FRA RISPLANTASJE TIL HOLLYWOOD
Sjelden summer det til de grader av forventning i Oslo konserthus som ved onsdagens Ultima-aften med Tan Duns musikk og Elbjørg Hemsing som solist.
TEKST MONA LEVIN
TOPPFOTO: Eldbjørg Hemsing og Tan Dun med Oslo-Filharmonien. Foto: Ultimafestivalen 2018 / Signe Fuglesteg Luksengard
ØVRIGE FOTO: Mona Levin
Forventningen skyldes ikke minst Tan Dun selv, som dirigerte Oslo-Filharmonien i fire av sine verk – tre fiolinkonserter og Passacaglia: Secret of Wind and Birds. Den sistnevnte representerte en oppkvikkende innledning, der allverdens fuglelyder spilt på seks kinesiske instrumenter blandet seg med symfoniorkesteret, og publikum medvirket i kraft av sine mobiltelefoner. Alle ble bedt om å logge seg inn på OFOs hjemmeside og klikke på bildet av Elbjørg Hemsing. Dermed steg kaskader av fuglekvitter opp fra salen også, de blandet seg med orkesteret og utgjorde til slutt en fascinerende skog av klang. Dette var ikke bare et påfunn fra komponisten, men hans måte minne alle om at fuglene forsvinner fra verdens forurensede storbyer. Han vil lokke dem tilbake igjen. Han lokket mange smil fra publikum, som rommet en stor kontingent kinesere og norsk-kinesere.
Uroppførelse
Tre fiolinkonserter på en kveld virker kanskje mye, men hver av dem var i én sats, og alle tre er spesialskrevet for Eldbjørg. Den siste, Fire Ritual, var att på til en uroppførelse, og verket er skrevet til minne om alle krigsofre. Av de tre var dette den mest gripende. Tårer, sorg, skjebne, drama – alt finnes i denne musikalske atmosfæren, i hovedsak kinesisk, men også med rikelig av vestlige symfoniske impulser, som vakre, senromantiske melodier, noen sentral-europeiske fraser og hørte vi kanskje noe norsk?
Fire Ritual er inspirert av eldgamle kinesiske seremonier og hoffmusikk, men som konsertmusikk utgjør det et eget ritual. To orkestre som henholdsvis representerer Menneskeheten og Moder Jord – Naturen – både omgir og atskilles av publikum. Et orkester er plassert ute i salen, der også Eldbjørg sitter når konserten begynner, og det andre på podiet som vanlig. De to henvender seg til hverandre i form av spørsmål og svar – dels musikalske, dels ved hvisking, tale og skrik fra musikerne – og ritualet ledes av en sjaman, dirigenten. Også her var det mye fuglefløyt og fuglesang, og på ett tidspunkt kunne man nesten føle alle de uskyldige, døde sjelene fly av sted på fuglevingene mot et bedre sted.
Den enes død, den andres brød …
Tan Dun ble født i 1957 og vokste opp i kulturrevolusjonens Kina. Han spilte fiolin, men vestlig musikk skulle ikke Mao ha noe av, og Dun ble sendt til en risplantasje for å omskoleres. Der spilte han i et ensemble med originalinstrumenter. Et turnerende kompani fra Peking-operaen forliste i nærheten, og Tan Dun ble innkalt som bratsj-reserve. Han gjorde det så godt at han fulgte med kompaniet videre, og begynte sine musikkstudier i Beijing. I 1986 flyttet han til New York og studerte videre der.
Hans musikk er en kombinasjon, en fusjon, av øst og vest, og mange kjenner ham fra filmmusikken iSnikende tiger, skjult drage. Dun har sine røtter i det folkemusikalske og Peking Opera, og vestlig klassisk musikk er overbygningen. Gjennom sitt samarbeid med Eldbjørg Hemsing er det bare naturlig at han nå for tiden utforsker hardingfela. Han er en særdeles klar dirigent, dramatisk, intens og uttrykksfull, og han får orkesteret med på nynning og plystring, knipsing med fingrene og en forbløffende vind av blafrende noteark. Det minnet om hans ord innledningsvis, da han siterte Leonardo: «For å forstå fuglenes bevegelser i luften, må man først forstå vinden ….»
Gjensidig respekt
Den forstørrede slagverkseksjonen spilte sin store rolle med bravur, i presist og innlevet samarbeid med resten av orkesteret. Tan Duns fascinasjon av Peking Opera kom tydelig frem i Fire Ritual da han dirigerte ut mot salen, og benyttet både de klassiske kinesiske teaterbevegelsene og -pusten, kanskje som en kommunikasjon om og med de døde.
Rørende er den gjensidige respekten mellom den berømte kinesiske komponisten og den unge norske fiolinisten som spilte alle konsertene glimrende, men virkelig eksellerte i teknisk briljans, toneskjønnhet og følelsesmessig dybde i Fire Ritual. Tidligere på dagen arrangerte Ultima en paneldebatt der Tan Dun og Elbjørg Hemsing sto sentralt, og da han ble bedt om å karakterisere henne med tre ord, sa han: Modig, vennlig, vakker. Og hans karakteristikk av Filharmonien var at orkesteret har den nordiske klangen, sølvskimrende og briljant.
