EDWARD GARDNER
Av og til koster vi på oss noen tilbakeblikk. Denne gangen henter vi frem Mona Levins intervju fra mars 2017 med en da relativt nyansatt Edward Gardner i Bergen Filharmoniske Orkester. Siden den gang har mye skjedd: Han har tatt med orkesteret på internasjonale turneer, blant annet den semikonsertante oppsetningen av Benjamin Brittens opera Peter Grimes, som etter fremførelsen på Edinburgh International Festival havnet på The Guardians 10 på topp liste for 2017. I august i år gikk turen til Nederland, Polen og The Proms i London, på sistnevnte med urfremføring av Rolf Wallins fiolinkonsert Whirld. I april i år hadde han en suksessfull debut med New York Philharmonic Orchestra, der Leif Ove Andsnes var solist i Debussys Fantasi for klaver og orkester. Vi får bare glede oss over at Bergensfilharmonien har sikret seg en kontrakt med ham frem til sommeren 2021.
TEKST: MONA LEVIN
TOPPFOTO: BFO/SKODVIN
Først publisert på Klassiskmusikk.com 2. mars 2017:
– Stor kunst er som et stort cruiseskip – det tar lang tid å snu! Vi må langtidsplanlegge, tenke fem år fremover. Men det er et privilegium å planlegge med et orkester av verdensklasse som Bergen-Filharmonien, sier Edward Gardner, BFOs sjefdirigent siden 2015. Hans kontrakt er allerede forlenget med en treårsperiode fra 2018.
BFO våget vel ikke å ta sjansen på at andre kom dem i forkjøpet, men Edward Gardner trives så godt i Bergen at han til og med har lært seg å leve med, eller iallfall overse, regnet. Det regner i England også. Først og fremst er det orkesteret som trekker, selvfølgelig – BFOs klassiske, i beste forstand gammeldagse klang – wienersk uten å være tung – musikernes entusiasme, arbeidsdisiplin og indre harmoni (orkesteret heter ikke Harmonien for ingenting) – gjør sjefdirigentstillingen her til en helt spesiell opplevelse. Dessuten er Gardner gammel korsanger, og han synes Bergens-korene er enestående. Han satser på mye samarbeid fremover.
– Da jeg tiltrådte her, ved BFOs 250-årsjubileum i 2015, ble avslutningskonserten med Schönbergs Gurrelieder en seier, og CD-innspillingen fikk fantastisk mottagelse (I Klassisk Musikkmagasin fikk den 6 på terningen av Martin Anderson. Red. anm). Vi ble jo også stolte av Grammy-nominasjonen for vår innspilling av Janáceks Glagolitisk messe. Nå står Verdis Requiem for tur, og vi skal gjeste en av de store festivalene i sommer, hvilken er ikke offiselt ennå, sier Gardner, som også går inn for utvidet samarbeid med Bergen Nasjonale Opera (BNO), i første omgang med Peter Grimes. Han har ni heftige år bak seg som musikksjef ved English National Opera (ENO), der nettopp Brittens Peter Grimes ble et kunstnerisk høydepunkt, så vel som Wagners Mestersangerne fra Nürnberg og det meste mellom.
Kulturforskjeller
«Samarbeid» synes å være et nøkkelord for den engelske dirigenten. Han er 42 år gammel, har gutteaktig sjarm, knallblå øyne, masse energi og humor, og en villig latter. Vi møtes i hans garderobe i Grieghallen etter en lang og anstrengende prøve, og han er sliten og avslappet på en gang. De ukene sjefdirigenten oppholder seg i Bergen er knallharde, og han er glad han har en leilighet å trekke seg tilbake til fremfor et hotellrom når arbeidsdagen er over.
– Jeg nyter å være her! Musikerne er lidenskapelige, og de dekker hele spekteret av uttrykk, fra dypet av Mahler til Haydns finesse, fra opera til ny norsk musikk. Musikerne har alle antenner ute, og føler hvordan deres kammermusikalske evner får slippe til. De vet hvordan det gjøres. Og jeg har vent meg til kulturforskjeller og lært meg noen norske koder!
Forskjellene mellom britiske og norske musikere illustrerer Edward Gardner slik: Sier han «Forsøk å spille dette legato», da tenker norske musikere kanskje at «Nei, jeg syns det er bra som det er, jeg!», mens de britiske øyeblikkelig vil ta det som en ordre. Altså har han lært seg å være mer direkte i Norge, han sier hva han mener, altså «Spill legato!»
– Vi bygger tillit fra dag til dag, hever kontaktnivået fra prøve til prøve. Alle vet nå hva jeg vil ha, og alle blir bedre av det. Jeg driver harde prøver, men det er for at musikerne skal ha frihet ved konsertene. Hvis noen synes jeg geberder meg for lite, er det fordi alt tungarbeidet er gjort på prøvene.
Turnésuksesser
I fjor høst turnerte BFO og Gardner til en rekke tyske byer, med ettertrykkelig suksess.
– Det var fulle hus overalt, vi kunne gjøre hva vi ville, og de fulgte oss! Vi fikk strålende kritikker overalt, og det i en tid der det nesten ikke er kritikker å hente.
I januar i år turnerte BFO og Gardner i Storbritannia og Nederland, også der med stor suksess. På programmet sto Grieg, Elgar, Sibelius, Bartók og Walton, og solistene var Ann-Helen Moen, Truls Mørk, Baiba Skride og Leonard Elschenbroich. Neste år spiller BFO i Operahuset i Oslo – der det ifølge den diplomatiske Gardner er «en samarbeidsvillig akustikk».
Se konserten fra Concertgebouw i Amsterdam:
– Hvorfor er der det så viktig for et orkester å turnere?
– Musikere og dirigent bygger tillit, lærer hverandre å kjenne på en annen måte når de er på reise, spiller samme program flere ganger på forskjellige steder i forskjellige saler, og lærer om publikum og om hverandre. Det er forresten ganske interessant at vi nyter større respekt ute enn hjemme. Bergenserne skjønner ikke helt at de har et orkester i verdensklasse, et Manchester United-orkester! Men når vi spiller utendørs på Torgalmenningen eller for barn, da føler vi respekt. Vi bygger aktivt på barna, og gjør oss synlige for dem. Det er en del av vår strategiske femårsplanlegging. Den rommer blant annet større samarbeid med norske musikere, som Leif Ove Andsnes, Truls Mørk, og sangerne Lise Davidsen og Johannes Weisser, konsertant opera og britisk musikk som Britten, Elgar og Walton. Walton er fantastisk. Det er noe transatlantisk, internasjonalt over ham, noe elegisk. Jeg elsker den musikken. Britten og Elgar tar vi med oss til Edinburgh International Festival i august, der vi skal spille to konserter i Usher Hall.
Fremtiden
Da Edward Gardner («Call me Ed») overtok Bergens-Filharmonien, kom han til et veltrimmet orkester. Andrew Litton hadde løftet det til uventede høyder, og gjorde – som Gardner sier «en fantastisk jobb».
– Litton gjorde de store symfoniene fra det 19. århundre. Jeg har utviklet det tidligere repertoaret, som Brahms og Haydn, og jeg har bestilt mye nytt, blant annet fem store norske verk til jubileet. Da gjorde vi noe helt spesielt, Litton og jeg. Vi delte konserten! Han tok første del, og i andre del overlot han dirigentpinnen til meg. Det var et spesielt øyeblikk.
