Fløytependler Andreassen

ARTIKKEL: Portrettintervjuer i musikkverdenen dreier seg ofte om dirigenter eller solister, hvilket i praksis vil si fiolinister, sangere og pianister. Topp-blåserne lever gjerne ut sine karrierer i orkestrene. Klassisk Musikkmagasin har tatt en prat med Oslo-Filharmoniens påtroppende solofløytist, Tom Ottar Andreassen.

– Alternerende solofløytist, korrigerer Andreassen. Vi har benket oss på hans professorkontor på Norges musikkhøgskole. Et rommelig kontor med flygel, cembalo og Christian Skredsvigs Gutten med seljefløyten på veggen.
For dem som ikke vet det: alternerende solofløytist deler solopartiene med solofløytisten. Orkesterlitteraturen er full av solofløytepartier, så begge kan være i aksjon på en og samme konsert. Oslo-Filharmonien har sikret seg en erfaren mann. Han har 30 års erfaring som solofløytist: Fra 1984 i Den Norske Opera, et halvt år som alternerende i Bergen Filharmoniske Orkester i 1994, før han samme år tiltrådte solostillingen i Kringkastingsorkesteret, der han satt ut 2014. Den nye stillingen tiltrådte han 1. januar.
KM: Du er den eneste i historien som har bekledt samtlige solostillinger i alle Oslo-orkestrene. Hva gjør det med selvtilliten?
– Ingen ting, så vidt jeg vet. Jeg kommer fra Ringsaker. Vi er sindige mennesker. Moelv er ikke akkurat verdens navle, så jeg er i utgangspunktet ganske beskjeden. Da jeg skulle studere med Andreas Blau i Berlin-Filharmonien var jeg livredd for å ringe til ham.
At han er der han er i dag, takker han fiolinisten Ole Bøhn for.
– Han var konsertmester i Operaorkesteret og ble min mentor. Han mente jeg burde ha debutkonsert, noe som ikke er så vanlig for fløytister. Han fikk meg til å søke Rikskonsertenes debutstøtte, et prøvespill jeg vant, og debuten fant sted i Aulaen i 1993. Ekstra hyggelig var det at operaens tidligere musikksjef Antonio Pappano kom opp fra Brussel for å dirigere. Jeg vet ikke om det var en gjenytelse fra hans side, etter at jeg hadde støttet ham da Operaen vraket ham som dirigent for Nibelungenringen i 1994. De unge orkestermedlemmene fant dette urimelig, og jeg troppet opp på operasjefens kontor med suksesskritikkene Pappano mottok da han steppet inn for Christoph von Dohnanyi i Siegfried i Wien samme år.

Professor
KM: Debutkonserten til tross, en ren solo-karriere har du ikke satset på?
– Det er en tradisjon at blåsere kombinerer solistisk virksomhet med orkesterjobbing. Men det har jo vært noen rene solofløytister, da: Jean Pierre Rampal ryddet veien for folk som James Galway og Aurèle Nicolet. Mens fløyteesset Emmanuel Pahud har valgt å kombinere solokarrieren med å spille i Berlin-Filharmonien. For meg er det viktig å spille sammen med andre og få gjøre litt av hvert.
Ole Bøhn dyttet også på for at unge Andreassen skulle søke professoratet på musikkhøgskolen.
– Den muligheten så jeg ikke i det hele tatt selv. Men Ole sa i en faderlig tone: «Du skal bli professor! Du har gjort så mye. Få tak i alle opptak med deg selv, skriv søknad og send inn!». Den stillingen har han hatt siden 2009.
– Jeg har stor glede av å undervise. Det gir større innsikt i hva man gjør selv som musiker. Jeg har undervist siden jeg var femten, da jeg hadde elever på musikkskolen hjemme i Moelv. På musikkhøgskolen har vi fjorten fløytestudenter i år, og jeg har seks av dem. Det er et stort ansvar å forberede dem på musikklivet; fløyte er et av de instrumentene der det er tøffest konkurranse om jobbene. Jeg har nylig trukket meg fra jobben på Barratt Due musikkinstitutt; man må dele på godene og studenter må ha alternativer å velge blant.
Hans egne studier begynte, som så mange blåsere i hans generasjon, i skolekorps. Norges Musikkorps Forbund hadde et pedagogisk opplegg for musikkundervisning som gikk ut til nær sagt hver fjordarm og øy i hele landet, og har hatt svært mye å si for norsk blåsernivå. De beste havnet i Norges Nasjonale Ungdomskorps som tilbød store utfordringer for dem som ble født på 1960-tallet. Som 17-åring ble Andreassen tatt opp som hospitant på Norges musikkhøgskole.
– Ørnulf Gulbransen lærte meg å arbeide grundig og metodisk, laget øvelser av vanskelige steder og lærte meg å transponere melodier i alle tonearter.
To år senere inntok han Operaen. I Det Norske Kammerorkester har han spilt siden 1985, der Iona Brown – i følge ham selv – var den første som med sine tilbakemeldinger, fikk ham til å føle seg som en god musiker.

Tom Ottar Andreassen er aktiv som solist. Han har utgitt flere plater, og er i vinter aktuell med en CD med fløytekonserter av Edvard Fliflet Bræin, Egil Hovland og Johan Kvandal, sammen med KORK. Han står regelmessig på programmene til de fleste av kammermusikkfestivalene, og er instruktør både hos Ungdomssymfonikerne og i Valdres Sommersymfoni. Tidligere var han svært aktiv på samtidsmusikkfronten, både som fløytist i Oslo Sinfonietta og som bestiller av nytt repertoar, noe han håper å komme i gang med igjen.
KM: Du har mange jern i ilden og pendler daglig mellom Tønsberg og Oslo. Det høres rimelig slitsomt ut?
– Jeg tilbringer en del tid på toget, ja. Det er bra for meg å sitte stille: jeg er rastløs og har veldig mye energi. Heldigvis er jeg velsignet med god helse, som jeg tar vare på med trening – spesielt ski og rulleski. Tiden på toget bruker jeg til å planlegge, noe jeg føler at jeg er ganske flink til, og det er nok nødvendig.
Med så mye program blir det viktig å skjerme ferier og helger, de tilbringes med familien på hytta i Nesbyen. Kona, som han traff på musikkhøgskolen, har forlatt musikklivet og er rådgiver i skolevesenet, mens to av barna har valgt juristkarrierer og en går på videregående.
-– Men jeg rakk å være fotballtrener for barnas lag i tolv år, sier han stolt.
Antall musikere gjør forskjell for hva slags repertoar et orkester kan spille. Selv et fullt utbygd symfoniorkester med fire enkeltmusikere på hver blåsergruppe og slagverk, 70-80 strykere, harpist og pianist, må ta inn ekstramusikere når de helt store romantiske og nyere verkene står på programmet.
KORK, med 2-3 på blåser- og slagverkstemmene, 30 strykere og harpe, har en annen funksjon enn nasjonalorkestrene. Som «hele landets orkester» har de stilt opp på alt fra Melodi Grand Prix til markeringene i forbindelse med 22. juli. Orkesteret er et av landets beste på samtidsmusikk og, som man har kunnet se på TV i den senere tid, stiller de opp land og strand rundt der orkesterets evne til å skifte sjanger ble klart demonstrert.
KM: Som fløytist – hva er forskjellen på å spille i KORK, Operaen og Oslo-Filharmonien?
– For meg er Oslo-Filharmonien å komme hjem til det repertoaret jeg føler mest for. De store, fulltonende romantiske orkesterverkene av Mahler, Ravel, Debussy, Prokofjev og Sjostakovitsj, er og blir de fleste orkestermusikeres drøm. Operaen var en tyngste tjenesten, med mye kveldsjobbing, men også mange gode minner med Fricke, Chung og Pappano på dirigentpulten. Mitt aller største øyeblikk var å spille vannviddscenen fra Lucia di Lammermoor med Metropolitan-stjernen June Anderson. Den ender i en stor kadens med fløyte og sopran hvor jeg fulgte henne som en skygge – en magisk opplevelse! KORK spiller til alle døgnets tider, er innovativ og spennende. Det blir leit å forlate KORK. Det har vært en fin utfordring å beherske så mange sjangere.
Noe ubeskrevet blad i Oslo-Filharmonien er han ikke; Andreassen søkte solo-stillingen der første gang i 1985 og har medvirket der mye siden.
– Ja, jeg har spilt der av og på i 28 år, og har lengtet veldig etter å komme dit permanent. Men det skal jo være bra med motgang – ikke sant?

TEKST OG FOTO HILDE HOLBÆK-HANSSEN

HILDE HOLBÆK-HANSSEN er fungerende dekan på Operahøgskolen  Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er frilans musikkskribent og har tidligere arbeidet i MIC Norsk musikkinformasjon.