Til innholdet

LANDSDELSMUSIKERNE I NORD-NORGE 40 ÅR – ET TILBAKEBLIKK

Publisert: 30.10.2019



Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge kan i år feire sitt 40-årsjubileum. Fløytisten Inge Rolland, som var med fra starten ser her tilbake på ordningen med både glede og bekymring og litt nostalgi: blant annet en publikumsløs konsert i Berlevåg i 1979.


TEKST INGE ROLLAND
TOPPFOTO: MiNensemblet i 2006, cop. MiN


Det er all grunn til å feire 40-årsjubileet til Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge. Samtidig er det grunn til bekymring for denne måten å organisere det klassiske musikktilbudet på i fremtiden. (Distriktsmusikerordningen som er like gammel har vært under press lenge.) Dermed også grunn til å frykte for fremtiden til hele det profesjonelle musikklivet i landsdelen. Men likevel, og uansett, er det særlig grunn til å gratulere alle de profesjonelle musikere som har vært med gjennom alle disse årene, og især de som var med fra starten.

Etter et par år med prøveordninger ble det bestemt at fylkesmusikerordningen, som det hadde hett til da, skulle få permanent basis og kalles landsdelsmusikerordningen. Det var i 1979. Bakgrunnen kan sammenliknes med at det noen år tidligere var et krav om at hele Norge skulle kunne spille fotball i øverste divisjon, og at Mjølner ble første all-norske lag fra nord.

Desentralisert kammerorkester
På denne tiden fantes det ingen helprofesjonell symfonisk/klassisk musikkgruppe nord for Trondheim, med unntak av Divisjonsmusikken. På sentralt hold var man lenge uenige om det skulle opprettes en stamme til et symfoniorkester i nord eller om det skulle være fylkesvis fordeling. Da det var flere svært oppegående amatørorkestre i nord, valgte man til slutt å satse på at disse miljøene gradvis skulle profesjonaliseres.

Det var politisk flertall for at de gruppene som skulle bidra til profesjonaliseringen fikk desentralisert plassering. Mosjøen fikk fire treblåsere, Narvik fikk strykere, pianist og sang, i Harstad ble det en blåser, strykere og piano, i Alta fire messingblåsere. Til sammen 16 stillinger. Disse skulle fungere nesten som Arktisk Filharmoni gjør i dag, altså et desentralisert Nordnorsk Kammerorkester som hadde et par landsdelsdekkende turneer i året.

Artikkelforfatter Inge Rolland. Foto: Jan Erik Teigen

Samarbeid
Bjarne Fiskum, Ole Kristian Ruud og Kjell Seim hadde ledelsen for kammerorkesteret. I tillegg kom årlig samarbeid om symfoniske verk og ny musikk med musikere fra Nord- Sverige og Nord-Finland (Nordkalottens symfoni/kammerorkester). Vi hadde også samarbeidsturnéer i flere land, med Umeå Sinfonietta (Norrlandsoperan/Umeå Symfoniorkester i dag) og senere med Camerata Roman.

Gruppene hadde som hovedoppgave å styrke de eksisterende orkestermiljøene, især i Nordland. Første samling av alle de profesjonelle musikerne skjedde i Teatersalen i Narvik hvor undertegnete dirigerte Kammersymfoni av Wolff-Ferrari, som MiNensemblet spilte inn på 90-tallet i Tyskland. Det var første gang landsdelens helprofesjonelle Nordnorsk Kammerensemble (senere kammerorkester) spilte.

Nye grupperinger
Det ble mye utskifting av personell og besetning i løpet av 80-årene. En jazzgruppe i Finnmark kom til og etnisk musikk kom i Troms. Men de fire opprinnelige basene ble beholdt til 1992, da MiN (Musikk i Nordland) ble opprettet ved å slå sammen blåserne i Mosjøen med strykere/pianist i Narvik. Bare Troms valgte å utvide antall musikere. I Harstad ble det etter hvert syv stillinger, og det ble knyttet en strykekvartett til Tromsø symfoniorkester. I Bodø jobbet de knallhardt for at musikklærerne/distriktsmusikerne skulle få midler til en sinfonietta. Tromsø greide ikke å beholde sine stillinger som enten gikk til Harstad eller til etnisk og rytmisk musikk.

Nordnorsk Kammerorkester, eller deler av det, dannet grunnstammen i alle større verk med symfonisk besetning og opera i hele landsdelen. En viktig del av dette var å lede sine respektive instrumentgrupper, og i Nordland hadde vi regelmessig undervisning av de mest talentfulle unge musikerne. Mange av dem er nå profesjonelle musikere i landets orkestre og korps. Jeg personlig ville aldri ha vært foruten å ha gitt noen av mine kunnskaper tilbake til neste generasjon.

Aldri stor publikumsfavoritt
Den kunstneriske begrunnelse for lange turneer i en hel landsdel var ikke noe folkekrav – for å si det mildt: Vi satte en uslåelig publikumsrekord, på 0 personer, i Berlevåg i 1979. Det som ellers kan sies om den turneen, er at det totalt manglet skreven musikk for den daværende besetningen i Finnmark på fire treblåsere og fire messingblåsere – hvorav en innleid tuba. Jeg ringte derfor til Ketil Vea en måned før prosjektet og spurte om han hadde noe, og han skrev Fire forhastete epigrammer for besetningen, hvorav en sats med tittelen to be or not tuba. Den første avlysningen lå an til å ligge der da messingblåserne ikke fikk med seg instrumentene på flyet sørover og alle ville avlyse i Aspåsen (gamle Bodø kulturhus, på den tiden bare en gymsal). Avlyse gjør man ikke, så jeg spilte et program på sparket for solo fløyte. Sporty må man være for å klare 40 år her.

Da MiN ble opprettet i Narvik i 1992 forsvant alt som fantes av pedagogikk. Også samarbeidet med det frivillige musikkliv ble nedtonet. Musikk i Nordland laget slagordet «Store opplevelser på små steder» og fleksibiliteten var en styrke. Men kammermusikk har aldri vært den klassiske musikkens store trekkplaster eller publikumsfavoritt. I Nord-Norge er det bare Arvid Engegård & Co, pluss Leif Ove Andsnes og andre stjerner som har klart dette, og da på festivalbasis.

Selv Festspillene i Nord-Norge og Nordland Musikkfestuke har nedtonet kammermusikk. Den distriktspolitiske begrunnelsen for en desentralisert landsdelsmusikerordning har da heller aldri vært kunstnerisk fundert, men bare dreid seg om arbeidsplasser i distriktene.
MiNensemblets egne turneer, selv når Engegård var med, trakk sjelden mer enn halvfull sal. Fra elleve stillinger i 1992 er nå bare fem besatt ved Musikk i Nordland. Blåserne, som det var så viktig å få fra Mosjøen til Narvik ved opprettelsen av MiN, er plukket av en etter en og blir aldri erstattet. De som er igjen (utenom klaverstillingen) er alle stillinger som Arktisk Filharmoni ønsker seg.

Bekymret for Nordland
Jeg vil gratulere mine medmusikanter gjennom alle disse år med 40-årsjubileet, og især de som var med fra starten. Troms og Finnmark kan se ut til å ha klart å finne balansen og dermed grunnen til å opprettholde ordningen som er 75 prosent statlig finansiert på musikersiden. Jeg er mer bekymret for Nordland, der man i dag har en administrasjon stor nok til et symfoniorkester, men med under halvparten av musikerstillingene fra 1992 besatt. Og fylkets kulturadministrasjon er pålagt å kutte flere millioner. Distriktsmusikerne mistet for noen år siden Nordland fylkeskommunes faste støtte og står i fare for nedleggelse. Flere grupper i landsdelen er nedlagt. Sørfold blir uten musikere fra 1.1.2020. Man har til og med kuttet lederstillingen ved MiN og latt en musiker uten lederkompetanse gjøre den jobben i tillegg til å spille. Det var slik vi begynte i 1979, med en gruppeleder og en som var med på å samordne Nordnorsk Kammerorkester, med tittelen «Musikalsk leder». Selv hadde jeg begge verv i omganger.

Arktisk Filharmoni gjør det eneste rette, nemlig å ekspandere. Og profesjonalisere. Og det koster. Å få Bodø som europeisk kulturhovedstad (gratulerer, så fortjent!) er heller ikke et gratisprosjekt. Så landsdelsmusikerne i Nordland kan nok se at vi var de siste her av det slaget. 40 nye år blir det ikke. Alt tyder på at alt uten ekspansjon medfører tilbakegang og til slutt nedleggelse.

Andre versjoner av denne artikkelen har tidligere vært publisert av avisen Fremover og nettavisen Ballade.