KOMMANDØR LIV GLASER
Pianisten Liv Glaser ble 30. april utnevnt til Kommandør av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden. Bærum kulturhus feirer henne 23. oktober, og vi benytter anledningen til å gjengi pianisten Tor Espen Aspaas tale til henne under overrekkelsen av ordenen.
TEKST TOR ESPEN ASPAAS, PÅ VEGNE AV FORSLAGSSTILLERNE
TOPPFOTO: Kansellisjef ved Slottet, Mette Tverli, overrekker Liv Glaser ordenen. Foto: Bea Levine Humm
Tale til Liv G., Kommandør av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden, 30. april 2018
Kansellisjef; fylkesmann; gode kolleger og venner; høystærede og inderlig kjære Liv!
Grieg og Mozart: ja, de skulle bare mangle! Men å feire frankofile Liv Glaser uten referanse til fransk kultur, ville være som en 17. mai uten barnetog. Da jeg søkte et ledemotiv for talen, meldte en av maksimene til La Rochefoucauld seg: «Sann storhet bor i rom uten speil.» Jeg ble først gradvis klar over hvorfor akkurat dét skulle være mottoet, og jeg skal like gradvis forsøke å begrunne det. Men aller først en mer kortreist, norsk talemåte: «Så lenge vi har Liv, er det håp!»
Ja! Så lenge vi har deg, Liv, har vi håp – og dette «vi’et» befolkes av et omfangsrikt internasjonalt nettverk og et enda større nasjonalt publikum som kjenner deg som et av de siste store husholdningsnavnene innenfor den klassiske musikken. I «vi’et» inngår òg et usedvanlig unisont kultur- og musikkliv (som normalt egner seg bedre for kakofoni enn enstemmighet). På toppen av det hele: et kongelig Vi, ordensinsigniets, som symbolsk samler anerkjennelsen og beundringen for deg og synliggjør den i gull, emalje og norske flaggfarger.
I forbindelse med konserten du nylig holdt i Skien, markedsførte Ibsenhuset deg som «Norges klaverdronning». Dét er alt annet enn en pretensiøs og hul titulering – tvert imot: helt presis, fullstendig fortjent! Du, og ingen annen, er klaverdronningen her i landet, og fra ukronet sådan er du nå så kronet som det vel er formelt mulig. (Du er dessuten ikke så rent lite ‘féline’ i ditt vesen, noe som gjør at kattedyr, store som små, umiddelbart føler slektskap og sympati med deg og kommer for å hilse. Om du ser nøye etter, vil du finne at til og med den ganske blaserte Norske Løve smiler fornøyd og takknemlig over å få klore seg fast på brystet ditt med en fingersetning dere to sikkert vil diskutere lidenskapelig.)
På ungdomsskolen hadde jeg en heller kortvokst historielærer som stadig slo platte vitser om at han i likhet med Napoleon var ‘liten av vekst, men stor i ånden’. Paradokset passer uendelig mye bedre på deg, Liv: det er påfallende at du som i fysisk utstrekning tar så lite plass, ruver i så manges tanke og sinn. Du er en erobrer, men mer en hjertekommandør som ikke trenger å invadere – du inviterer til å inviteres i kraft av å være den du er, og så blir du umistelig. Du kan til tider, som Napoleon, være bonne aparte, men du er det av genuin eksentrisitet, den som har sin grunn i en for kunstnersjelen helt nødvendig kompromissløshet.
Så langt kan analogien strekkes, men ikke lenger. Den egenhendig kronede franske keiserens selvfølelse levde i et speilkabinett, et ego ad infinitum. Livs storhet bor – som La Rochefoucaulds – i rom uten speil: det er en storhet som ikke ser seg selv, som ikke søker sin egen refleksjon, den er kanskje regelrett blind for hva andre ser, fanger ikke engang nødvendigvis opp det i eget vesen som for omverdenen er slående.
Evne til selvkritikk er kanskje den viktigste talentkomponenten. Også i den forstand er Liv en sjelden begavelse. Mange av de franske kunstnerne som Liv deler sjel med, opphøyde disiplinen selvkritikk til olympisk gren: Balzac, Proust, de Nerval, Cézanne, Franck, Duparc og Dukas … Det er til tider en fryktelig pris å betale, når den gangbare valutaen kunsten veksles i, er tvil, hjerteblod og mørke midt på dagen. Liv vet bedre enn mange hva dét kan være.
En vesentlig beveggrunn for forslagsstillerne har vært å møblere livsrommet ditt med et speil, og nettopp derfor er utnevnelsen kanskje vel så viktig for oss som den er for deg, Liv. Hva er det vi med Kongens hjelp nærmest vil tvinge deg til å måtte anerkjenne?, hva er det som er så maktpåliggende å gjøre ære på?, hva er det vi, omverdenen, ser?
For det første: lange tradisjonslinjene som samles i deg og som du gjør stor ære på som utøver og pedagog. Via din lærer i Paris, Vlado Perlemuter, og hans lærer Moritz Moszkowski, som i sin tid gikk hos Theodor Kullak, er du bare fire håndhilsener unna både Carl Czerny og Franz Liszt, fem unna Beethoven – og kun seks slengkyss unna din kjære Mozart.
Vi feirer også utøvertradisjonene som med mor Kari Aarvold og far Ernst Glaser utgjorde klangbunn for familielivet med søster Berit og deg. I etterklangens resonansrom hører dissonanser uvegerlig med, selv på en stor dag som denne. Det har ingenting med feiring å gjøre, men tanken streifer brutale oppbrudd og savn under krigsår som for Liv sammenfalt med alderen hvor vi er på vårt mest sårbare. Men, vi feirer at livet gikk videre, og at det har gått videre etter andre prøvelser. Du er like mye et forbilde i kunsten å håndtere motgang som i alle andre kunstarter du behersker.
Så ser vi ganske snart en bråmoden, disiplinert og rikt begavet ung pianist som på få år gjør seg fortjent til det meste av priser og solistoppdrag i inn- og utland. Som gjør kanoniske Grieg-innspillinger og (enda mer imponerende) som skaper entusiasme og sydlandsk temperament i den hjemlige steinrøysa. Livs innsats for Musikkens Venner, Rikskonsertene og arrangører i hver krok og avkrok av landet, meritterer en orden i seg selv.
Vi beundrer en musikalsk ambassadør i Kong Olavs følge, knapt 30 år gammel, med fortjenstmedalje i gull der hvor kommandørkorset henger nå, – en klassisk skjønnhet, i den grad blendende vakker at Grace Kelly fremstår som lurvete i sammenligning. Vi ser en elsket lærer for mange generasjoner av klavertalent. Personlig glemmer jeg aldri kursholderen og mesterklassegiveren Liv som egenhendig ga meg det nødvendige motet for kunstnerveien, og som tok imot meg samt hundrevis andre håpefulle med slik varme, omsorg, respekt og seriøsitet at vi alle følte oss som vår generasjons fremste klaverhåp.
Vi ser en eminent kunnskapsformidler og professor som gir stor frihet under like stort ansvar, og som stiller krav til studentene sine; likevel bare en brøkdel av den disiplinen og kreativiteten hun alltid forlanger av seg selv. (Slå opp ordet ‘arbeidsmoral’ i Store Norske Leksikon og du finner et bilde av Liv Glaser.)
Vi ser en kunstner som nærmest er innbegrepet på Beethovens utsagn om at ‘kunsten forlanger av oss at vi ikke blir stående stille’. Det er mer sulten nysgjerrighet og søkende intelligens i Liv enn ved mangt et norsk universitetsfakultet under ett, og viljen og evnen til konstant selvfornyelse er det aller mest slående karaktertrekket. Hun er 82 ½ år, og vi spør oss selv fremdeles: Hva blir det neste fra Liv? Ingen vet!, det er det beste av alt.
Så lenge vi har Liv, er det virkelig håp – om å overraskes og undres.
Mer enn noe annet ser vi og feirer vi en generøs og varm bestevenn, en miljøskapende drømmekollega som sjelden har tid, men som alltid tar seg tid. Det blir lysere i rommet når Liv dukker opp, og det er mer feiring og festlighet i det ytterste lillefingerleddet hennes enn under hele årsmøtet til Norske Partyfikseres Landsforening.
«Sann storhet», din storhet, «bor i rom uten speil», Liv – og du lurer ikke oss: Midt i all høytideligheten og viraken tenker du, uten spor av koketteri, at ‘det må ha skjedd en feil her; det var vel noen andre som egentlig skulle blitt æren til del’.
