KAMMERDRAMA I STORT FORMAT
Høstsonaten er en ny opera av den finske komponisten Sebastian Fagerlund, urfremført på Finlands nasjonalopera 8. september. Dette er tidløs, skjør og poetisk dramatikk.
AV BODIL MARONI JENSEN
FOTO SAKARI VIIKA/ FINLANDS NASJONALOPERA
En kirkeklokke klinger med i den store orkesterklangen som setter spillet i gang. Et varsel om katastrofe eller forsoning? Instrumentale linjer går på kryss og tvers og klanglige hendelser opptrer samtidig med forskjellig tempo og intensitet. Hva som er lydbilde og hva som er scenebilde glir over i hverandre. Kontrasten mellom langsomheten i de vokale melodilinjene og det omskiftelige og hurtige orkesteret, får mer og mer mening underveis. Den uttrykksmessig nokså ensartete sangen viser mennesker som er stivnet i sine livsroller, uten lenger å kunne endre seg, selv når tilværelsen blir mer og mer uutholdelig.
Fra film til opera
Operaen synges på svensk og er basert på Bergmans manus til filmklassikeren fra 1978. Librettisten Gunilla Hemming har skåret inn til beinet og formet korte, nøkterne setninger, som opplagt har inspirert komponisten til å ta seg av bruddene, tenkepausene, misforståelsene, det fortrengte, det tilbakeholdte, det manipulerende, hatet og lengslene. Handlingen utdypes og fortsetter i orkesteret. Et storartet samarbeid librettist – komponist.
Uunngåelig tenker man: Ikke Ingrid Bergman, men Anne Sofie von Otter. Ikke Liv Ullmann, men Erika Sunnegårdh. Men så er det glemt. I Sebastian Fagerlunds opera foregår kammerspillet i nyskapte omgivelser som lar oss oppleve denne Høstsonaten som om historien var ny, den også.
Det var operasjefen ved Finlands nasjonalopera, Lilli Paasikivi, som hadde idéen til en forestilling basert på Bergmans film. En tilsynelatende paradoksal idé, når hun samtidig ønsket dette finmaskete dramaet opp på hovedscenen, med fullt kor og orkester. Hvordan bruke så sterke virkemidler, uten å kvele intimiteten i historien? Hva skulle filmens nærbilde erstattes med?
Regissøren Stéphane Braunschweig, som også har scenografien, har fortsatt komponistens og librettistens arbeid med å la elementene samspille og ta over for hverandre. Dirigenten John Storgårds maler på sin side med kor og orkester, og er sånn sett like mye en musikalsk scenograf. Høstsonaten er en sjelden vellykket operakonstruksjon.
«En mor og en datter – hvilken fryktelig kombinasjon av følelser»
Rollen som den feterte pianisten Charlotte er skrevet spesielt for mezzosopranen Anne Sofie von Otter. Hun har en suveren fremtoning, uanstrengt og overlegen, både i spillet og i stemmebruken. Når Charlotte avkles all respekt og verdighet av sin voksne datter Eva, forteller Charlotte at hun aldri fikk kjærlighet fra sine foreldre. Musikken ble et sted hun kunne oppleve alle de følelsene hun savnet. Ingen unnskyldning for ikke å gi sine barn kjærlighet, men herfra kan vi slutte hvorfor Charlotte alltid søker oppmerksomhet, enten det er fra sine barn eller fra et beundrende publikum.
Erika Sunnegårdh har utstråling og kraft i sangen, tross sin krumbøyde, lidende skikkelse i rollen som Eva. Tommi Hakala er overbevisende som den tålmodige ektemannen Viktor. Det lyse registeret i hans flotte barytonstemme utnyttes for å fortelle at det ikke er mye livsgnist igjen i ham, men en rest av gudstro som holder ham gående. Den døde Leonardo, Charlottes partner og manager, sunget av Nicholas Söderlund, er den som sier sannheten, med sin dype stemme. Innrømmer rolig sin skyld.
Svik og ødeleggelse
Også hos Bergman antydes det at Leonardo har forgrepet seg på Charlottes datter Helena, da Helena var ung. Her brytes det realistiske handlingsforløpet når Helena plutselig er tilbake i ungdommen og synger ut om den kvelden da Leonardo kysset henne. Moren reiste av gårde, til nye konserter, men fordi hun så at Leonardo gjorde Helena godt, sa hun at Leonardo kunne bli.
Vi svek henne, du og jeg, synger Leonardo. Vi lekte med henne, du og jeg.
Etter dette ble Helena syk, bundet til sengen og rullestolen, og uten evne til å snakke. Rollen blir sunget av sopranen Helena Jotunen. De ordløse melodilinjene beveger seg mellom lysende vokaliser og metalliske skrik. I ungdomsscenen synger hun med en så åpen og fri klang at det setter de øvrige solistene i relieff. Når de synger med stort volum, som de ofte gjør, for å trenge gjennom det store orkesteret, mister de noe av det personlige uttrykket. Det tapper forestillingen for den mest dramatiske intensiteten. Men i det mer dempete kammerspillet er de alle gode, Anne Sofie von Otter i særdeleshet. Når hun sitter sammenfalt over et lekeflygel og har innrømmet alle sine feil og ber om tilgivelse, har stemmen en fortapthet som rører dypt. Samtidig forteller orkesteret at det stakkars mennesket er full av uro og uten evne til å handle på dette blaffet av innsikt. Å komme sine døtre i møte er ikke et reelt alternativ.
Korets roller
Korsangerne har fått roller som tydeliggjør handlingen og som skaper dynamikk i det store scenerommet. Til å begynne med er de Charlottes konsertpublikum, det hun trenger for å føle seg elsket. Klisjefylte kor-replikker viser dem som overflatiske og troløse beundrere. De er der bare når pianisten er på topp. Koret er også publikumet som Eva hater, de som har tatt moren hennes fra henne. Og koret er Charlottes tanker, og Evas tanker, og hele handlingens kommentariat. Surrealistisk og uttrykksfullt. Det hele skrudd sammen til et mareritt, med retning mot avgrunnen.
Minimalistisk og stramt
Scenografien er stilisert og kjølig. Helenas sykeseng til høyre, morens seng når hun besøker sine rundt 40 år gamle døtre, til venstre. Hele rommet imellom ligger til å begynne med i mørke. Når lyset kommer på, ser vi at koret – publikum og de plagsomme tankene – allerede har tatt det meste av rommet, med flygelet i sentrum.
Regien er stram og klar og er med på å forsterke alvoret i dramaet. Men det finnes gliper av humor, som når Eva skal spille piano for sin mor. Da mister «publikum» interessen og sier: Nå kan du glemme oss. Vi er ikke interessert. Vi blar i programmet og spiser halstabletter. Og det er en slags humor i morens nevrotiske ritual, når alle slags velkjente remedier må være på plass for at hun skal kunne sove. Inkludert en dose sovetabletter, som hun synger om, som om de var hennes beste venner.
Medlidenhet og avmakt
Det er fremdrift i forestillingen, og slutten er uavvendelig. Moren har reist. Helena er utrøstelig. Hennes språkløse utbrudd er hjerteskjærende. Viktor kommer til for å hjelpe. Han forstår ikke Helenas lyder, får panikk, roper på Eva, men hun kommer ikke. Han orker ikke mer, løper ut. Eva sitter på morens seng, har kastet fra seg et utall påbegynte brev der hun atter anklager seg selv for ikke å ha behandle moren pent nok. Armene faller. Hun orker ikke mer.
Da legger jeg merke til et kors på veggen over sengen. Kanskje det har hengt der hele tiden.
Vi har fulgt Eva gjennom et oppgjør med sin mor. Hun har ikke kraft igjen til å holde på opprøret. Det er lettere å bøye seg. Hennes forsøk på tilgivelse, ut over alle grenser, som en Imitatio Christi, er heller ikke mulig. Hun er et menneske.
Nye, nordiske operaer
Høstsonaten hadde premiere samme dag som Synne Skouens Ballerina på Den Norske Opera. Begge handler om annerledesbarn, og voksne, som ødelegger en hel familie. Når nye operaer som dette lykkes i å berøre et stort publikum, bør de vises på flere scener. Nye, nordiske operaer bør sendes rundt i Norden, i det minste. Det gir mening til operasjefenes uttalte ønske om å være med på å utvikle operaformen.
Höstsonaten
8 forestillinger på Finlands nasjonalopera, 8. september – 5. oktober 2017
Musikk: Sebastian Fagerlund
Libretto: Gunilla Hemming
Regi og scenografi: Stéphane Braunschweig
Kostymer: Thibault Vancraenenbroeck
Lys: Marion Hewlett
Charlotte Andergast: Anne Sofie von Otter
Eva: Erika Sunnegård
Viktor: Tommi Hakala
Helena: Helena Juntunen
Leonardo: Nicholas Söderlund
Finlands nasjonaloperas kor og orkester
Dirigent: John Storgårds
Höstsonaten vises på The Opera Platform fra 23. september til 31. oktober:
http://www.theoperaplatform.eu/en/search/site/Autumn%20sonata
