ELSKOVSDRIKKEN
Ola Nordals anmeldelse av Donizettis opera Elskovsdrikken på Den Norske Opera & Ballett.
TEKST OLA NORDAL
FOTO ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Noen ganger skal man bare ha det gøy!
Jeg er blant dem som mener at man må nærme seg Donizetti uten alt for høye forventninger. Sammen med Rossini og Bellini, er Donizetti selve innbegrepet av italiensk bel canto. I noen hektiske tiår på starten av 1800-tallet skrev han nesten 75 operaer. Dette er jo nærmest som masseproduksjon å regne, og altså ikke Stor KunstTM. Men flere av operaene er så sjarmerende, energiske og fulle av sangglede at de likevel har levd i repertoaret i snart 200 år. Dette gjelder spesielt den livlige Elskovsdrikken som hadde nypremiere i Oslo sist lørdag kveld i en oppsetning fra Nord-Irlands opera i Belfast fra 2013, og den noe mer dramatiske Lucia di Lammenmoor som ble satt opp tidligere i år.
Fjas fra ende til annen
Den keitete bondegutten Nemorino (som er italiensk for «det lille nullet») er forelsket i den beleste godseiersken Adina. Han får sine drømmer knust av den selvopptatte sersjanten Belcore, som overtaler Adina til giftemål. I desperasjon kjøper Nemorino store kvanta med «mirakeleliksir» (som egentlig bare er Bordeaux-vin) av den omreisende kvakksalveren Dulcamara. Nemorino bøtter nedpå, for i denne historien er det han som må drikke. Om det er placeboeffekt eller alkoholen som gir utslaget vites ikke, men alle hemninger og usikkerhet blir i hvert fall pent lagt til side. Dette tenner naturligvis Adina, som begynner å tvile på om forlovelsen med Belcore nå var en så god idé.
Samtidig blir plutselig Nemorino omsvermet og populær, uten at hverken han eller Adina skjønner hvorfor. Hans styrtrike onkel har nemlig dødd, og Nemorino har arvet hele formuen. De andre gifteklare jentene i landsbyen har fått snusen i dette, og den tidligere utstøtte raringen blir flokkens midtpunkt. Den virkelige kjærlighetseliksiren er altså penger?
Men det er likevel ekte kjærlighet som vinner til slutt. Forført av Nemorinos nyvunnede selvsikkerhet, bestemmer Adina seg i siste øyeblikk for å avblåse bryllupet med sersjanten. Belcore finner seg finner raskt en annen bondejente, kvakksalveren Dulcamara og koret stemmer i en lovsang til eliksirens magiske virkninger, og teppet går ned over en glad forsamling. Ingen dør, alle er lykkelige.
Ablegøyer
Heldigvis har ikke regissør Olivier Mears tatt ting for seriøst i denne ablegøye-oppsetningen. Handlingen har blitt omplantet til en britisk videregående skole i 1970-årene. Nemorino, i amerikanske Jack Swansons skikkelse, er blitt en klønete tenåringsgutt som er forelska i lærern, glimrende sunget av irske Claudia Boyle. De udannede småbøndene er blitt til en skoleklasse med hormonfylte tenåringer, som lar Nemorino få gjennomgå med utspekulert skolegårdsondskap.
Konseptet fungerer best i den hysterisk morsomme åpningsscenen der Adina leser høyt for klassen fra Tristan og Isolde mens Nemorino holder på å sprekke av oppdemt testosteron, og i scenen med bryggingen av kjærlighetsdrikken, hvor Dulcamara har blitt en slesk og selvsikker kjemiprofessor spilt av den ypperlige tyrkiske bassbarytonen Guenes Guerle.
Som alltid i moderne oppføringer er det flust med scenografiske og regimessige grep som kan føles umotiverte og dårlig forankret i selve stykket. Her og der bryter da også konseptet sammen, og klasserommet og gymsalen blir mer i veien enn noe som regissøren klarer å spille på. Det er likevel mer å glede seg over enn å bli irritert av, og i det store og hele reddes oppsetningen av humoristiske påfunn og en bastant insistering på å ikke ta ting for alvorlig.
Humoristiske krumspring
De musikalske prestasjonene er jevnt over bra, og særlig Guerle kler godt de humoristiske krumspringene. «Reklamearien» der det loves at trylledrikken hjelper mot alt fra rynker til potensproblemer, er oppsetningens definitive høydepunkt. Operakoret hadde mye å gjøre, og var virkelig i storform. Ellers gjorde solistpraktikant Astrid Nordstad en flott prestasjon i sin tolkning av Gianetta. Der Swanson og Boyle tidvis druknet i orkesteret eller det hyperaktive koret, var hun alltid et tydelig midtpunkt som oste av sangglede. Ved siden av Guerles musikalske slapstick var dette det som gledet meg mest.
Det gnistret kanskje ikke alltid av samspillet mellom Swanson og Boyle, og for min del ble jeg aldri helt beveget av kjærlighetshistorien. Det var kanskje derfor sangerne fikk lov til å gå av scenen etter bare en relativt kort runde med applaus. Men jeg forlot likevel operahuset med en god følelse i magen og et smil om munnen.
Musikk: Gaetano Donizetti
Libretto: Felice Romani
Original tittel: L’elisir d’amore
Nemorino: Jack Swanson
Adina: Claudia Boyle
Belcore: John Chest
Dulcamara: Guenes Guerle
Gianetta: Astrid Nordstad
Musikalsk ledelse: Daniele Callegari
Regi: Olivier Mears
Ansvarlig for gjenoppsetningen: Edwina Casey
Scenografi: Annemarie Woods
Kostyme: Ilona Karas
Lys: Kevin Treacy
Produsent: Maria Costa
24. november 2018; første forestilling av denne oppsetningen
