ELISABETH, SENTA OG ELSA
Hun slapp aldri til på skarptromme i Nørvasund skulekorps, og la drømmen om å bli slagverker på hylla. Hun begynte på videregående med tanke på å bli frisør, men ombestemte seg og tok jobb på fiskebruk. Nå reiser hun rundt i Europa med to katter og synger Wagner. Elisabeth Teige har en raskt stigende stjerne i det dramatiske sopranfaget.
TEKST: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: KJELL RUBEN STRØM
Dette med kattene får vi oppklare med en gang: Tokyo og Zuri av nakenkattrasen Sphynx liker seg best inntil kroppen på matmor Teige.
– Da jeg skulle synge Elsa i Lohengrin i St. Gallen i seks uker i høst, innså jeg at jeg ikke ville klare meg uten «barna mine». Mannen min var helt enig. Han vet hvor glad jeg er i dem; hvis jeg ikke tok dem med, ville alle telefonsamtaler dreie seg om kattene. Så det var bare å skaffe begge to pass.
I motsetning til en del andre store, norske sangtalenter, valgte Elisabeth Teige å ta utdannelsen «innaskjærs», på Operahøgskolen i Oslo.
– Hvorfor dro du ikke til København, som mange andre?
– Det vurderte jeg aldri. Jeg er veldig glad for de sangpedagogene jeg har hatt. Du er jo instrumentet selv: dette yrket er først og fremst avhengig av hvilket stemmemateriale du har. Jeg er ganske sikker på at flere av dem som har reist ut, ville blitt like store hvor enn de tok utdannelsen. Jeg tror det er viktig først og fremst å stole på seg selv. Både når det gjelder valg av lærere, agenturer og jobboppdrag må man følge magefølelsen.
Aldri mer musikk!
At sangstemmen ligger der som en uoppdaget ressurs hos store talenter, er ikke uvanlig. Det trengs et musikkmiljø for å oppdage det. Helst et sangmiljø. Og kanskje en litt mer ambisiøs musikkundervisning i skoleverket? Elisabeth Teige er et eksempel på at det kunne vært en god ide.
Hun vokste opp på Gåseid utenfor Ålesund, der det aktive musikkmiljøet var i skolekorpset. Her kom hun aldri lenger enn til paukene, og droppet slagverkdrømmen. Men det kunne vært artig med et liv som paukist, innrømmer hun.
Etter et år på videregående med tegning, form og farge, droppet hun ut. Hun tok seg jobb som pakker på et fiskebruk, men fant etter hvert veien til musikklinjen på Fagerlia videregående i Ålesund. – Siden jeg bare hadde spilt slagverk, kunne jeg ikke noter og måtte begynne fra begynnelsen. Den biten tok en streng pianolærer seg av. Jeg spilte trommer og sang pop og folkeviser, men ble overhodet ikke bitt av musikkbasillen. Eneste plan var å komme meg gjennom videregående. Da jeg var ferdig i 2001, tenkte jeg: Aldri mer musikk!
– Men så fikk sanglæreren min på Fagerlia, Marianne Stavseng, meg inn i Ålesund Operakor, og det var fint. Vi sang masse Verdi og Wagner. Dette var på den tiden da Riksoperaen fortsatt turnerte i landet. I 2002 spilte de Hoffmanns eventyr med Toril Carlsen i alle de tre kvinnelige hovedrollene. Det vekket interessen! Jeg bestemte meg for å prøve, og hvis jeg kom inn på Operahøgskolen, skulle jeg be om å få Toril som lærer!
Glad for den lange veien
Og slik gikk det. Men ikke med det samme: Tre ganger måtte hun søke for å komme inn på bachelorstudiet i musikk ved NTNU.
– Jeg søkte både der og på musikkhøgskolen. Jeg passerte opptaksprøvene i sang, men ikke teoriprøvene.
I fem år ble det fiskebruk og butikkjobb på frk. Teige. Først i 2006, 26 år gammel, kom hun inn i Trondheim og fikk Kåre Bjørkøy til lærer. Hun er glad det tok såpass tid.
– Jeg mener det har vært bra for meg. For det første trenger en tyngre stemme mer tid på å modnes. For det andre førte det til at jeg traff mennesker jeg ellers ikke ville ha truffet. En av dem er mannen min, operasanger Jens-Erik Aasbø, som jeg traff på Operahøgskolen.
På sistnevnte kom hun inn på første forsøk. Som planlagt syv år tidligere, ringte hun til Toril Carlsen og spurte om hun ville bli hennes lærer. Om dette beretter Carlsen:
– Elisabeth er den direkte årsaken til at jeg begynte å undervise i 2009. Da hun spurte, fikk hun til svar at jeg ikke hadde undervist noe særlig, men vi kunne jo alltids prøve. Pleier å si at hun er pilotprosjektet mitt. Jeg er utrolig stolt av hva hun har oppnådd og utrolig glad på hennes vegne.
Vi jobbet hardt og intenst, ispedd masse humor og glede. Det er jo ekstremt krevende det vi holder på med, så det er deilig å ha det litt moro underveis, også. Heldige meg som fikk jobbe med henne! Elisabeth har en fantastisk vakker, skimrende klang i stemmen sin, helt spesiell, og en strålende scenisk tilstedeværelse.
Også for Toril Carlsen ble den telefonen avgjørende; hun er i dag en av Operahøgskolens mest attraktive sangpedagoger, ved siden av å undervise på Barratt Due Musikkinstitutt.
Mareritt-start
Elisabeth Teige fikk to år som praktikant på Nasjonaloperaen etter studiene.
– Det ble selvfølgelig veldig viktig. Da Anne Gjevang ansatte meg, hadde hun ingen roller å tilby. Hun anbefalte meg å gå i gangene og trekke til meg inntrykk i tillegg til sangtimene som fulgte med stillingen. Jeg skulle riktignok være understudy på Cio-Cio San i Madama Butterfly, men ble ganske overrasket da jeg måtte kaste meg inn i ti av prøvene, tre uker etter første arbeidsdag. Så det ble noen hektiske uker med repetitør for å få rollen på plass. Jeg måtte lære 50 takter utenat pr. dag.
Etter denne mareritt-starten var hun med i Knut Vaages opera Kairos, sang Kate Pinkerton i Butterfly, deltok i en Flagstad-konsert, var sangsolist på den nye balletten A Swan Lake av Alexander Ekman, og dro på turné til Russland. På avslutningskonserten etter praktikantårene, sang hun bl.a. Senta i Den Flyvende Hollender med Knut Skram. Kanskje var det i håp om å få spille akkurat den rollen – og det har hun lykkes med: På Nasjonaloperaen i 2015, på Opera på Skäret sist sommer samt Tallinn og Frankfurt denne våren.
Foto: Andreas Hylthen.
– Var det fremførelsen på Nasjonaloperaen som ga deg alle disse mulighetene?
– Å nei! Det tar tid å bygge en karriere og det trengs mer enn en vellykket debut. Opera på Skäret fikk jeg på grunn av fremførelsene i Oslo. Men de i Frankfurt, Tallinn og St. Gallen fikk jeg etter en runde med auditions. Jeg fikk jeg napp alle de stedene jeg prøvde. I Frankfurt beklaget de at Senta allerede var besatt da jeg prøvesang, men like etter fikk jeg tilbud om å synge den på en forestilling 28. mai. Tilbudet fra Oper Frankfurt er nok et høydepunkt så langt!
– Da du sang Elsa i St. Gallen, sang gemalen Wassermann i Rusalka på Komische Oper i Berlin. Et ekteskap mellom to operasangere byr på mye adskillelse?
– Men han var med og sang Daland i Opera på Skäret i sommer. Det var fint. Oppholdet i St. Gallen varte jo lenge. Jeg trives veldig godt alene, men i et ekteskap er man jo to. Det er koselig med besøk når man ikke har sett hverandre på en stund, så jeg tok en tur til Berlin, smiler Elisabeth Teige lunt.
De «unge» Wagner-rollene
– Du synger foreløpig de «unge» sopranrollene til Wagner. Er det noen forskjell på dem?
– Å ja. Alle sa at Elsa var enklere enn Senta. Men for meg var det omvendt. Elsa var mye vanskeligere; hun begynner lyrisk og blir til slutt kjempedramatisk! Og det er jo mye mer å synge; forestillingen varer i fire og en halv time.
– Og nå skal du synge Leonore i Fidelio her i Oslo. Hvordan liker du å synge Beethoven?
– Ja, det blir både Fidelio i Oslo og Beethovens 9. i Vang i mars og på Malta i april. Å synge Leonore passer meg bedre enn jeg hadde trodd. Jeg nyter hver tone! Mer enn Elsa og Senta. I dag var jeg småsyk, men Beethoven virket som smøring av stemmen.
Hun tenker mye på helsen til daglig, tar vitaminer, unngår smitte på kino og lange bussturer uken før hun skal på scenen.
– Men jeg tenker aldri på slikt når jeg synger. Da senker jeg strupehodet og lar det stå til, smiler Elisabeth Teige – før hun stikker hjem til Tokyo og Zuri.
