnet Leonard Bernstein til Miss Coates: «Jeg har bestemt meg for å studere med Dem, én time annenhver uke.» Han er 14 år gammel og hans autoritet er på kanten av uforskammethet. Denne tryggheten vakler aldri.
Bernstein skrev brev slik jeg husker han snakket: i en bevissthetsstrøm som gurglet av vidd, ondskapsfullhet, sannhet, lysende menneskelig innsikt, en altetende nysgjerrighet og en dyp forståelse av nederlag. Stemmen var uimotståelig, hans interesser grenseløse og hans stilling til ethvert viktig spørsmål var fabelaktig ambivalent.
«Hvem med vett i hodet er ikke full av paradokser,» skrev han insisterende, sent i livet. «Det finnes noe i Bibelen vi alle tror på, om ikke bokstavelig: og det er noe i Darwin og Freud også som griper oss like sterkt. Wm. Blake vs. Martin Gardner, X vs. Y og nedover listen av alle antitesene som skaper talefrihet og demokrati. Jeg liker å tenke på meg selv, og på deg, hovedsakelig som rasjonelle humanister, men så setter jeg i gang med å inhalere kosmiske energier ….»
En slik mann tilhører ingen konvensjonell omgangskrets. Når jeg forteller at dette brevet ble skrevet til hans forretningsfører, forstår du at Bernstein samlet sjeler og sinn som var like hvileløse som hans egen, i et samfunn der han, med Voltairsk evig optimisme, kunne spille alle rollene i Candide og slippe unna med sin integritet intakt.
Suksess og politisk press
Det som drev ham var musikk, karriere, politikk og sex, det sistnevnte en konstant tilstedeværelse. Han fikk lett venner og holdt fast på dem hele livet. Hans sirkel omfattet alle mulige kjente personer. Bette Davis forgudet ham. Frank Sinatra var en fan, Louis Armstrong kalte ham «Daddy», Miles Davis genierklærte ham, Arthur Miller inviterte ham på overnatting og Jacqueline Kennedy skrev et seks siders brev til ham om «din Mahler» ved firetiden om morgenen. Bernstein er den eneste klassiske komponisten som har oppnådd en slik grad av amerikansk berømmelse, og ingen har gjentatt bragden.
Han var født og oppvokst i Amerika, men følte seg alltid på utenfor. Hans dirigent-mentorer – Fritz Reiner, Dmitri Mitripoulos, Serge Koussevitsky – forbandt ham med den gamle verden. Han avtjente ikke militærtjeneste, det som formet hans generasjons unge menn. Som Aaron Copland og de fleste av sine nærmeste venner, var han jødisk og på venstresiden politisk. I 1940-årene er det snakk om «partiet» i brevene, men Bernstein nektet alltid for at han var kommunist. I en overstrømmende erklæring som han forela i 1953 da senator McCarthys skrekkvelde rammet kunstnere av alle slag og Bernstein fikk inndratt passet sitt, sa han: «Jeg er ikke og har aldri vært medlem av det kommunistiske parti, heller ikke er jeg tilhenger av kommunistisk doktrine eller ideologi.» Han la til: «Tidligere har jeg uttalt meg mot begrensningene som er påtvunget skapende kunstnere, spesielt komponister, under Sovjet-regimet.» Hører vi et ironisk spark i retning hans egne, amerikanske begrensere?
Seksuelt ambivalent
Han utenforskap ble forverret av hans seksuelle dobbeltliv. Han var mer tiltrukket av menn enn av kvinner, og oppmuntret hvileløst begge parter – bortsett fra i korte kyskhetsperioder. Han oppsøkte en New York «shrink», en psykoterapeut, «the Frau», som han deler med sin elsker, klarinettisten David Oppenheim. The Frau sier til ham: «I dine drømmer hersker forvirring, du kan ikke gå dit du vil gå: to samtidige avtaler og så videre. Du er sammen med Felicia, og den dagen hun drar, må du treffe en gutt.»
Felicia Montealgre, hans chilenske forlovede, sier ja til å gifte seg med ham og aksepterer derved at «du er en homoseksuell og kommer aldri til å forandre deg – du innrømmer ikke at du har muligheten for et dobbeltliv.» Både terapeuten og kona traff spikeren på hodet. Bernstein unndro seg imidlertid alle forsøk på å begrense seg til én retning.
Musikalsk på begge sider
Musikken er Bernsteins ultimate ambivalens; han rives mellom massepopularitet og klassisk aktelse. Koussevitsky fordømmer On the Town i 1944, dermed skriver han ikke mer for Broadway så lenge den gamle lever. Han fullfører West Side Story i 1956, og mens blekket ennå er vått, skriver han kontrakt som musikksjef for the New York Philharmonic Orchestra med et bein i hver leir, uten noen gang åpent å erkjenne muligheten for et dobbeltliv.
Til tross for, eller på grunn av, sitt begjær etter å være alle ting for alle menn og kvinner, er hans historie en av de største amerikanske suksessene. Hans NYPO-æra frembringer universell annerkjennelse for amerikanske komponister. Han skaper en Mahler-kult, provoserer frem diskusjoner og oppmerksomhet, og via det nye fjernsynsmediet utdanner han et massepublikum om hvordan musikk egentlig fungerer. Han får det til å virke morsomt for åtteåringer på lørdags morgener.
Elektrisk personlighet
Etter femten år driver han av, han krever annen bekreftelse og trøst. Han tar ikke fast arbeid etter the Philharmonic. Han forlater Felicia for en mann, og vender tilbake for å pleie henne når hun er døende. Hans senere konsertverk bommer – stadig lenger fra målet. Han sier til sang-komponisten Ned Rorem: «Problemet med deg og meg, Ned, er at vi ønsker at alle i hele verden skal elske oss personlig … det er umulig.»
Selv da det gikk nedover med ham, kunne han lyse opp et hvilket som helst rom på kloden. Jeg husker et arrangement på Savoy i London som ble elektrifisert av et glimt av den ødelagte, whisky-sprengte nesen som kikket rundt et hjørne. Da han døde i oktober 1990, la et øyeblikks stillhet seg over Manhattan.
Noen uker før slutten mottok han et brev fra sin aldrende mor, Jennie. «Kjære sønn,» skriver hun. «Jeg har tillit til deg og til at du er på riktig spor.» Uansett «jødiske mamma»-vitser: i disse overbevisende brevene ligger evige, noen ganger uutholdelige sannheter.
©Norman Lebrecht
