Til innholdet

HVEM VAR CLARA SCHUMANN?

Publisert: 04.10.2019



Clara Schumanns 200-årsdag markeres i musikkverdenen i år. Hvem var denne standhaftige unge kvinnen som først fikk gifte seg med Robert Schumann etter en tre år lang rettssak?


AV MAGNUS ANDERSSON


Det er forunderlig å ta innover seg at Clara Schumann nå fyller 200 år. Jeg ser henne som barn og ung, som pianisten som debuterte allerede som niåring i Gewandhaus i Leipzig, og som to år senere la ut på Europa-turné sammen med far, og med Paris som det store målet. Men enda lenger frem i min bevissthet er kjærlighetshistorien med den ni år eldre Robert. Hennes blivende make var egentlig jusstudent, men det å høre niåringen Clara Wieck spille klaver skal ha vært en avgjørende hendelse for at Robert så musikken som sitt kall.

Jeg lurer på om den 18-årige Schumann allerede var forelsket i niåringen da han flyttet inn hos familien hennes for å bli student hos hennes far, den store pedagogen Friedrich Wieck. Robert og Clara hadde tidlig en fascinasjon for hverandre, og når Clara var på turné eller Robert på reise skrev de gjerne brev til hverandre. Etter hvert utvekslet paret over 20.000 brev.

Clara og Robert. Stålstikk etter et fotografi fra 1850. Foto: Store Norske Leksikon/Public Domain.

Mennenes verden
Da Clara fylte 18 år, spurte Robert hennes far om Claras hånd. Svaret ble nei, og dette ble innledningen på en tre år lang rettssak for retten til å gifte seg. Dagen før Clara fylte 21 år og ble myndig, dømte retten i parets favør. Men hverken myndighet eller ekteskap ga henne den friheten hun fortjente. Det var heller sånn at hun gikk fra å være et barn som innrettet seg i de voksnes verden, til å bli en kvinne som måtte innrette seg i mennenes verden.

Roberts kjærlighetsuttrykk overfor Clara er kjent i den musikkhistoriske litteraturen. Han ga henne sangsyklusen Myrthen i bryllupsgave, og tiden rundt ekteskapsinngåelsen var en raptus av skaperkraft for ham. Man snakker gjerne om hans «klaver-år», 1839, der hans maniske side slo ut i full blomst gjennom alt han skrev for sin blivende kone. (Det er mye som tyder på at han i dag ville fått diagnosen bipolar.)

På denne tiden nektet Friedrich paret å kommunisere med hverandre, men Clara fikk lov til å spille Roberts verk. I selve bryllupsåret, 1840, gikk Roberts kompositoriske virke over i å skrive sanger, og vi snakker om «lied-året». Han skrev så mange sanger at de to mest kjente syklusene, Dichterliebe og Frauenliebe und -leben risikerer å drukne i verklisten. For øvrig sies det at han komponerte den første på ni dager og den senere på et par dager.

Komponist, kone og familieliv
Robert ga ikke Clara den friheten hennes storhet som pianist fortjente. Han var jo tross alt mann, så var det ikke da naturlig at hans beskjedne karriere som komponist gikk foran karrieren til den feirede pianistinnen Clara Schumann? Det sies at han ble omtalt som Herr Clara Schumann fordi det var hun som var den store stjernen. I hjemmet nøt hun imidlertid ikke en slik status; hun måtte innskrenke øvingen fordi det forstyrret hans komponering.

Likevel måtte hun gi konserter, og det var delvis av nødvendighet fordi Robert ikke kunne forsørge familien. Paret fikk dessuten åtte barn, så Clara hadde mildt sagt hendene fulle i hjemmet.

At hun til tross for disse forutsetningene er blitt anerkjent som en av 1800-tallets store musikkpersonligheter er et under. Men statusen i musikkhistoriebøkene skyldes mye av romansen og ekteskapet med ektemannen. For ettertiden er han blitt kjent som en stor komponist, mye takket være at Clara spilte verkene hans og skapte blest om dem. Selv i dag står det «Clara Schumann» som komponistnavn på noter og innspillinger av hennes klaverkonsert, men hun skrev den fire-fem år før hun endret etternavn.

Pianisten og klaverkonserten
Jeg har så lyst til å være en del av det å omskrive historien, til å bekjenne at kvinnenes fravær i musikkhistorien skyldes uvitenhet og misbruk fra dem som har hatt makten til å skrive kanon. Men ser vi på hva Clara fikk til som komponist, blir det mer interessant å snakke om kvinnesynet i musikken på 1800-tallet enn om kvalitetene ved hennes verk. Hun komponerte bare i unge år, og hun skal visstnok selv ha sagt at det ikke fantes kvinnelige historiske forbilder som komponister, og at hun selv neppe ville bli den som endret på dette.

Musikkens velsignelse er at den er en øyeblikkets kunst, men dens flyktighet er også dens forbannelse. I dag aner vi ikke hvordan hennes spill klang. Jeg har brukt en del tid på å sette meg inn i hennes klaverkonsert i et håp om at den skal hjelpe meg til å forstå bedre hvem hun var som pianist.

Verket er imidlertid en skuffelse. Det mest overraskende er at hun har skrevet så tynt og kjedelig for klaveret. Jeg hadde jo håpet at hun kunne tatt ut svingene ordentlig og at vi i ettertid ville forstått mer av hennes pianistiske force, uansett om det var å spille rasende raske løp, dramatiske og tykke akkordprogresjoner eller å synge flerstemt og veve inn uventede mellomstemmer i teksturen. Tatt i betraktning at hun på samme tid urfremførte Roberts Toccata og spilte hans stort anlagte Carnaval, hadde hun mye mer i seg enn hun fikk vist frem i sin Klaverkonsert.

Clara Shumanns kadenser til første og siste sats av Mozarts klaverkonsert i d-moll. Manus på Library of Congress, Washington

Pianistisk er det altså en ganske kjedelig konsert, og jeg må også si at den ikke er særlig spennende som komposisjon. Temaene er oppstyltete, orkestret fungerer som en blek bakgrunn for klaveret, og dramatisk sett er den heller ikke særlig spennende. Oppbygningen i siste sats mot avslutningen tar aldri av, og etter at jeg har hørt verket sitter jeg nærmest igjen med en følelse av å være snytt.

Nå hører det med til saken at de innspillingene jeg har hørt har vært av lav kvalitet, og det er vanskelig å skille verk fra fortolkning av verket. En kjedelig tolkning blir lett et tegn på at vi har med et kjedelig verk å gjøre. På innspillingene jeg hører er det som om musikerne enten er altfor middelmådige eller så har de ikke har tatt oppgaven på alvor.

Senere i livet får komposisjonene litt mer dybde, og noe kan ligne på tidlig Brahms eller en ettertenksom Schumann. Likevel, å komponere var noe hun stort sett drev med i ungdommen, og i senere år konsentrerte hun den lille tiden hun hadde til musikken på å være utøver.

Karrieren tar fart igjen
Etter at Robert prøvde å ta livet av seg og døde på mentalsykehus i 1856, tok hennes karriere som pianist ta fart igjen. Og hun hadde god tid. Hun overlevde nemlig sin ektemann med hele 40 år, og flere andre store musikerpersonligheter var en del av hennes senere liv.

Allerede mens Robert levde ble Johannes Brahms en god venn av familien. Vi vet at vennskapet mellom Clara og Johannes var nært, men det finnes ikke bevis for at de hadde en kjærlighetsaffære, til tross for rykter om at Brahms kanskje var far til et av Schumann-parets barn. Clara ble en slags rådgiver for Brahms, og det gjaldt ikke bare hans karriere som musiker, men hun hjalp ham med komposisjonene også.
En annen vesentlig skikkelse i hennes liv var den store fiolinisten Joseph Joachim, som var 1800-tallets store ved siden av Paganini. Joachim kan sies å være «brahmsk» i sin måte å se på musikken, dvs. heller enn å sette de virtuose effektene først, som Paganini, søkte han dybde i uttrykket. Og han gjorde det helst i dypt seriøs og godt komponert musikk, som i musikken til Brahms. Clara spilte over 200 konserter sammen med Joachim.

Arven etter Clara Schumann
På eldre dager ble hun en betydelig lærer, og hun sluttet aldri å arbeide for fremførelser av ektemannens musikk. Og minst like mye som vi ønsker å skrive Clara inn i historien, skal vi kanskje justere forståelsen av Roberts genialitet. Han ble seg selv gjennom Clara, gjennom oppdagelsen av klaverets muligheter ved å skrive for henne, gjennom at hun virket som hans muse, og fordi hun styrte hjemmet slik at han fikk arbeidsro.

Claras storhet lå i hvem hun var som pianist, men vi har ikke innspillinger som viser hennes dybde som kunstner. For å ane hennes storhet må vi ta til takke med sekundærkilder, med anmeldelser, med det faktum at hun var en av de første som spilte konserter utenat, og annet som ikke kommer helt inn til kjernen i hva hun faktisk gjorde – men hun tryllebandt konsertpublikumet i Europa. Hvordan Clara Schumanns klaverspill faktisk lød får vi aldri vite.

Klaverkonserten spilles av Christian Ihle Hadland og Bergen Filharmoniske Orkester 17. oktober i Grieghallen. Jeg har tro på at Hadland har det som trengs for å gjøre konserten levende og interessant, og vise aspekter av Clara Wieck/Schumann som vi ikke kjenner. BFO strømmer forøvrig alle sine konserter.

Clara Schumann il eldre år.