NASJONALBALLETTENS NYE HEDDA GABLER
Hedda Gabler er kvinnen som nekter å la seg kontrollere, som ikke kan puste og leve hvis hun ikke selv sitter med hånden på rattet. Hun er bare en av Henrik Ibsens mangfoldige kvinner, og han skapte henne i 1890. Nasjonalballetten gjorde en kortversjon av stykket i 1978 i Kari Blakstads koreografi, og nå har de att inn hele sitt enorme teatermaskineri til en ny helaftens produksjon.
Anmeldt av: FREDRIK RÜTTER
Fotos: ERIK BERG / DNOB
Toppfoto: Philip Currell som Tesman og Grete Sofie Borud Nybakken som Hedda.
Regi/koreografi: Marit Moum Aune
Assistent: Christopher Kettner
Koreografi av gruppescenene realisert av: Kaloyan Boyadjiev
Medskapende dansere: Grete Sofie Borud Nybakken, Eugenie Skilnand, Samatha Lynch, Klara Mårtensson, Silas Henriksen, Philip Curell, Shane Urton og Kristian Alm.
Musikk: Nils Petter Molvær
Scenograf: Even Børsum
Kostymer: Ingrid Nylander
Lysdesign: Kristine Bredal
Kompaniet har fått mye oppmerksomhet for sin forrige Ibsen-ballett, nemlig Ghosts. Da er det ganske naturlig at ballettsjef Ingrid Lorentzen gjerne vil følge opp med enda en norsk merkevare. For å skape Ghosts var Cina Espejord inne som koreograf, og regissør Marit Moum Aune tok seg av det dramaturgiske. Denne gangen har Lorentzen valgt å gi oppgaven til teater-regissøren Aune alene, slik at hun i programmet er satt opp som ansvarlig for både regi og koreografi. Videre har hun fått en assistent med dansebakgrunn, Christopher Kettner, og Kaloyan Boyadjiev som selv har gjort flere balletter, står ansvarlig for gruppescenene. Her er også danserne listet som medskapende, noe som ofte forekommer i frie grupper. Ønsket er vel å finne nye veier til å nå målet, som forhåpentlig fremdeles er det beste kunstneriske resultatet for publikum.
Generalens datter
Åpningen av balletten er meget lovende. Forteppet heves bare litt slik at Hedda (Erle Østraat) som barn kan gå over scenen. Hun, sammen med Thea Elvsted som ung (Helle Flood), gjør en fantastisk mobbescene sammen senere i stykket. Bak Hedda ser vi 11 par ben henge i luften med soldatstøvler på. På siden står general Gabler og ser på. Den lille leker med bena til soldatene, som slipper seg ned på gulvet.
Det er helt tydelig at Hedda er vokst opp med bare menn rundt seg. Hun er generalens datter fullt og helt. Hun vokser til, og i et drivende rytmisk dansenummer ser vi henne ridende ute på åkrene i full galopp sammen med soldatene. Boyadjievs koreografi er meget virkningsfull i denne scenen, og sammen med Nils Petter Molværs fortellende, energiske musikk skapes det store forhåpninger til resten.
Senere i stykket går Molvær over til å male store lydflater, de kan bli litt monotone i lengden. Eilert Løvborg (Silas Henriksen) dukker opp i hennes liv i ungdomsårene, men også i forholdet med ham vil hun være den kontrollerende. Hun bestemmer hvor langt de skal veve sine liv sammen.
Koreografiske tomrom
Da er vi kommet til ekteparet Gabler/Tesmans hjemkomst etter seks måneders bryllupsreise. Hedda (Grete Sofie Borud Nybakken) er allerede ferdig med sin Jørgen. På reisen har hun kjedet livet av seg. Han har klart å doktorere. Det virker ikke som hun har tenkt å finne på noe annet enn å kjede seg, bortsett fra å leke litt med sine kjære pistoler.
I disse stuene er det tydelig at det er regissøren Moum Aune som har hatt regien. Hun er nok vant til å flytte på mennesker i et scenerom, men som ballett blir det for stillestående. Det er mengder med talende betydningsfulle blikk, men med fullstendig koreografisk tomrom. Philip Curell som Tesman har ikke en sjanse til å skape en person av det materialet han har fått, det samme med Eugenie Skilnand som Thea Elvsted. Tante Julle er karikert langt inn i Birgit Cullbergs bevegelsesverden, men igjen har Boyadjiev lyktes med første akts sluttscene, dødens inntreden.
Vakkert, men unyansert
I den andre akten brennes Hedda Løvborgs veridfulle manuskript. Tesman virrer rundt, og Hedda driver sitt renkespill med det samme uttrykket i ansiktet; dette er kjedelig. Å møte Løvborg igjen gir henne noe av livsgnisten tilbake, men den slokner raskt da hun oppdager at han ikke lever opp til hennes forventninger.
Grete Sofie Borud Nybakken går inn i rollen som Hedda med hele seg, og hun står løpet til siste slutt. Moum Aune kunne ha vært litt mer behjelpelig med å gi henne nyanser i uttrykket på veien fra ungdom til desillusjonert kvinne. Koreografisk er det mye vakkert i samdansene, men det er tydelig at noen trinn er man mer forelsket i enn andre. Det fører raskt til at flere av løftene blir gjentatt vel mange ganger.
Da det går opp for Hedda at assessor Brack (Shane Urton) som alltid vet alt før noen annen, har fått overtaket på henne, ser hun bare en utvei på det hele. Med hjelp av Even Børsums medspillende scenografi og Kristin Bredals lysdesign blir scenen mot det uunngåelige skuddet både skremmende og betagende på samme tid.
