«DET VAR HER DET BEGYNTE»
Da vår internasjonale stjernesopran Lise Davidsen mottok årets Spellemannspris som årets internasjonale gjennombrudd, fikk hun også et stipend med følgende tittel: «Det var her det begynte».
TEKST FREDRIK RÜTTER
TOPPFOTO JONATHAN VIVAAS KISE
Tanken bak stipendiet er at mottakeren skal donere det videre til arnestedet for selve begynnelsen. Lise Davidsen, som er blitt hyllet med den ene æresbevisningen etter den andre siden hun gikk ut av Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i 2014, har vunnet en rekke internasjonale musikkonkurranser. Prisen for årets internasjonale gjennomslag fikk hun blant annet for sine debuter på både Metropolitan-operaen og i Bayreuth, mens korona-epidemien kom i veien for årets oppfølger på sistnevnte. Hun brukte ikke særlig lang tid på å bestemme hvem hun ville donere stipendiet til. Det ble hennes gamle skole, Sandefjord Videregående, hvor hun var elev på musikk, dans og dramalinjen.
Gitar og håndball
Lise Davidsen er født i Stokke som ligger midt mellom Tønsberg og Sandefjord. Sangpedagog Mona Skatteboe møtte Davidsen første gang som elev ved Stokke kulturskole, hvor det var gitar og sang hun ville utforske. Samtidig drev hun mye med håndball i det lokale laget, hun var en skikkelig håndballjente sies det, og det skulle ikke forundre om hun var en eminent strekspiller. På kulturskolen var det ikke akkurat tostrøken c som ble avlevert, den kom først noen år senere. Det var ingen tvil om at hun hadde et fint materiale, men mange har det. Behandlingen av materialet er det avgjørende for et videre resultat.
Klassisk musikk ble en åpenbaring
Ved skolestart I 2003 vandret Davidsen inn gjennom dørene til Sandefjord Videregående skole, fremdeles med gitaren ved sin side. I november samme år ble Mona Skatteboe ansatt ved skolen og hun fikk overført Lise Davidsen som sin elev i sang. Undervisningen skjer mye på 1 til 1 basis, men skolen er viden kjent for sine store årlige oppsetninger. Det ga Davidsen hennes første møte med scenen. Frøet var sådd. I disse oppsetningene sang hun så forskjellige ting som utdrag fra Which Witch og Vivaldis Gloria. Sangen overtok mer og mer for gitaren, men hun opplevde det å arbeide med brystklangen nesten som skremmende: Lise Davidsens register er usedvanlig stort. Med gitaren hadde hun sunget mye Eva Cassidy, men nå ble hun spesielt interessert i den barokke musikken og eldre musikk. Oppdagelsen av den klassiske musikken reddet henne fra å slutte på musikk, dans og dramalinjen det første året. Det var nære på.
Ikke god nok for Musikkhøyskolen
Lise Davidsen viste at hun er usedvanlig dedikert og strukturert. Det tok ikke altfor lang tid før den tostrøkne c var på plass og hun kunne arbeide mot nye høyder. Hun ble kjent som en litt tilbaketrukket, kanskje sjenert person, men de hun slapp innpå seg, fikk en imøtekommende, humoristisk og elskelig venn. De tre årene hun gikk på Sandefjord VGS gikk den lange reisen fra gitar og Eva Cassidy til eksamensrepertoaret: en barnesang av Bo Linde, videre til Schubert, Haydn, Ich Folge Dir av Bach og «Eja Mater» fra Pergolesis Stabat Mater. Da det var avsunget gikk veien videre til Bergen og Griegakademiet. Norges musikkhøgskole fant henne ikke kvalifisert. Der er det vel kanskje noen som fremdeles river seg i håret.
Lise Davidsens sjenerøsitet viser seg ved at hun donerer stipendiet til den skolen som ble så viktig for henne at hun sier: «Det var her det begynte.» Sandefjord VGS er dypt takknemlig og vil bruke pengene til et stort klassisk prosjekt.
