HERLIG GAMMELDAGS
Hvilken fest å få en «gammeldags» ballett servert på et nivå man knapt har sett maken til på en norsk scene.
ANMELDT AV FREDRIK RÜTTER
FOTO ERIK BERG
Ballett
Natalia Makarova etter Marius Petipa
La Bayadère
Den Norske Opera & Ballett
Koreografi: Natalia Makarova
Musikk: Ludwig Minkus
Scenografi: Pier Luigi Samaritani
Kostymer: Yolanda Sonnabend
Lysdesign: John B. Read
Dirigent: Boris Gruzin
Nasjonalballettens dansere
Urpremieren fant sted for 142 år siden i St. Petersburg. Til sin nye ballett La Baydère hadde Marius Petipa sett mot India hvor han valgte å legge handlingen. Hans inspirasjon var fra klassisk Sanskrit, fortellingen Sakuntala av den store indiske dikteren Kalidasas, forfattet i det femte århundre. Rundt 1880 var det på moten innen teater- og operaverdenen å finne eksotiske handlinger fra Østen. Her møter publikum bayadèrer – iøynefallende tempeldanserinner – fakirer og prester. Den høye Brahmin er leder av tempelet, og i et magnifikt palass regjerer Rajahen. Der bor også hans datter, den vakre Gamzatti.
Kjærlighet, intriger og forviklinger
Med landets største kriger Solor i spissen vender hæren hjem fra den store tigerjakten. Byttet bæres frem, og det er tid for bønn ved den hellige ilden. Solor ønsker å treffe tempeldanserinnenes leder, Nikiya, og når alle er gått til sitt, møtes de to i hagen og erklærer hverandre evig kjærlighet. Fra det øyeblikket starter alle forviklinger og intriger. For å få denne historien noenlunde klart for seg, er det av den aller største nødvendighet at man leser på forhånd. Hvis ikke har man små muligheter til å henge med i svingene. Bare så det er sagt.
Denne storslagne oppsetningen av La Bayadère er gjort i samarbeid med The Royal Opera House, Covent Garden i London. Kostymer og dekorasjoner kommer derfra. Natalia Makarova iscenesatte sin første versjon for American Ballet Theatre i 1980, og i London i 1989. Hun bygger sin versjon på tradisjonell grunn, nemlig oppsetningen til Marius Petipa. Med andre ord kom denne helaftenen ganske sent inn i repertoaret til vestlige kompanier. Makarova var datidens største ballerina, og ble enormt populær i Vesten etter at hun hoppet av fra Sovjetunionen i 1970. Med seg i bagasjen hadde hun alle de store klassiske ballettene.
Deilig gammeldags
Dette er klassisk ballett på sitt aller beste. Gammeldags, man har lyst til å si gudskjelov. Men det kreves at den utføres slik Nasjonalballetten klarer, nesten helt perfekt. Kvaliteten på denne oppsetningen er ekstremt høy i alle ledd. For en gangs skyld er også statistene helt på plass. De følger de gitte instruksjonene til punkt og prikke. Prøvearbeidet har åpenbart satset på presisjon, det være seg i dansen eller mimescenene som det er mange av. De er tydelige og faktisk forståelige. Koreografien er ren; Makarova bygger den på lange rene linjer, intrikate armbevegelser, og et nitid fotarbeid. Alt er så synlig, helt gjennomsiktig, selv i «den hvite akten» hvor det er 28 kvinnelige dansere på scenen. Det er ikke mulig å jukse seg gjennom koreografien, og derfor kreves det dansere med en teknikk som gjør dem i stand til å danse forbi de tekniske utfordringene.
Lange, ubrutte linjer
På premieren var det ingen tvil. Danserne i den besetningen levde opp til alle forventninger. I den mannlige hovedrollen, Solor, danset en gjest som til daglig er å se på Mariinskij-ballettens scene, Kimin Kim. Han danser med en uvanlig letthet. Hans sprang er så luftige at han visuelt opphever tyngdekraften. Hans piruetter er upåklagelige, og han beveger seg med en formidabel smidighet og raskhet. Hans partnerarbeid er fjellstøtt, og med sin høyde har han ingen problemer med å støtte sin Nikiya, Marta Petkova. Hun er opprinnelig bulgarsk, utdannet i Vaganova-systemet. Petkova har en holdning verdig lederen for tempeldanserinnene. Hun er seg utsøkt bevisst bruken av armer og hender, for ikke å snakke om måten hun plasserer føttene på – publikums øyne følger foten i møtet med gulvet. Linjene er rene og lange. Hun har evnen til å la en bevegelse fortsette og fortsette, og hun får den til å leve videre til den neste uten avbrudd. Alt henger sammen. Hun er en nytelse å betrakte, og hun gir liv til karakteren Nikiya.
Hennes rivalinne er Gamzatti, herskerens datter. Her får Whitney Jensen en stor utfordring som hun tar på strak arm, og i løpet av forestillingen blir hennes dans bare bedre og bedre. I åpningen av tredje akt, bryllupseremonien, danser Gakuro Matsui som Bronseidol. Hele han er bronsefarget; skinnende som en sol trer han ut fra Buddha-statuen. Det er en koreografisk finurlig solo, og han danser den med den aller største overbevisning. Det er ikke alltid rollene må være størst for å skape oppmerksomhet. Som Gamzattis ydmyke tjenerinne, Aya, gjør Christiane Sá en bemerkelsesverdig prestasjon
Imponerende corps de ballet
Den hvite akten «The Kingdom of the Shades» må også løftes frem fordi det kvinnelige corps de ballet virkelig får en utfordring. 24 dansere kommer en og en ned en rampe, de stiger ned fra fjellene, og gjentar den samme bevegelsen 39 ganger. Det betyr at alle må utføre denne ene bevegelsen helt likt, noe som krever en enorm konsentrasjon og evne til å danse i samme pust. Den ble helt nydelig gjennomført, og det står stor respekt av corpsets arbeid her.
I graven ledet den russiske dirigenten, Boris Gruzin orkesteret som spilte Ludwig Minkus musikk med stor entusiasme. Gruzin fulgte danserne med argusøyne, og var med dem eksakt på alle avslutninger. Scenografi og kostymer er luksuriøst ekstravagante, og når kvaliteten i alle ledd er så høy blir ikke forestillingen gammeldags i det hele tatt. Den er en fryd for øye og øre.
Strålende ny Solor
En uke etter premieren på La Bayadère debuterte en ung mannlig danser i hovedrollen som krigeren Solor. Det var den spansk/cubanske Ricardo de Rojas Castellanos. Han kom fra The Royal Ballet School i London til Nasjonalballetten Ung som nittenåring i 2016. Fra sesongen 2019/20 er han å finne i hovedkompaniet. Det er ikke dårlig å starte der med en så stor hovedrolle som Solor. Vanligvis har en danser flere år bak seg som solist før den tillitten er oppnådd, men så er ikke Castellanos en helt vanlig danser. Han har allerede utviklet en uvanlig sterk teknikk. Han er høy og fysisk sterk, og han er en stødig partner for sine kvinnelige meddansere; et absolutt must hvis man skal håndtere roller av dette kaliberet.
Allerede ved hans entré lyser det troverdighet av ham. Han fremstår med en sikkerhet på scenen som taler sitt eget språk. Han behersker mimingen – ballettens talespråk – slik at kommunikasjonen blir helt forståelig. Han formidler også historien på en troverdig måte og er en likeverdig partner til den mer erfarne Marta Petkova i rollen som Nikiya. Hun danset også praktfullt på premieren, men denne kvelden, sammen med Castellanos, virket det som hun trivdes enda bedre. Hennes dans sprang ut i full blomst. Hun er tilsynelatende vektløs, har oppsiktsvekkende lange og myke linjer, og kommuniserer med tilskuerne gjennom skjønnheten i sine bevegelser.
Partnerskapet mellom henne og Castellanos gikk nesten opp i en høyere enhet. For Castellano finnes ingen tegn til tekniske svakheter. Han har en vektløs høyde i sprangene sine, blir på en måte hengende i luften, piruettene er dead on og varer så lenge som helst. Gjennom teknikk og følelser formidler han den dramatiske historien, og en sterkere debut enn denne kan man vanskelig forestille seg. Veien videre for denne danseren blir det interessant å følge. Det er jo bare å håpe at ledelsen i Nasjonalballetten er klar over hvilken juvel de har fått i huset, og at de har midler til å beholde den.
