Til innholdet

NÅR ALT STEMMER

Publisert: 18.10.2019



I dag gratulerer vi komponisten Lasse Thoresen med 70-årsdagen. Det gjør vi med en hilsen fra Frank Havrøy, på vegne av ensemblet Nordic Voices, hvis samarbeid med Thoresen blant annet førte til Nordisk Råds Musikkpris i 2010.


TEKST FRANK HAVRØY
TOPPFOTO LISBETH RISNES/NASJONALBIBLIOTEKET


Nordic Voices hadde eksistert i cirka 7–8 år, alt etter som hvordan man regner på det. Som med mange andre ting i livet, så er ofte start- og sluttidspunkter litt vanskelige å fastsette nøyaktig. De viktige hendelsene i et liv, eller i et ensembles liv, er ofte minst like flytende og trøblete å sette fingeren på. Bortsett fra noen øyeblikk. Som da et par av medlemmene i Nordic Voices ble invitert til professor Lasse Thoresens kontor i fjerde etasje på Norges musikkhøgskole. Vi ante virkelig ikke hva vi gikk til.

Anledningen var en prosjektidé, en litt vag tanke som hadde slått rot der oppe i det lettere springende hodet til professoren. Nordic Voices hadde hatt navnet til Lasse på blokka en stund, med et ønske om å en gang kanskje kunne få et stykke fra ham. Fra før hadde noen av oss sunget hans Mon Dieu, mon adoré. Det var et ikke altfor vanskelig stykke, med deilige franske akkorder. Minnet litt om Messiaen i stilen. Vi var enige om at det var godt skrevet og låt vakkert, og det var nok til at vi var nysgjerrige på hva mer som kunne komme fra den kanten.

Og nå satt vi der. Om ikke den nye vinen, så i alle fall som nokså unge sangere, sultne på kunstneriske utfordringer og nye veier. Og lyttet. Lyttet til vyene og drømmene om et prosjekt der vi som klassiske sangere turte å gå nye veier. Der vi, som han sa, brøt ned «romanseregimet» og gikk inn i en prosess der vi våget oss ut på tynn is og dypt vann på én gang. Prosjektet skulle hete Konkressens og skulle sende Nordic Voices inn i armene på en overtonesanger (Tran Quang Hai), en folkesanger (Berit Opheim), en hørelærer (Gro Shetelig) og hele fem komponister, hvorav Lasse selvsagt var en. Alt skulle ende opp i en konsert under Ultimafestivalen året etter.

Vi ante ikke hva vi gikk til. Vi ante ingenting om frustrasjonene vi sto overfor, om musikken vi skulle få presentert, musikk som ingen av oss var i stand til å synge ennå, med full kontroll over strupehodeplassering eller med tall over tonene, der vi med ett skulle være et ensemble som produserte tolv toner på én gang og ikke seks, slik vi var vant til.

Og midt i frustrasjonene, midt i det som føltes som en ørkenvandring, skjedde det noe. Sakte utviklet vi et nytt musikalsk språk, en vokalteknisk verktøykasse som ingen vi var kjent med hadde maken til. Plutselig produserte vi lyder vi ikke visste at vi hadde inne i oss. Og musikken! Den låt som ikke noe annet vi visste om. Lasse dukket enda lengre ned i folkemusikken, dro ut melodiene og skapte et musikalsk univers som skulle definere vårt vokale uttrykk derfra og helt fram til i dag, og sikkert inn i framtiden også. Konserten, med verker av Lasse, Henrik Ødegaard, Georg Friedrich Haas, Guy Reibel og Bernat Vivancos var en maraton, og vi kom gjennom den med et skrik (bokstavelig talt). Vi gikk ut av Lindemansalen på NMH med vissheten om at vi for alltid var blitt kunstnerisk transformert.

Lasses stykke het Diphonie I, op. 39 (Lasse er en av de få vi kjenner som fremdeles bruker opusnummer). Det avsluttet, passende nok, med et unisont utrop på ordet «Concrescence!» – et signal om at nå startet en ny tid. Senere fulgte syklusen Opus 42, bestående av de fire stykkene Likferdssælmin, Himmelske Fader, Tvetrall og, ikke minst, Solbøn. Sistnevnte verk har forblitt en gjenganger på repertoaret til Nordic Voices. Stykket er sunget over hele verden, og publikum reagerer med forbløffelse og glede på rikdommen i det. De dansende rytmene, de lange partiene med overtonesang: Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi med et smil har registrert hvordan publikum har snudd seg rundt for å finne ut av hvor de plystrende tonene kommer fra. Eller vi har prøvd å overbevise dem at vi ikke har med oss fløyter eller andre instrumenter, kun stemmene våre!

Lasse Thoresen mottar Nordisk råds musikkpris 2010 av rådets president Helgi Hjörvar for Opus 42. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Solbøn er et overflødighetshorn, et monumentalt verk i norsk vokal musikkhistorie, helt fra de første tonene. En slags tett c-moll tegner et bilde av tåken over engene, før sangen og vi vekkes til live og vi blir ført gjennom passasjene der solen står opp. Til slutt står solen høyt på himmelen, og solstrålene og menneskene danser seg gjennom dagen. Stykket toner ut i et langt parti med overtonesang, malt med tykk pensel, men allikevel med transparens og eleganse. Ferden gjennom folketonen ender opp på en unison e. Solen har gått sin gang over himmelen og sendt sine beskyttende stråler over oss. Applausen som runger mot oss hver gang vi fremfører Solbøn forteller oss hvordan musikk kan si noe universelt om menneskelighet. Det er ingen forskjell om vi fremfører stykket i Norge eller i en bortkommen by i USA. Solbøn resonerer i oss og setter et speil på livene våre. Den forteller om behovet for nærhet, om trøst, om beskyttelse og om trangen til omsorg, men også om et livsbejaende menneske, om glede og om samhold.

Nordic Voices har fått gleden av å reise sammen med Lasse Thoresen i femten år. Det har vært Nordic Voices’ femten rikeste år. Det foreløpig siste resultatet av denne 15-årige reisen med Lasse er opus 57 – Land of Your Love. Denne gang basert på iransk musikk, og fremdeles like kraftfullt, like dyptloddende og like rikt. Vi skjønner kanskje litt mer av tonespråket nå, og det er blitt litt enklere etter hvert å lese de håndskrevne partiturene. Og igjen opplever vi noe spesielt: Blant satsene i opus 57 er det stykker som går direkte inn i Nordic Voices’ standardrepertoar og innspillingsportefølje. Det er sjeldent.

Nordic Voices ble aldri det samme igjen etter møtet med Lasse. Det har vært et komponist-/utøverfellesskap som har definert oss og vår kunstneriske plattform, og forhåpentligvis også kanskje Lasses. Vi er uhyre stolte av det arbeidet vi har utført sammen, og vi kan med visshet si at Nordic Voices aldri ville ha vært det vi er i dag uten Lasses invitasjon den dagen for en del år siden. Det er et slikt fellesskap man bare opplever en sjelden gang i løpet av livet – om man er så heldig. Et fellesskap der alt stemmer.

Gratulerer med dagen!

Nordic Voices. Foto: Fredrik Arff