NYE VERK MED BLANDET RESULTAT
Den Norske Opera & Ballett har i noen uker denne våren invitert til barokkfest. På scene 2 ble Dido & Aeneas og The Alehouse Sessions vist, mens avrundingen av prosjektet skjedde på Hovedscenen med ballettforestillingen Barokk Bevegelse.
TEKST FREDRIK RÜTTER
TOPPFOTO: Liam Scarletts Vespertine, fra venstre Gakuro Matsui, Whitney Jensen og Lucas Lima. Foto Joerg Wiesner.
Nasjonalballetten
Smith/Hough/Espejord/Scarlett
Barokk Bevegelse
Den Norske Opera & Ballett
En viktig deltager som var med gjennomgående, var Bjarte Eike og hans medspillere, Barokksolistene. Er det noe de virkelig kan og behersker, er det å skape atmosfære rundt musikken med levende og engasjert fysisk tilstedeværelse.
Ballettsjef Ingrid Lorentzen hadde bare en ballett i repertoarskapet som kunne ta plass i en slik aften, nemlig Vespertine skapt av Liam Scarlett for Nasjonalballetten i 2013. Dermed var det bare å ta frem ordreboken og bestille nye verk. Hele tre stykker tilbød hun å bidra. Garrett Smith, tidligere danser i kompaniet, Melissa Hough og Cina Espejord, begge dansende medlemmer av kompaniet, fikk også tilbud om å levere bidrag. Det er jo ganske vågalt å basere tre fjerdedeler av en hel aften på nye verk, men ingen av de tre er helt nye som koreografer. De har alle produsert verk for sine kollegaer tidligere.
Musikalske ringvirkninger
Det var amerikanske Garett Smith som fikk starte kvelden. Hans verk hadde fått tittelen Resonance. Det henspeiler selvfølgelig på at musikken skaper ringvirkninger når den fyller et rom, og finnes det noen i rommet, er det vanskelig å ikke bli påvirket av den. Så også her, da musikken av mestere som Händel, Manfredini, Rameu og Vivaldi fløt opp fra orkestergraven – og Barokksolistene syntes å være i storform.
Visuelt virket scenerommet helt enormt. Gjennomgangsfargen var lysegrå, brede stolper av stoffer dekket hele bakveggen, og det var høyt under taket. Kostymene (signert Monica Guerra) hadde et islett av mønstre og applikasjoner som ga assosiasjon til noe barokt, og gjennom utsøkt fargevalg fikk de en egen eleganse. Koreografisk er det en sterkt modernisert amerikansk vri av barokkdans. I løpet av stykket ble det senket ned fioliner og celloer fra taket som de syv danserne lekte vilt med. Her slapp de humoren løs og det ble ganske så underholdende. Garrett Smith har en tendens til å skape en bevegelse på hver tone, noe som til tider kan bli vel masete og oppjaget, men de syv danserne behersker det med et stort smil.
Ufullkommen perle
Melissa Hough var skaperen av neste dans ut, med tittelen Bout the imperfect pearl. Hennes utgangspunkt var å se likheten mellom klassisk fekting og ballett. Men hun hadde også skapt en form for kjærlighetshistorie rundt det hele. Det starter med at kvinnen blir sveket av mannen, og av den grunn blir hun hånet av tre andre kvinner som utfordrer henne etter tur. Plottet er ikke helt til å gripe, men det er en del vakre øyeblikk skapt gjennom en stor kronelinne og et stort slør. Det gir hovedpersonen muligheten til virkningsfullt å bruke stoffene med store armbevegelser og raske løp. Her er mye vakkert lys (Paul Vidar Sævarang) og lek med tepper som åpner og deler scenen i flere avdelinger. Mye av dette virker som det skjer for å dekke over manglende koreografisk struktur. Man sitter igjen med opplevelsen av at dette har skjedd vel fort, og uten nok tid til å søke i dybden etter innhold.
Minner og glemsel
How did I get where var det tredje bestillingsverket til denne kvelden, og koreografert av Cine Espejord. Hennes utgangspunkt var glemsel og minner som fører til demens. Her startet Bjarte Eike balletten fortellende med å nærme seg strengene på fiolinen uten helt å finne hvor han skulle sette buen. Dermed var det som kom ut av lyd ikke særlig sammenhengende, men han ga ikke opp og fortsatte å prøve. Etter hvert lyktes han bedre og bedre. Slik var også inntrykket da teppet gikk opp og danserne var samlet i en stor klump. De holdt seg tett inntil hverandre mens de beveget seg i sirkler inne i klumpen. Mistet en av dem kontakten med felleskapet var det vanskelig å finne veien tilbake. Ingen hadde noen form for personlig kontakt, de befant seg i sin egen boble. De klarer å respondere litt på de lydbildene som Barokksolistene sender ut, men når musikken går i stå gjør menneskene det også. Til slutt svinner de alle nærmest hen foran øynene våre.
Flytende og musikalsk
Vespertine, hendelser i skumringen, av Liam Scarlett var et herlig gjensyn. Koreografien er musikalsk til fingerspissene, og de to kvinnelige solistene, Whitney Jensen og Eugenie Skilnand danset med en forfinet eleganse. Skilnand har en mykhet og indre utstråling som står i fin kontrast til Jensens uttrykte selvsikkerhet. De ble påpasselig støttet av sine partnere Gakuro Matsui og Lukas Lima. De åtte danserne som smøg seg inn og ut, bidro til helheten i dette verket. Scarlett har en egen evne til å få danserne til å flyte gjennom rommet, og det veksler mellom duetter, trioer og samdans, med hele ensemblet i glidende overganger. Bjarte Eikes sammensatte musikkcollage er også medskapende, og har de samme nydelige flytende overgangene. Det ble en verdig avslutning på en aften som man trygt kan si var ganske blandet i innhold.
