MER KOMPLEKS ENN BACH
Når det franske tidligmusikkensemblet Les Talens Lyriques og Christophe Rousset avslutter Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, er det all grunn til å gå mann av huse.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: Christophe Rousset på dirigentpulten
For dette er en unik mulighet til å oppleve ekte fransk barokkmusikk av ypperste sort. Man kjenner sin Bach og Vivaldi, har hørt Jean-Baptiste Lully (1632-1687) og Jean-Philippe Rameau (1683-1764), og tenker man vet hva barokkmusikk er. Men nei. Da Klassiskmusikks utsendte overvar hele Les Talens Lyriques Oslo-program på en konsert i Grande Salle Pierre Boulez i Philharmonie de Paris, fikk hun seg en og annen aha-opplevelse. Salen med 2400 sitteplasser var fullsatt, og mottakelsen var overstrømmende med ovasjoner og ekstranummer.
Den største overraskelsen var komponisten André Campra (1660-1744), som kronologisk befinner seg mellom Lully og Rameau, og er Frankrikes tredje store barokknavn og virkelig verd et bekjentskap.
Stemmeinndeling
En annen overraskelse var inndelingen av stemmer. Konsertens kor, Choeur de Chambre de Namur, entret podiet med syv kvinner og femten menn – nøyaktig omvendt av forholdstallene i norske kor. Da var vel noen av mennene kontratenorer, for alter hører jo med? Men nei. Alle kvinnene var sopraner, og de høyeste mannsstemmene var riktignok svært lyse, men de sang ikke i falsett. I programmet kunne man lese at stemmene i koret var fordelt på dessus, haute-contres, tailles, basses-tailles og basses. De samme betegnelsene ble brukt om strykeinstrumentene: dessus de violon, haute-contre de violon, tailles de violon, basses de violon. Alle strykeinstrumentene ble altså kalt fioliner. Ved nærmere øyesyn oppdaget man celli med fem strenger og halser med bånd (som på gambe). Var de dype strykeinstrumentene en type gamber?
Da vi dagen etter konserten hadde gleden av å møte dirigenten Christophe Rousset, grunnlegger og drivkraften bak Les Talens Lyriques, kom forklaringen:
– Norge er protestantisk, ikke sant? spør Rousset. – I luthersk tradisjon kom Bachs firstemte koraler til å stå sterkt og danne grunnlaget for vokal kirkemusikk. Men i tidlig italiensk og fransk musikk fantes ikke denne inndelingen. Orkestrene var heller ikke ordnet slik vi kjenner dem i dag med to fiolingrupper, bratsj, cello og kontrabass. Vi katolikker er mer komplekse en Bach! sier Rousset underfundig – og med en liten snev av stolthet?
– Lully skapte det franske orkesteret, som er Les Talens Lyriques’ formasjon. «Dessus» kan oversettes med «diskant» både i kor og orkester, og er i realiteten sopran- eller mezzostemmer i vokalmusikk og vanlige fioliner blant strykere. Haute-contre er en meget lys tenorstemme i vokalmusikk, mye brukt i fransk musikk også etter barokken. Akkurat som kontratenorene i Italia, ble dette stemmefaget ansett som spesielt edelt og egnet til helter – også av senere komponister som Berlioz (Aeneas i Troyanerne) og Bizet (Don José i Carmen).
– Haute-contre violon er bratsj, forklarer Rousset. – Vokalt sett er taille tenor og basse-taille baryton. Når det gjelder de dype strykeinstrumentene, er fiolin-typen blitt det vanlige hos oss. Vi liker klar og sterk lyd i Frankrike, og derfor passer klangen i fiolinfamilien oss bedre enn den svake, litt slørete lyden i gambene. Så tailles de violon og basse de violon ser ut som celli, men sistnevnte er stemt i G og går dypere enn cello. Nydelig klang! Mens taille de violon holdes mellom knærne som en gambe, uten pigg, er basse de violon for tung og må stå på gulvet. Denne strykebesetningen, sammen med traversi (tverrfløyter i tre), oboer, fagotter og orgel/cembalo, danner Les Talens Lyriques’ klare og rene klang, som er typisk for fransk barokk.
Gudstro og klang
Det som i tillegg gjør klangopplevelsen unik, er den for oss uvanlige korklangen med syv sopraner og firedelt mannskor, der de lyse tenorene – på bekostning av altstemmene – danner en nesten overjordisk klang. Også de fem solistene som er med i denne produksjonen synger i det samme idiomet: sopran, høy mezzo, to høye tenorer og bass.
I André Campras Requiem, som er hovedverket på konserten, der det også spilles verk av Rameau og Charpentier, gir både instrumentasjon og vokalinnslag en helt annen klangopplevelse enn den vi kjenner fra rekviene til Mozart og Verdi. Man slås av hvor lys og lett denne musikken er. Det er så man rent gleder seg til døden! «Agnus Dei» med to tenorsolister, kor og orkester er rett og slett himmelsk vakker.
– Jeg mener det har med den franske revolusjon å gjøre, sier Rousset. – Før revolusjonen hadde folk et nært forhold til troen, og så på døden som en forløsning der man endelig skulle forenes med sin Gud. Etter revolusjonen ble gudstro kraftig nedprioritert og mennesket omgjort til «Romantikkens ensomme vandrer». Mennesket ble alene, mens døden ble alvorstung og noe å frykte. Denne oppfatningen mener jeg også påvirket Mozart; hans rekviem er langt dystere en Campras. Det er nå min tolkning av det, smiler Rousset. – Jeg tror ikke på Gud, men er fascinert av den hengivelse Campras rekviem formidler.
Fransk barokk
Hva kjennetegner så egentlig fransk barokkmusikk? Tradisjonelt anser man barokken for å hvile på to søyler, en tysk og en italiensk. Fransk barokk er mindre spilt hos oss av en eller annen grunn. Det lettest gjenkjennbare elementet er kanskje rytmen, som er mer slentrende og fri enn den minutiøse rytmikken hos Bach.
Italia og Frankrike har alltid hatt et elsk/hat-forhold. Italieneren Jean Baptiste Lully (1632-1687) gjorde franskmann av seg og omtales som den franske barokkens skaper – ikke ved å «snikinnføre» italiensk spillestil, men ved å skape noe nytt.
– Og hva gjør man for å skape distanse? spør Rousset retorisk. – Man bruker penger! Lully satte inn kor, dansere, stort orkester, maskineri på scenen osv. En annen måte å skape distanse på var å droppe elementer som koloratur, kastrater og intervallet forminsket septim, som ble ansett som fryktelig italiensk!
Da generasjonen etter Lully følte behov for fornyelse, ble greske tema, som dominerte Lullys operaer, erstattet med nyere historier, og både musikk og malerkunst hentet inn mer italienske farger. André Campra var halvt italiensk og ble tidvis beskylt for å gå for langt i italiensk retning. Først og fremst var han lidenskapelig opptatt av den nye formen, opera-ballett, noe som skaffet ham både berømmelse og problemer, ettersom det var kirkemusiker han var utdannet til. Han mistet en stilling på grunn av medvirkning i en operaoppsetning, og utga noen av sine operaer under brorens navn for å unngå bråk. Fra 1700 arbeidet han i tyve år utenfor kirken og bare med teater, men ble av økonomiske årsaker tvunget tilbake til kirkelig tjeneste i 1720. Hans Requiem ble skrevet noen år etter. Det er hans eneste kirkemusikkverk med kor, solister og orkester, men han hadde en stor produksjon av kantater og motetter. Tretten av hans operaer har overlevd.
Christophe Rousset
Dette blir Christophe Roussets tredje besøk i Norge. Han og Les Talens Lyriques besøkte Festspillene i Bergen i 2011, og i 2016 ledet han Trondheim Barokks fremførelse av Rameaus opera Pygmalion. Han er et av de virkelig store navnene internasjonalt både som leder av sitt ensemble, som ekspert på fransk barokkopera og, ikke minst som cembalist. I Norge er han og Les Talens Lyriques kanskje mest kjent som skapere av lydbildet til filmen Farinelli. Men det er all grunn til å merke seg dette kraftsenteret innen fransk barokk. Hans cembalospill er noe av det mest utsøkte man kan høre i våre dager. Rousset har dirigert fransk barokkopera både i Wien, i Versailles og ikke minst på Drottningholmsteatern, der han er en hyppig gjest. Hvordan er det så å dirigere ensembler i andre land, som ikke har den franske tradisjonen under huden?
– Det går stort sett bra, men det blir litt som å hjelpe ikke-franskmenn med å snakke fransk; de må ha hjelp for å snakke idiomatisk, smiler Rousset.
I forbindelse med sitt besøk på Festspillene, der musikken til Farinelli-filmen sto på programmet, uttalte han skepsis til å bruke kontratenorer, men modererer utsagnet nå:
– Det fins jo noen fabelaktige utøvere nå, som David Hansen, som jeg er veldig begeistret for. Den irrasjonelle fascinasjonen over både kastrater og kontratenorer kan jeg også forstå; det var de som spilte heltene i de gamle operaene, men når det kommer til det virkelig høye registeret har kvinnestemmen noen kvaliteter som jeg klart foretrekker, avslutter Rousset.
Navnet på ensemblet han grunnla for 27 år siden er hentet fra undertittelen til Rameaus opera Les Fêtes d’Hébé. Ordet «talen» er en gammel skrivemåte, forklarer Rousset, så ensemblet som besøker Oslo Domkirke 11. mars heter rett og slett De lyriske talentene. Og slike er det verd å lytte til.
