KAIJA SAARIAHO, FESTSPILLKOMPONIST I BERGEN : 2
Dette er en forestilling som gjør Festspillene viktige, mener Bodil Maroni Jensen om oppsetningen av oratoriet La Passion de Simone.
NOTATER UNDERVEIS, DEL 2 AV 2 AV BODIL MARONI JENSEN
TOPPFOTO: La Passion de Simone. Sayuri Araida som Simone Weil. Foto: Festspillene i Bergen
Cornerteateret 31.mai, La Passion de Simone
Av Kaija Saariahos fire operaer er det bare L’Amour de Loin som er satt opp i Norge, i en konsertant versjon. Først på Festspillene i Bergen i 2008, senere i Oslo og Trondheim. Nå fikk hennes femte musikkdramatiske verk, oratoriet La Passion de Simone, sin Norgespremiere.
Den opprinnelige versjonen av La Passion de Simone, fra 2006, er for sopran, kor og større orkester. Den franske musikkteatergruppen La Chambre aux échos (ekkorommet) bestilte en kammerversjon i 2013, for enklere å kunne reise rundt med verket, uavhengig av produksjonsfasiliteter. Åtte ganger har de satt det opp, sist i New York i desember, som del av en omfattende Saariaho-markering i forbindelse med at operaen L’amour de Loin ble fremført på the Metropolitan.
Dødelig medfølelse
Forestillingen i Bergen finner sted i Cornerteateret, en tidligere verkstedbygning, der byantikvaren har sørget for at historien sitter synlig i veggene. Det gir assosiasjoner til Simone Weils erfaring med fabrikkarbeid, hvordan hun opplevde det som utmattende, både kroppslig og sjelelig.
Librettoen er av Amin Maalouf, en tekst som kan leses for sine egne litterære kvaliteter. Korte avsnitt forteller om Simone Weil som en politisk idealist, en intellektuell, som ønsket å forstå menneskers lidelse og å forbedre deres livsforhold. Hennes måte å oppnå innsikt på, var å tre inn i andres situasjon. Hun nektet seg selv materielle goder, behandling da hun fikk tuberkulose, og mer næring enn det hun antok var franskmenns krigsrasjoner i 1942. Hun døde av medfølelse, kan man si, 34 år gammel.
Selvutslettende idealist
Vi trenger slike forbilder som Simone Weil, selv om vi ikke ønsker at noen av våre kjære skal leve slike liv, sier regissøren Aleksi Barrière i en innledning. Konserten er et sted viet til lytting, sier han videre, og understreker dermed det som nærmest var en besettende leveregel for Simone Weil; å trene opp oppmerksomhetsevnen – for å kunne forstå andre.
Et poeng for den franske musikkteatergruppen La Chambre aux échos er å ikke bruke kulisser, ikke sceneteppe, men fortelle historiene der vi er, i våre liv, så å si. Forestillingen demonstrerer hva oppmerksomhet og strilytting kan åpne opp for. På samme måte som Simone Weil levde seg inn i undertrykte menneskers liv, får vi anledning til å leve oss inn i hennes. En fortelling om den selvutslettende idealisten, hvor vi alle må spørre oss hvilken hensikt det har å dø for idealene. Hvilken nødvendighet var det som drev henne. Hadde vi kunnet redde henne, hvis vi var der. Hvilket ansvar har vi for andre. Når har vi lov å stoppe dem.
Kompromissløst og betagende
En vandring med femten stasjoner er Saariahos undertittel på oratoriet; et apropos til den kristne pasjonshistorien. En sopran forteller fra Simone Weils livshistorie, en skuespiller leser utdrag fra hennes skrifter, og en vokalkvartett fremstiller forskjellige personer i Weils liv. Utspilt foran, bak og til dels inni ensemblet, BIT 20, mens store filmavisaktige bilder på veggen bak refererer konkrete politiske hendelser, frem til i dag.
Alt hun skrev før L’Amour de Loin var en forberedelse til operaen, har Kaija Saariaho fortalt. Et tilsvarende tonespråk, med fabulerende, langtspinnende melodikk er også bærende for denne fortellingen, der sopranen Sayuri Araida er fullstendig hjemme i uttrykket. Teksten blir fremført med intenst nærvær, skjønnhet og troverdighet, og med en kontroll i stemmen som i seg selv blir et bilde på Weils kompromissløshet. Kvartettens to kvinner formidler rollene med utstråling og nyansert klang, mens mannsstemmene er blekere og mindre uttrykksfulle. Det kunne nesten ha vært tilsiktet; som for å gjøre det kvinnelige overlegent, men det ville gå på tvers av det humanistiske budskapet. Sangernes sceniske fremstilling er derimot gjort med samme betagende innlevelse i Simone Weils skjebne, og oppveier derfor noe av den klanglige ubalansen. Elementene ellers er uhyre fint tilpasset hverandre, til en rørende, rystende og ettertenksom helhet.
Musikken i seg selv har åpenbare dramatiske effekter, som når den hugger inn etter en hviskende, skrapende lydkulisse i starten, forsterket av plutselige, stikkende lys. Og når håpløsheten griper om seg, gir en tett, seig orkestervev en synestetisk opplevelse av at intet lys kan slippe igjennom.
Viktig fremførelse
Mens utøverne i det gjestende ensemblet alle har fremført La Passion de Simone før, er dette første gang for BIT20 Ensemblet. Det skulle man ikke tro. De spiller med innlevelse og den samme forståelse av detaljer og helhet som de erfarne. Musikerne står frem som rollekarakterer i fortellingen, ved at de reiste seg i visse solistpartier. Igjen en dramatisering av musikken, denne gang fra regissørens side. Klagen mot slutten er talende tung. Raseriet som springer opp i orkesteret er vårt. Når energien ebber ut, er vi tilbake i lydkulissen, tørr, grå, uten pust. Når vi kommer ut, til de duftende rhododendronene i Nygårdsparken, er vi antagelig alle litt forandret.
Flere enn denne ene oppsetningen av La Passion de Simone burde være satt opp. Dette er en forestilling som gjør Festspillene viktige, og en sjeldenhet å finne, hvor enn man leter, både når det gjelder vesentlig innhold og musikkdramatisk kvalitet.
