MYKT SOM FUGLESANG
Koronaviruset har åpnet Norman Lebrechts ører for musikken som den var før overlydsfly, drillbor og forsterkere.
TEKST NORMAN LEBRECHT
TOPPFOTO: Den franske komponisten Olivier Messiaen bygget mye av sin musikk på fuglesang. Cop. Yvonne Loriot-Messiaen
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
Den svenske sopranen Elisabeth Söderström bemerket en gang at da hun debuterte i Stockholm, var den sterkeste lyden i verden en sopran som slo seg helt løs på en operascene. Dette var i 1947, før overlydsfly, drillbor, tungtrafikk og forsterkere. Stereo var ennå ikke sluppet ut fra Columbias laboratorier. Söderström sa det som det var.
Og hun var på langt nær den sterkeste, selv ikke i sin egen by. Birgit Nilsson knuste glass med Wagner. Jussi Bjørling skremte hester langt ute på markene – før han sank for dypt ned i flasken. Norden skapte av ukjente grunner de største stemmene. I Norge utklasset Kirsten Flagstad alle. Mens jeg skrev Covent Gardens etterkrigshistorie, møtte jeg utrenede engelske sangere som i 1947 hadde fått jobb i samme operaproduksjon som henne. Constance Shacklock, en bondejente fra Nottinghamshire, så første gang Flagstad i hjørnet av en prøvesal, der hun satt og strikket. Det var en varm sommerdag og vinduene var åpne ut mot frukt- og grønnsaksmarkedet.
Da det var Flagstads tur, la hun fra seg strikketøyet, foldet de kraftige armene over sin vikingbarm og sang ut. Bærerne på torget mistet det de hadde i armene. Alt arbeid stoppet. «Jeg hadde aldri hørt en sånn lyd,» sa en engelsk sanger. «Jeg ville bare være som henne,» sukket Shacklock.
Forsterkerens forbannelse
Det fysiske, innvendige avtrykket fra en sopran som synger for full guffe er en av de opplevelsene som er gått tapt i en tid med forsterket lyd. Den sterkeste operastemmen i dag tilhører Nina Stemme, enda en svenske, men uansett hvor formidabel hun er, tror jeg ikke at Nina gir følelseslivet det samme paralyserende sjokket som Flagstad og Nilsson sendte så stilig ut i den tiden da ingenting i verden slo deres 100 decibel.
Vårt mottakerapparat ble bedøvet av nærliggende støy i andre del av det 20. århundre. Øretelefoner lot oss lytte til mye sterkere musikk enn det som er godt for oss, noe som etterpå resulterte i at live opera ikke var like spennende som før. Det er vår egen skyld. Frank Sinatra, som sang inn i en mikrofon, kan ses på video med tårer i øynene mens Luciano Pavarotti synger «My Way». Hvem eide den sangen? Sinatra medgir litt trist at His way bare var en skygge av la verità.
Og nå demrer det for en endring. Over natten, da verden stengte ned, sluttet all lyd. Ingen fly, ingen tog, ingen biler. I tre dager lyttet jeg ikke til annet enn fuglesang, mens jeg undret meg stort over variasjonen og styrken. Kunne det være at fuglene sang sterkere? Ornitologer som ble oppringt av BBC sa at tvert imot, fuglene sang mykere nå når de ikke måtte konkurrere med biler for å få overlevert sine frierier til det motsatte kjønn. Uansett virket det. Fugler bygger reder i hagen min for første gang på de årene jeg har bodd sentralt i London.
Naturens maestroer
Hvis fuglene var de første som nøt godt av nedstengningen, var vi de neste. Mennesker kunne høre at fugler er maestroer; de leverer klart utformede temaer, varierte repetisjoner og en munter avslutning, ofte med en høy slutt-tone som inviterer til et svar. Aha, er det sånn det gjøres? Den franske komponisten Olivier Messiaen bygget mye av sin musikk på fuglesang. Mens han satt i en tysk fangeleir i Polen, langt hjemmefra, komponerte Messiaen Kvartett til tidens ende, som tvitret av simulert fuglesang og nedfelte den i konsentrert form i en sats som heter «abime des oiseaux», en avgrunn av fugler. Jeg har aldri blitt grepet av denne passasjen eller av noen av Messiaens øvrige etterligninger i sin endeløse og utilgivelig bokstavelige Catalogue d’oiseaux. Fuglene gjør det faktisk bedre.
Jeg har tilsvarende betenkeligheter rundt Beethovens nattergalkvitring i sjette symfoni og Mahler i sin tredje. Ravel gjør det, Janácek gjør det, så vel som Schumann, Grieg, Liszt og mange fler. Hver gang jeg hører fuglesang imitert i klassisk musikk, føler jeg meg forminsket. Fugler er perfekte skapninger, guddommelig formet. Menneskelige komponister er kraftfulle strebere, rene innretninger.
Hva mer har jeg lært av fugler? Tempo, intonasjon og dynamikk. Ingen fugl synger falsk eller urytmisk. I disse månedene da jeg ikke får høre operasangere i sine naturlige omgivelser, tar jeg sangundervisning hos trost og rødstrupe, observerer mellomgulvet og halsen deres mens de lar tonene flyte. Når jeg vender tilbake til plater, hører jeg mest press og anstrengelse.
Dem britiske oratoriesangeren Isobel Baillie – medlem av en kontraalt-art som nesten er utdødd – hadde en leveregel som ble tittelen på hennes memoarer: Never sing louder than lovely (Syng aldri sterkere enn vakkert.) Metoden var så god at hun sang fler enn 1000 fremførelser av Messias, og hun gjorde fortsatt kommersielle innspillinger da hun var 79, aldri sterkere enn nødvendig.
Vi må omstille ørene
Det er ikke sangernes skyld at de har øket volumet. Mange ble presset til å synge sterkt av bøller som Herbert von Karajan som ødela mange lovende stemmer, og Georg Solti som aldri kunne få det sterkt nok. Selv om jeg var en beundrer av Solti, tvang hans heavy metal-æra i Chicago Symphony resten av Amerikas orkestre til å konkurrere i desibel, til skade for raffinementet. Et orkesters meritter ble hovedsakelig bedømt etter volum. Ingen våget å spille pianissimo.
Det avbrekket koronaviruset har tvunget på oss – ingen store orkesterkonserter neste år, antagelig ingen hørselssvekkede eldre tilhørere på mindre konserter i det hele tatt – gir en mulighet til å korrigere de siste femti årene forvrengninger. Vi trenger å omstille ørene våre til å lytte. I 2021 eller 2022, når det igjen er tillatt for meg å gå inn i en konsertsal eller et operahus for å høre Mahlers sjette eller Strauss’ Salome, ser jeg frem til å gjenvinne den tapte følelsen fra tiden før forsterkerne – gleden over å bli angrepet av en sopran på scenen, den sterkeste lyden i verden.
