GJENNOMTENKT, KUNNSKAPSRIKT OG MENINGSFYLT
Leif Ove Andsnes’ kammermusikkfestival i Rosendal er trolig en av de beste i verden, med den best utarbeidede programsammensetning man kan tenke seg.
TEKST MONA LEVIN
FOTO LIV ØVLAND
Toppfoto: Leif Ove Andsnes i samspill med den franske cellisten Edgar Moreau.
Festivaltemaet, I skyggen av en krig (1914–1918), omfattet ti konserter over fire dager med til sammen 30 komponister representert. Av dem fikk bare én sin egen konsert, nemlig Debussy som døde for 100 år siden i år, og som brakte impresjonismen inn i musikken. Komponistene levde og utviklet seg på samme tid, men skrev helt forskjellig musikk, opp mot og under Den Store Krigen – som den heter utenfor Norge.
– Nettopp mangfoldet i uttrykk og innhold var det som traff meg da jeg begynte å forske i denne epoken, sier Leif Ove Andsnes og ramser opp Bartók, Janácek, Ives, Skrjabin, Sibelius, Busoni, Szymanowski og Carl Nielsen som eksempler på mangfoldig tonespråk. Noen var musikalsk revolusjonære, som Berg, Webern og andre, som anført av tonalitetssprengeren Schönberg kom til å utgjøre Den andre wienerskole. Noen lente seg fremdeles inn i det romantiske hjørnet, som Elgar og Reger, men også de hørbart i retning nye tanker, og så de franske komponistene som skapte en helt ny musikalsk verden med sin glitrende og fargesprakende impresjonisme.
Lytt på radio!
Høydepunktene avløste hverandre, hver konsert hadde sin topp, men få vil protestere på at Ravels Introduction et Allegro, toppet toppene. Riktignok sammen med Zemlinskys monumentale Strykekvartett nr. 2, Charles Ives’Concorde-sonate, sopranen Anna Prohaskas grøssende gode Behind the Lines-samling av krigssanger fra 1500-tallet frem til Kurt Weill. Og, og, og …! Når alt er unikt, er avgrensning vanskelig.
Hele programmet ligger til fri lytting på Alltid Klassisk, som også sendte flere konserter direkte. Det man går glipp av, er den intense kontakten musikerne mellom. Oppmerksomme øyne, en skulder som nesten umerkelig lener seg i inn i samspillet, et felleskap som oppstår der og da, og som får hver og en av musikerne til å strekke seg mot det sublime i fellesskap.
Musikernes forslag ble program
Henning Kraggerud kunne fortelle at Leif Ove Andsnes for noe over et år siden begynte å spørre hver enkelt medvirkende musiker om hva han eller hun selv hadde lyst til å spille fra tiden rundt 1. verdenskrig. Så bygget han sin innsiktsfulle overbygning over mange av forslagene, og en del han selv foreslo. For eksempel åpnet han selv festivalen med Chaconne av Carl Nielsen, og i likhet med mye av programmet, var det ikke så mange i Riddersalen på Rosendal Baroni som hadde hørt dette verket før.
Genialt maktet Andsnes å føye alle de forskjellige uttrykkene sammen uten at noe spriket eller et øyeblikk ble ensidig. En rekke konsertinnledninger, forelesninger og foredrag bidro også til å viske ut sømmene. Blant dem var Astrid Kvalbein og Erling Sandmo, og John Pellowe – prosjektleder for Constellation Systems ved Meyer Sounds i California – det digital-akustiske systemet som har omgjort Baroniets gamle låve til en oppsiktsvekkende god konsertsal. Av de 120 salene i verden Pellowe har ansvaret for, ligger fire i Norge, og flere er på vei, men knapt noen i like naturskjønne omgivelser. Og på Vestlandet er gresset grønt! Et overraskende syn for oss som kom fra Østlandets ørkenlandskap.
«Musikk er samlende!»
Hver konsert hadde en slags uhåndgripelig indre rød tråd, all forskjell til tross, og en slags overgripende sammenheng gikk fra program til program. På spørsmål om dette, svarte Andsnes at det ikke egentlig var tilsiktet, men at det oppsto underveis i planleggingen. Den musikalske utviklingen i selve epoken hadde nok lagt igjen flere spor i musikken enn ventet.
– Musikk er samlende og den har alle slags farger. Det er ikke krig i musikken, men krigen var et bakteppe for komponistenes arbeid. På festivalen valgte vi også å illustrere dette med kopier av malerier fra 1. verdenskrig, sa Andsnes og minnet om at slik Schönberg og Stravinsky skapte helt nye musikalske retninger, gjorde Klee og Kandinsky det samme i billedkunsten. Bare i Janáceks sonate for fiolin og klaver går krigen rett inn i verket: komponisten hørte kanoner mens han skrev, og de ligger bak som fjern torden i verket.
I denne festivalen av høydepunkter, og fordi så mye av musikken var ny for publikum, var intensiteten i lyttingen helt uvanlig. Publikums konsentrasjon var til tider så sterk at vi ikke helt tok inn når et verk sluttet – rettere sagt: vi ville ikke at det skulle være slutt. Så kom den stående ovasjonen som en eksplosjonsartet, nesten utslitende reaksjon. Hvordan har ikke musikerne hatt det – i sin kombinasjon av opprømthet etter «vel blåst» og hardt fysisk arbeid, og gleden over å ha nådd så til de grader ut til publikum!
Strålende solister
Og hvilke musikere! Edgar Moreau – merk navnet! – en ung fransk cellist med en uvanlig lyttende utstråling, en som suger alles blikk til seg og som har en øreåpnende klang i sitt instrument. Klarinettisten Fabio Di Càsola, fiolinisten Akiko Suwanai, bratsjisten Lars Anders Tomter, pianisten Ingrid Andsnes, fløytisten Guy Eshed, pianisten Kirill Gerstein.
Den sensasjonelt gode amerikanske Dover Quartet holdt festivalen i et fløyels- og jerngrep fra første øyeblikk. Kvartetten spiller som én musiker, og deres Zemlinsky, intenst ekspresjonistisk, var suveren. Et vidunderlig nytt bekjentskap.
Et uventet instrument dukket opp for første gang i Rosendal, i Ravels Introduction et Allegro for harpe, fløyte, klarinett og strykekvartett. Opprinnelig var verket bestilt av Pleyel-fabrikken til lanseringen av deres nye kromatiske harpe. Ravel skrev et mesterverk på rekordtid – han skulle på cruise – og i Siwan Magens hender ble instrumentet magisk, også visuelt. Her var det nyeste stjerneskuddet i norsk musikkliv med, nemlig den 18 år gamle halvt norske fiolinisten Johan Dalene, som overbeviste i flere sammenhenger. Fargespekteret, klangskjønnheten og dynamikken i dette verket fikk publikum til å gå helt av hengslene!
Ives og Szymanowski
Henning Kraggerud og superpianisten Bertrand Chamayou spilte Szymanowskis Myter for fiolin og klaver, også den et høydepunkt der komponisten «for første gang oppnådde den ytterst personlige kombinasjonen mellom et lyrisk-romantisk uttrykk og en spontan impresjonisme.»
Chamayou seiret stort i Charles Ives’ gigantiske Concorde-sonate – et langt, merkverdig og skjellsettende verk av en amerikansk forsikringsagent som ble en toneangivende og nyskapende komponist. Tittelen peker på byen Concorde i Massachusetts, der de fire tenkerne som har gitt navn til verkets fire satser, bodde på 1800-tallet. Sonaten er et av de mest sentrale amerikanske verkene overhodet, og formodentlig det største klaververket.
– Bare la musikken skylle over dere! sa Andsnes om sonaten som snur all klassisk form på hodet. Sonaten begynner med et mylder av temaer, sitater og stiler som han gjør til sitt eget, og dette «avvikles» bakover, slik at de enkelte bestanddelene først står frem mot slutten. Og fremførelsen var en bragd!
En kommentar om hvor generøs han er ved å hente inn så mange rå pianister til festivalen sin, besvarte han med sitt berømte smil: «Her skal det bare være rå pianister!»
Mørk Winterreise
Litt på siden av epoken, men midt i blinken på grunn av den mørke tolkningen, var Schuberts Winterreise i Kvinnherad kirke sent på kvelden. Matthias Goerne er en krevende og detaljorientert sanger, kjent for å forlate scenen hvis han irriterer seg over noe, men han fremførte denne sorgtunge og ensomme vinterlige reisen i et sømløst og åndfullt samspill med Andsnes. Han gikk ingen steder annet enn ut og inn i applausen, og omfavnelsen deres var varm og åpent takknemlig.
Hvordan i all verden skal Leif Ove Andsnes klare å overgå dette programmet neste år? For festival blir det, ikke minst takket være fortsatt generøs støtte fra Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen.
– Jeg er kommet langt allerede, og det blir bra! sa han, men ville nødig avsløre noe – utover at en epoke kommer til å stå sentralt da også.
