HVEM ER DU EGENTLIG TORODD WIGUM?
Han lanserte tanken om Grieg minutt for minutt, Facebooksiden #sniksymfonisering og fredag som «framsnakkingsdag». Han tar selfies med komponister. Hvem er han egentlig?
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO TRINE MELHUS
ØVRIGE FOTOS HILDE HOLBÆK-HANSSEN
Først og fremst er Torodd Wigum dirigent. I seks år var han solobratsjist i Trondheim Symfoniorkester. Han reiser landet rundt og dirigerer orkestre, korps og operaoppsetninger. Vi møtte ham i Horten, under oppseiling til jubileumskonsert for Karljohansvern festnings 200-årsjubileum med Marinemusikken, der han samarbeidet med den lokale revygruppen, lokale solister, og skuespiller og sanger Heidi Gjermundsen Broch. Et ikke utypisk oppdrag for den allsidige dirigenten.
#sniksymfonisering
Utover dirigentvirksomheten har han gjort seg gjeldende med de først nevnte krumspring. For fire år siden lanserte han #sniksymfonisering. Den begynte som et initiativ der nettroll ble møtt med klassisk musikk. Wigum tenkte at det å legge inn klassisk musikk i debatter med hatefulle ytringer kunne dempe konfliktnivået. Det gikk ikke upåaktet hen: VG slettet alle sidens innlegg systematisk. Siden har det bare gått oppover.
– #sniksymfonisering er blitt til noe langt mere nå?
– Ja, den har vel blitt et utvidet begrep for generell tilgjengeliggjøring av det vi driver med; å formidle den klassiske musikkarven. Vi har et ansvar for å ivareta den store kulturelle skatten vi jobber med. Ingen ting varer nødvendigvis evig, uten innsats og kamp. Orkestre og operaer legges ned rundt om i verden. Det kan også skje her om vi ikke forvalter arven aktivt. Vi må for eksempel stadig slåss for eksistensen til Forsvarets musikk, som feirer 200 år i år. Under arbeidet med dette jubileet, ser jeg hvor viktig Marinemusikken er her i Horten. I #sniksymfonisering gjør vi det med humor – og litt alvor; vi driver både med underholdning og symfonisk folkeopplysning.
Grieg minutt for minutt
– Så var det Grieg minutt for minutt. Det sies at det var din idé?
– Ja, det er egentlig samme tankegang; skal vi forvalte arven, må vi finne nye måter å formidle på. Langsom-TV er egnet til å presentere Griegs verkliste for hele landet. Jeg presenterte først ideen for komponistene Håkon Berge og Asbjørn Schaathun. Den var vel i utgangspunktet ugjennomførbar, men den grep om seg og ble jo til en fantastisk dugnad der vi også fikk til en flott synliggjøring av det klassiske musikkmiljøet. Og nå ligger Griegs katalog ute, klar til avspilling! Vi er utrolig heldige her til lands, som fortsatt har NRK og Arild Erikstad som følger opp musikklivet på en så kompetent måte. Det er ingen selvfølge. I mange andre land er situasjonen langt dårligere.
– Du har også høstet lovord for din serie med framsnakking på fredager!
Framsnakking og selfies
– Jeg ser mange grunner til å være aktiv på sosiale medier. Det er viktig å se og løfte hverandre frem, slik man for eksempel er flink til å gjøre i Finland. Der tenker man at hvis én dirigent gjør det bra, er det en fordel for alle finske dirigenter. Den innstillingen kan vi lære av her i landet. Det er så mange som fortjener å løftes fram, så jeg oppfordrer flere til å starte helga med å bruke emneknaggen #framsnakkfredag og framsnakke noen! Men jeg gjør det ikke hver fredag. Bare når jeg syns noen fortjener det.
På Norsk Komponistforenings 100-årsjubileumsfest i fjor høst ble Wigum observert stadig fotograferende seg selv med en eller flere komponister. Samme morgen hadde han lansert en konkurranse om hvem som klarte å ta flest selfies med en komponist – vel å merke uten å nevne festen samme kveld…
– Hvordan kommer man på noe slikt?
– Det er en følge av at jeg tenker man bør trene seg på å være kreativ. Jeg tenkte at norske komponister får altfor liten oppmerksomhet, jeg vet ikke om noen som pleier å ta selfies med dem, så da var dette en fin anledning. Jeg bruker ofte sports-allegorier: Vi burde gjøre det som er helt vanlig innen sportsjournalistikken. Hvorfor var det ingen journalister backstage da Vilde Frang spilte med Berlin-filharmonien? Vi må være bevisste på hva vi forvalter og har.
Egentlig dirigent!
Men det er dirigent han er, en ikke alltid lukrativ sport her til lands. Det er lenge siden en nordmann bekledde en sjefdirigentjobb i et norsk orkester.
– Jo, det stemmer. Men dermed er det ikke sagt at vi ikke får noe å gjøre. Det dreier seg om å finne sin plass.
Det har Torodd Wigum fått til. I løpet av forrige sesong har han blant annet dirigert Carmen ved Operaen i Kristiansund og den sjeldne kombinasjonen Dido og Aeneas/Cavalleria rusticana på Ringsakeroperaen. I august dirigerte han den tredje oppsetningen av Querini på Røst, Henning Sommerros opera som dreier seg om langt mer enn tørrfisk.
– Dette var nok siste gang vi spilte den på Røst, men den burde avgjort fremføres flere steder. Den er faktisk ganske aktuell selv om handlingen er om den rike adelsmannen Pietro Querini fra Venezia som strandet på Røst på 1430-tallet. Han skrev ned sin beretning, og fortalte hva møtet med menneskene på den lille øya langt mot nord gjorde med ham. Han innså at gull og ære ikke var det viktigste i livet, og fikk også med seg tørrfisk tilbake til Italia. Dette ble starten på handelen med denne råvaren. Så operaen handler både om universelle menneskelige grunnverdier og næringsvirksomhet langs kysten vår. Meget aktuelt også i 2018!
Mye brukt – og glad for det!
Han har ellers dirigert alle norske orkestre og de aller fleste distrikts- og regionoperaene. Bare Den Norske Opera & Ballett gjenstår. Kanskje på tide?
– Hehe. Ja skriv det! Jeg vil veldig gjerne dirigere der også. Gjerne en ballett. Gjerne en ny norsk opera. En Puccini-opera hadde vært storveies! Jeg er veldig glad i slike store formater.
– Det blir kanskje ikke så mange store formater for norske frilansdirigenter. Hva tenker du egentlig om bruken av dere?
– Personlig føler jeg stor takknemlighet over å bli brukt mye. Og man skal huske på at «ting tar tid», ikke minst i dette faget. Jeg synes det er kjempefint med prosjektet Opptakt, der man lærer unge musikere å dirigere. Samtidig må man huske på at dette er en komplisert jobb, der erfaring og utvikling over tid er avgjørende. Selv er jeg veldig glad for mine seks år som solobratsjist. Det gir en trygghet og en autoritet man trenger foran så store apparater som profesjonelle symfoniorkestre og operascener. Selv har jeg funnet meg noen nisjer som interesserer meg. Jeg dirigerer ofte konserter for barn og unge, og filmmusikk med orkestrene syns jeg er veldig spennende.
Filmmusikk-konserter er blitt en publikumssuksess i orkestrene, en vinkling som passer godt inn i Wigums filosofi om å tenke nytt og «sportsaktig». I november blir det horrorfilmkonsert med Bergen Filharmoniske Orkester, og mindre skrekk blir det neppe når han i desember dirigerer filmmusikken til The Snowman med Trondheim Symfoniorkester.
– Og så liker jeg å snakke! Jeg ser frem til å være konferansier og dirigent på Fædrelandsvennens Ønskekonsert med Kristiansand Symfoniorkester i oktober, sier Torodd Wigum.
