GRATULERER MED DAGEN PJOTR!
I dag, 7. mai, kan vi feire 180-årsdagen til Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840-93). Hva nytt kan man egentlig bringe til torgs om en av verdens mest kjente komponister en slik dag?
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
Vi elsker symfoniene, Nøtteknekkeren, Eugen Onegin, 1812-ouverturen og Klaverkonsert nr. 1 i b-moll. Men er det noe mer vi burde kjenne til av denne komponisten?
For å finne ut av det har vi oppsøkt hans 106 år yngre kollega , Olav Anton Thommessen. Han har nylig levert sitt bestillingsverk Tre Tsjaikovskij-skisser til ensemblet POING og arbeider for tiden på en fantasi for slagverk og orkester til Hans Kristian Kjos Sørensen. Begge verkene bygger på til dels ukjent materiale av den russiske mesters siste komposisjoner.
– Det morsomste som fins er å ta en tidligere komponists verk og utvide det i hans egen stil. Jeg liker å ekspandere dem – eksplodere! – slik jeg har gjort med Griegs Haugtussa; min versjon varer i to timer, smiler Thommessen.
Å «oppsøke» byr på problemer for tiden og telefonintervju egner seg ikke hvis man vil ha med seg alt Thommessen har å by på, så intervjuet foregår på Facetime mellom eget hjemmekontor og Thommessens studio på Rødtvet i Oslo. Der er veggene tapetsert med CD-er og videokassetter, flygelet er dekket av et kuskinn, høyttalere montert i alle ender og en enorm TV-skjerm troner i midten.
Avbrutte verk
Det første som kommer opp på Ipaden er forsiden på et totalt ukjent orkesterverk av Tsjaikovskij: Der Woywode, op. 78. (Må ikke forveksles med hans første opera The Voyevoda). Da han fikk prøve det ut med konservatorieorkesteret i St. Petersburg, utbrøt han noe sånt som: Hvem har skrevet dette mølet! Så begynte han å samle sammen orkesterstemmene for å kaste dem, men kom ikke lenger enn til slagverket, før rektor stoppet ham og sa at notematerialet var konservatoriets eiendom. Tsjaikovskij ble rasende og stormet ut. Der Woywode i utgitt form er en rekonstruksjon basert på de orkesterstemmene rektor reddet i sin tid. Det er dette materialet Thommessen bruker i komposisjonsarbeidet med slagverkkonserten.
– Det jeg finner så interessant er at han helt mot slutten av sitt liv var på vei til noe annet enn den høyromantiske stilen han er kjent for. Jeg hører en komponist på vei inn i ekspresjonismen; noen ganger kan han minne om Stravinsky. Han hadde lenge eksperimentert med instrumentasjonen både i ballettene og i orkestersuitene. I denne typen verk, spesielt ballettene hvor folk var mest opptatt av å følge med på hva danserne gjorde på scenen, kunne han tillate seg å være fri. «Arabisk dans» i Nøtteknekkeren er et eksempel på at han prøvde på noe helt annet. Der Woywode er langt på vei et ekspresjonistisk verk!
– Tsjaikovskij var tidlig på 1890-tallet helt ødelagt av sitt privatliv. Han hadde brukt store krefter på å skjule sin legning. Homofili var strengt forbudt i Russland og vi kan vel tenke oss hvordan han ville ha taklet et liv i Sibir! For å skjule sin legning innledet han 37 år gammel et forhold til sin tidligere medstudent Antonina Miljukova. Det fins et brev fra henne til ham som ligner veldig på Tatjanas brev i operaen Eugen Onegin, som Tsjaikovskij skrev på den tiden. Av dårlig samvittighet, og for ikke å oppføre seg som Onegin, valgte han å gifte seg med henne. Ekteskapet var en katastrofe og varte bare to og en halv måned før Tsjaikovskij flyktet.
Depresjon og død
Et nytt bilde kommer opp på Ipaden, et av Tsjaikovskij.
– Se her, han døde 53 år gammel. Han ser jo ut som en olding. Mange års dobbeltliv hadde gjort ham dypt deprimert og han ville neppe klart å leve særlig mye lengre. Jeg finner det interessant at han mot slutten avbrøt flere påbegynte verk: det som skulle blitt hans 7. symfoni, 3. klaverkonsert og Der Woywode, før han bestemte seg for å fullføre Symfoni nr. 6 Patéthique op. 74, et svært depressivt verk som ble urfremført bare ni dager før han døde. Jeg opplever symfonien som en selvmordserklæring!
Omstendighetene rundt Tsjaikovskijs død er usikre. Offisielt døde han av kolera etter å ha drukket ukokt vann under en epidemi som pågikk i 1893.
– Men han ble begravet i åpen kiste, noe man ikke tillot med kolerapasienter på grunn av smittefaren, forteller Thommessen. – Mange år senere sto datteren til en advokat ved navn Jacobi, som Tsjaikovskij hadde studert jus sammen med, frem med følgende historie: Tsjaikovskij hadde innledet et forhold med nevøen til en adelsmann som ble rasende da han oppdaget det, og som skrev et brev Jacobi der han truet med å ta saken opp med Tsaren. Jacobi samlet åtte av Tsjaikovskijs venner fra studietiden, alle jurister, og sammen kom de frem til at den eneste løsningen var at han tok livet av seg. Han fikk arsenikk av en lege og ordnet saken på egenhånd. Symptomene på arsenikkdød og koleradød er ganske like….
De tre stykkene skrevet til POING bygger blant annet på skisser fra klaverstykkene Aveu passioné og Scherzo fantasie fra op. 72, som Thommessen ble oppmerksom på da han hadde kjøpt en CD-boks med Tsjaikovskijs samlede klavermusikk. Å få tak i noten ble litt av en jakt; ingen norske bibliotek eller noteforhandlere kunne skaffe samlingen. Det tok mange måneder å få tak i et hefte med en japansk utgave. Da gjenkjente han Aveu passioné som er et vakkert tema i Der Woywode.
– Jeg tror han skrev Aveu passioné til Nadezhda von Meck, sin rike velgjører gjennom tretten år, som satte ham i stand til å komponere. Hun slo hånden av ham, antakelig da hun oppfattet at han var homofil, noe som må ha gjort livet enda vanskeligere for ham.
Rekonstruksjoner
– Flere av disse avbrutte verkene er senere blitt rekonstruert. 7. symfonien forkastet han i 1892, men han brukte stoffet til den ene satsen av Klaverkonsert nr. 3 som han fullførte. Symfonien ble rekonstruert på 1950-tallet av Semjon Bogatyrjev på bakgrunn av skisser og klaverkonserten. Jeg opplevde førstefremførelsen av den Vesten i 1963 eller 64 med Eugene Ormandy og Philadelphia Orchestra (jeg bodde på en redselsfull boarding school i nærheten), og den gjorde et kjempeinntrykk på meg.
Det er i det hele tatt mye ukjent stoff tilgjengelig av Tsaikovskij. Fra plateselskapet Profil (opprinnelig Melodia) i Russland har Thommessen skaffet seg en boks med hele ti operaer, blant annet en fantastisk opera om Jeanne d’Arc.
Å tolke Tsjaikovskij
– Det er stor oppmerksomhet rundt fremførelsespraksis av tidlig musikk. Er det grunn til å tenke på sammen måten med en romantiker som Tsjaikovskij?
– Ja, man tror man vet hvordan han skal spilles og lener seg på en tradisjon, sier Thommessen. – Jeg mener man skal lytte til innspillinger med originale tolkninger. Ingen kommer i nærheten av Antal Doratis fremførelser av de tre første symfoniene med London Symphony på 1960-tallet. Dette er noen lette, ballettaktige symfonier – til dels veldig rare. Det får Dorati frem på en særegen måte. Når det gjelder nr. 4-6 er det ingen som overgår Willem Mengelbergs innspillinger med Concertgebouw. Han var venn av Tsjaikovskijs lillebror Modest, som ledet Tsjaikovskij-museet i Klim, og hadde sånn sett en ganske direkte forbindelse. Dessverre var Mengelberg nazist og fikk yrkesforbud etter krigen, så vi må nøye oss med noen dårlige voksplateopptak. Men hvis man makter å høre forbi den tekniske kvaliteten er de fantastiske! Det er synd ingen prøver å nærme seg hans tolkninger, for eksempel i åpningen av 5. symfoni, der han behandler den nedadgående frasen etter de to innledende klarinettstrofene som et helt eget element, som spilles non legato. Det skal ikke være en del av melodien! Jeg hører det som en programmatisk idé om depresjon.
I vår tid har komponisten på Rødtvet funnet seg en ny favoritt:
– Teodor Currentziz og hans orkester musicAeterna! De Tsjaikovskij-tolkningene hviler ikke på tradisjonen! Lytt til innspillingen av Pathétique-symfonien eller Fiolinkonserten med Patricia Kopatchinskaya! Sistnevnte fremfører dem som tonedikt om begjær: Fiolinen begjæres og orkesteret begjærer! avslutter Thommessen imponert.
