ELISABETH TEIGE PÅ SEMPEROPER
I hjertet av Tysklands musikkhistoriske sentrum, på Semperopers scene i Dresden, har debutanten Elisabeth Teige nettopp opplevd karrierens hittil største høydepunkt. Nå venter Bayreuth-debuten.
TEKST KARI EIKLI
TOPPFOTO: Elisabeth Teige foran Semperoper: Kari Eikli
Ikke rart å kalle hennes Leonore i Beethovens Fidelio et høydepunkt når hun deler scene med størrelser som René Pape og John Lundgren, og har tonefølge av et av verdens beste og eldste orkestre, Staatskapelle Dresden, med legenden Àdàm Fischer som musikalsk leder.
Staatskapelle Dresden teller rundt 150 musikere, og har levd et 480 år langt liv i en tung musikalsk tradisjon. Orkestret har hatt ledere som Heinrich Schütz, Carl Maria von Weber og Richard Wagner, og i dag er Christian Thielemann husets sjefdirigent. Operahuset, som åpnet i 1841, har fått navn etter arkitekten Gottfried Semper. Etter å ha reist seg på nytt fra en brann i 1869 og fra ruiner etter de alliertes bomberegn i 1945, holder Semperoper fremdeles stand som en av de mest sentrale operascenene i verden.
Veien frem
– Hvordan er det å stå på en scene med så dype historiske røtter?
– Jeg kan ikke tenke så mye på det, sier Elisabeth, for da hadde jeg blitt skremt! Jeg var mest spent på å møte René Pape nå, men han har bare vært hyggelig og gitt støtte og komplimenter.
– Det er blitt mange oppdrag i Tyskland det siste året. Begynner du å få fotfeste her?
– Ja, det ser ut til at min stemme passer godt til det tyske repertoaret, så nå må jeg lære mer tysk og slutte å si ”Englisch, bitte!” Men jeg har lyst til å synge mer italiensk også. Neste sommer gjør jeg min første Tosca i Mannheim, og i løpet av de to neste årene har jeg minst to Puccini-roller til i planene. Det er viktig å synge forskjellig musikk på forskjellig språk for å ivareta fleksibiliteten.
– Hvordan fikk du dette oppdraget?
– Det begynte med at Per Boye Hansen hjalp meg med å få en audition hos Bernd Loebe i Frankfurt, noe som resulterte i en forestilling der. I salen satt Heidi Steinhaus, som Nicolai Riise i Bergen hadde anbefalt meg til mulig manager i Tyskland. Heidi og jeg fant raskt tonen, og via henne fikk jeg audition i Dresden. Og nå er jeg her!
Dresden og Fidelio
Fidelio har alltid hatt sterk tilknytning til Dresden. Den ble første gang satt opp på Semperoper i1823, i Carl Maria von Webers sjefstid. Beethoven skrev operaen i kjølvannet av den franske revolusjonen og den er derfor blitt et symbol på frihet, og en protest mot politisk tyranni. Regissør Christine Mielitz var med sin oppsetning fra 1989 noe forutseende i forhold til de politiske hendelsene som førte til Berlinmurens fall. Få uker før premieren gikk det et langt og fredelig demonstrasjonstog gjennom Prager Strasse til Dresden Hauptbahnhof for å ønske dem som hadde flyktet fra DDR til Praha velkommen tilbake. Med Berlinmurens fall og frigjøringen av Øst-Tyskland som ramme, er Mielitz’ Fidelio blitt en kultoppsetning i Dresden.
– Da jeg så videoen på forhånd, sier Elisabeth, var det som å få et skremmende gufs fra DDR-tiden. Scenografien er naken, mørk og kald, og mellom scenen og salen går et høyt piggtrådgjerde. Men da jeg stod midt oppe i det, i forestillingen, føltes det godt å kunne ta del i en så viktig del av historien.
– Semperopers akustikk er kjent for å være blant de beste i Europa, og Operaen i Oslo brukte forholdene her som modell i sin byggeperiode. Hvordan opplever du å synge her?
– Jeg har ikke vært bevisst på å sammenligne Dresden med Oslo, men jeg synes det er veldig godt å synge her, slik det er i Oslo. Jeg hadde ikke hørt orkestret her før orkesterprøven dagen før første forestilling, så jeg fikk nesten sjokk over hvor gode de er. De spiller som fra en music box, der musikken strømmer fritt og ukomplisert ut, uansett hvor vanskelig den kan være.
– Hvordan liker du å synge denne rollen?
– Hvis du sammenligner Beethoven med Wagner, så skriver de jo stor musikk begge to, men jeg opplever at Beethoven tenker ganske instrumentalt også for sangstemmen. Han kjører Fidelio i et løp som er ganske krevende for Leonore-rollen. Etter kvartetten som varer i 30 sekunder, går han rett på duetten med Leonore og Florestan – og deretter strakt på finalen; det er helt crazy! Men det er utrolig tilfredsstillende å få det til. Og så er det så vakkert!
Engasjement i Bayreuth
– Og etter Beethoven blir det Wagner igjen?
– Javisst! Allerede i juni skal jeg synge Wagner på Flagstadfestivalen. Senere i sommer medvirker jeg på en Wagnerkonsert i Ludwigshafen, dirigert av Karl-Heinz Steffens, og i november skal jeg synge alle tre Brünnhild’ene i Loriots kortversjon av Ringen. Neste år blir det Irene i Rienzipå Deutsche Oper, og jeg kan også røpe at jeg etter en nylig audition i Bayreuth har fått engasjement der.
– Har du noen spesielle opplevelser du vil dele?
– Jeg var nok mer nervøs enn vanlig før min første forestilling her i Dresden. Man kommer som et ubeskrevet blad til et hus med et kresent publikum, og når man bretter ut sjela og gir alt, så gjør man seg veldig sårbar. Da var det utrolig godt å kjenne på den mektige applausen da det hele var over. En annen skummel opplevelse var da jeg påtok meg et innhopp på kort varsel på Deutsche Oper i november. Det var som Senta i Den flyvende hollender, og all forberedelse jeg fikk var fem minutter ved pianoet med dirigenten, John Fiore, men det gikk heldigvis veldig bra, sier Elisabeth Teige som ikke fikk Lohengrin-partituret i 10-årsgave, slik Kirsten Flagstad gjorde, men derimot hadde trommesett på pikerommet.
Som tenåring ante hun ikke hva opera var, så vi må takke skjebnen for at Elisabeth Teige som 17-åring ikke kom inn på frisørskole. Og for at Den Norske Opera & Ballett dro på turné til Ålesund med Hoffmanns eventyr, slik at Elisabeth fikk høre Toril Carlsen synge alle tre damerollene i Hoffmanns eventyr. Da kom nemlig den lysende ideen: ”Kanskje det er dette jeg skal drive med?”
