KLUBB KLASSISK, KATTER OG GRIEG-BLUES
Det påpekes stadig at den klassiske musikkens publikum forgubbes, at sjangeren er på vikende front i media, og at den kort sagt er i krise. I stedet for å syte, har Det Norske Kammerorkester valgt å gjøre noen grep denne høsten.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTO CHRISTOPHER KROOK
Toppfoto: Lorenza Borrani og Sara Övinge som solister i Schnittke, med publikum på gulvet.
For det første har de vært med å initiere satsingen Klassisk tirsdag. I tillegg har de startet Klubb Klassisk: uhøytidelige klassiske konserter med nogo attåt. Den første gikk av stabelen 11. oktober i Sentralen i Oslo, en arena som har vist seg egnet for originale konsertkonsepter. Ærverdige Marmorsalen er omformet til klubblokale, publikum sitter på puter og paller på gulvet, i sofaer, lenestoler eller står ved høye bord med snacks. I baren kan publikum kjøpe drinker før og etter konserten, samt i de halvtimelange pausene. Når orkesteret ikke spiller, forsyner en DJ lokalene med elektronika.
Har du katt?
I orkesteret er det høy dongerifaktor og en musiker kaster jakken mellom de to første satsene på Beethovens 2. symfoni. Når det applauderes mellom satsene, oppleves det som naturlig og folk som «burde vite bedre», klapper med. Stemningen er avslappet, og programleder og 2. fiolinist Sara Övinge henter manus opp av BH-en før hun stiller kveldens konsertmester Lorenza Borrani spørsmål hun selv er blitt stilt av barn etter konserter, som «Har du katt?». Den italienske fiolinisten hater katter! Hun får også spørsmål av mer musikalsk karakter, og kan avsløre at hennes plan som barn var å spille trompet, etter å ha sett trompetelefantene i Disneys Fantasia.
Etter de to første Beethoven-satsene, erstatter orkesteret den tredje med intervju av musikere og spørsmål fra publikum. 1.fløytisten forklarer at det å spille fløyte krever hele kroppen, at hun egentlig har en six-pack under fettet, og at det må til for å bevege folk ved «å blåse gjennom et rør». En publikumer lurer på hvordan de klarer å holde musikken sammen uten dirigent, noe Borrani forklarer med at dirigentens oppgave er mer å forme musikk enn å slå takt, og at man i et kammerorkester kommuniserer med kroppen.
Krevende program
Det Norske Kammerorkester la ikke lista påfallende lavt for en slik konsert. Den ble innledet med Arne Nordheims Nachruf, etterfulgt av Alfred Schnittkes Mozart à la Haydn, for to fioliner og kammerorkester, der musikerne beveget seg rundt på podiet. Etter første pause kom så Beethoven, og etter den andre, sangeren Silya med Tom Waits, Griegs En Drøm, som hun omtaler som Grieg-blues, samt egne låter som A Good Man is Hard to Find til mannen hun faktisk gifter seg med i dag, 13. oktober! Alt fint arrangert i en blanding av light music- og salongorkesterstil, av en ikke nærmere identifisert fiolinist ved navn Terje. Man merket seg spesielt Pauls Ezergailis’ elegante Grappelli-soli. Silya var lite villig til å la seg intervjue, men på spørsmål om hvilket dyr hun ville vært, var svaret «katt»! Så kontraster var det også mellom solistene.
Traff kammerorkesteret den publikumsgruppen de tok sikte på? Det kan synes slik. Konserten var godt besøkt og andelen «unge voksne» lå betydelig over det man ofte ser på konvensjonelle konserter. I pausene blandet musikerne seg med publikum. Klubbpreget var tydelig, men ikke krampaktig.
Kritikersalong
I forkant av konserten hadde Kritikerlaget en salong med temaet Er den klassiske musikken «stadig like aktuell»? Her diskuterte Terje Tønnesen, Maren Ørstavik og Erling Sandmo, ledet av Ida Habbestad, begrep som aktualitet og kontekstualisering. Opptil flere tilhørere ytret bekymring for den klassiske musikkens fremtid og lurte på hva musikkinstitusjonene kunne gjøre med det. Noen gode svar på det kom ikke på salongen. Det gjorde det derimot på Klubb Klassisk.
