DEN SISTE KEISER
Mye kan sies om eks-sjef Bjørn Simensen i Den Norske Opera, og mye er sagt – med varierende grad av sannhet. Bombesikkert er det at uten ham i sjefstolen, ville operahuset i Bjørvika aldri blitt reist. Praktbygget ble nylig utropt til ”Verdens kulturbygning 2008” ved World Architecture Festival i Barcelona, men viktigst: Hovedscenen med salong er akustisk en av verdens alle beste.
Fra Klassisk Musikkmagasin nr. 4 2008
AV MONA LEVIN
TOPPFOTO KARL HENRIK BØRSETH / OPERA FORLAG
Bjørvika-operaen er et levende monument over Bjørn Simensens uslitelige innsatsvilje. Han har holdt over 1000 foredrag og innledninger, i husmorlag, for politikere i alle partier, inklusive Kystpartiet, i Rotary, på skoler, i eldreforeninger og pensjonistuniversiteter for å få hele landet til å akseptere at vi måtte ha et operahus. Et hus som favnet alle, og et juryen var samstemt om – ellers ville prosjektet være for lett å skyte ned.
To komponenter til: Publikum skulle ikke presenteres for et fait accompli, men fikk se alle arkitektbidragene utstilt på Fornebu. Ingen som var der, glemmer køene! Prisseremonien i 2002 krevde Simensen lagt til Operaen og ikke Rådhuset. Vinneren ble utropt midt i en forestilling, kl. 21, slik at NRK og TV2-nyhetene fikk meldt det til hele landet samtidig.
Idag står Den Norske Opera der som en internasjonal suksesshistorie av ukjente dimensjoner. Fra nå av vil Bjørvika inngå i alle store, kommende internasjonale kulturbygg-konkurranser. Kritikk over endringer i programmene er det ingen mangel på, men Simensen finner det vanskelig å kritisere beslutningen om å åpne seks måneder tidligere enn planlagt, selv om det har ført til en rekke kalamiteter i åpningssesongen.
– Det var da vi oppdaget at den opprinnelige produksjonen av Don Carlo ikke lot seg gjennomføre at dominoeffekten satte inn. Programmet i 2008 ble barbert i forhold til planene, neste sesong er kraftig endret, men allikevel er rundt 70 produksjoner av opera, ballett og konserter presentert siden 12. april. Det er jeg stolt av! Synne Skouen skrev ”Operaen har spilt fallitt!” 70 produksjoner – er det fallitt?
– Men var de opprinnelige ambisjonene for høye?
– Nei. Programmet var et svar på oppdraget; å skape en norsk nasjonalopera av internasjonal klasse. Programmet var ikke så ulikt enhver nasjonaloperas, Verdi, Britten, Wagner, Mozart, uroppførelser. Huset er teknisk mer komplisert enn ni av ti oljeplattformer, det tar tid å lære det å kjenne, og det skal stå så lenge Norge består. Om et år er alle innkjøringsproblemer glemt. Oslo Sporveier har ventet i fire år på et nytt billettsystem til en prislapp av nærmere 700 millioner, og nå er det kassert.
Idésprøyte
Bjørvika-operaen åpnet 12. april, og natten til 13. april, på åpningsfesten, mistet operasjefen stemmen. Nå får det være nok, nå orker vi ikke mer, sa kroppen. Gråt gjorde han også, over at løpet var fullført med glans. Tårer av glede, av lettelse, av utmattelse.
– Ellers har jeg kontroll på følelsene. Min avskjed var planlagt lenge. Jeg hadde aldri tenkt å fortsette, det viktige for meg var å fullføre. Det ble rabalder før det siste åremålet mitt, men da var vi midt i prosessen, og styrelederen Leif Terje Løddesøl gikk inn for meg. Han har hatt enorm betydning for hele operaprosjektet, ikke minst som leder av juryen, sier Simensen som også søkte om et ekstra halvår for å komme gjennom 50-årsjubileet i februar. Det gikk ikke. Personalrepresentantene var imot. Desto morsommere at den årlige Opera Europa-konferansen, der 200 operasjefer deltok, ble arrangert her i landet for første gang. Konferansen var egentlig planlagt til april neste år, men ble flyttet til september i år da delegatene hørte at Simensen ikke lenger var sjef i 2009.
Wolfgang Wagner, som nylig gikk av som operasjef i Bayreuth, satt i 50 år. En operasjef i Monte Carlo satt i 51 år. Bjørn Simensen satt i 18 år, veldig mye i europeisk sammenheng, slått med et halvt år av Ioan Hollender, direktør ved Wieneroperaen.
– Mislykket baryton er han også, ler Simensen, som holdt sin debut- og avskjedskonsert samtidig i Sandefjord i 1978, etter studier med Olav Eriksen i Oslo og Ingrid Bjoners pedagog, professor Lohmann, i Wiesbaden. – Jeg kom også gjennom nåløyet i radio. Før i tiden avla man anonym prøve, og da jeg slapp gjennom satt Robert Levin i juryen!
”Før var operasjefer ensomme og ulykkelige keisere, nå er de bare ensomme og ulykkelige,” sa en gang Egon Seefelder, operasjef i Wien. I 1950-årene sa Karajan: ”Under ingen omstendighet skal vi ha TV-kameraer her.” 20 år senere sa han: ”Under ingen omstendighet skal vi være uten TV-kameraer her!” Ingenting står stille for en operasjef.
Bjørn Simensen er en idésprøyte, en igangsetter og en nytenker. Han satset utstrakt på gjestespill av solister, dirigenter og regissører, han innførte operaer sunget på originalspråket, og var også den første i Europa (3. i verden) som innførte tekstmaskin. Don Carlo, som Bjørvikas første operapremiere, var presentasjonen av Den Norske Opera kunstneriske ståsted. Orkester, kor og stort antall solister, men som alltid, en blanding av norske og utenlandske kunstnere. Marco Guidarini dirigerte. DNO har ikke hatt musikksjef på flere år, men nå er det like før.
– Etter mitt syn er det ideelle en sjefdirigent som er underlagt operasjefen. En musikksjef har flere agendaer, og det må bare være én agenda i et operahus – husets. Man kan ikke gjøre produksjoner fordi musikksjefen vil øve seg på den forestillingen han skal gjøre om tre år i Wien, sier Simensen.
Murmansk og Nordfjoreid
I hans tid er det gitt ut 18-20 bestillingsverk – det høyeste antall ved noe operahus i Norden, ved siden av Raiskinen i Finland – og som Operatoriets ”far” har han vært drahjelp og veksthus for norsk musikkdramatikk: Operatoriet har hatt 37 prosjekter på 10 år.
– Sammensmeltingen av musikk og teater har vært et paradoks i 400 år. 90 prosent av repertoaret på verdens operascener er fra før 1924 – med Turandot som sluttpunkt. Publikumsmessig sett er tiden etter, med unntak av Britten, Sjostakovitsj og Prokofiev – den fattigste perioden i musikkdramatikken. Det har ikke med kvalitet å gjøre, men med kommunikasjon. Musikalene overtok melodien og derigjennom publikum. Når jeg likevel er optimistisk, er det fordi den yngre komponistgenerasjonen ikke er redd for å bruke melodi og andre tradisjonelle virkemidler, samtidig som de innlemmer vår tids uttrykk. Opera er per definisjon sangbar, men det er også et begrep i utvikling. Mye er sangbart nå som var utenkelig for 50 år siden.
– Hva er din styrke som sjef?
– Som operasjef har jeg forsøkt å sette meg i publikums sted. Publikum har ingen fagforeningsrepresentant. Vi får bekreftet tillitt, men få blir med på reisen inn i det nye. Man må kunne bra teater for å spille bra opera, men musikken er viktigst. Repertoaret er avgjørende: Det bestemmer teaterets økonomi, identitet og attraksjon. Vi har tre bunnlinjer: økonomi, kvalitet og samfunnsansvar overfor skattebetalerne.
I Simensens tid har et stort antall forestillinger og konserter vært gitt i 5 verdensdeler – fra Murmansk til Cape Town, i Baku og Hongkong.
– Murmansk har vi samarbeidet med siden 2000. ”Kunstnerisk, politisk og diplomatisk suksess!” sto det i en engelsk avis. Som Riksopera har vi inspirert til lokale oppsetninger rundt om i landet. Firda Tidend skrev: ”Opera er ikkje noko for Nordfjoreid.” De tok det i seg da 3000 av 5000 innbyggere hadde deltatt i årets oppsetning. Om noen måneder åpner Norges nyeste operahus i – Nordfjordeid! Infrastrukturelt er det umulig det de gjør i Nordfjordeid, Brumunddal og Kristiansund. Humla vet ikke at den har vinger som er for små til å bære den! Men hadde Grieg skrevet et par operaer, ville vi hatt hus for lenge siden.
Søndagsarbeid
I årene 1990-95, da Bjørn Simensen var sjefredaktør i Dagbladet, innførte han søndagsaviser i Norge. Talen fra teknisk avdeling på hans siste arbeidsdag i Operaen, 28. oktober, ga uttrykk for stor glede over søndagsaviser, men noe mindre glede over alle søndagsproduksjonene sjefen har innført i DNO!
– Det sies at du så vidt slapp fra det med livet i behold i Dagbladet?
– Timing er et viktig musikalsk kjennetegn! Tiden i Dagbladet var stormfull og lærerik – veldig stormfull og veldig lærerik – men jeg ble aldri den avismannen jeg trodde jeg var. Opera og musikk er hjertesaken, den engasjerer meg maksimalt. Jeg har alltid en melodi i hodet, den dukker opp fra noe jeg leser eller kommer til å tenke på, fra lyder på gaten eller fra stillheten. Klaver står meg like nært som sang. To ganger har jeg sittet gjennom Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva, hørt klaverspill fra morgen til kveld. Den første konserten jeg arrangerte i Ålesund var med pianisten John Lill. Det er 40 år siden. Nå kommer han i februar for å spille Beethovens Klaverkonsert nr. 4 med Operaorkesteret og Lazarev.
– Du har vært en omstridt sjef?
– Personalpleien har kanskje ikke alltid vært optimal, men kreative prosesser uten kriser er suspekt. Kreativitet er aldri lineær, det handler om hvem man skal snakke med og til hvilke tider. Sjefens popularitet blant sangere og skuespillere er proporsjonal med antall roller de får. Her er det snart 600 ansatte – fra 53 yrkesgrupper og 32 nasjoner – hvis du gir alle rett, har du ikke krise, men katastrofe. Én må ta det overordnede ansvar, og da vinner du ikke popularitetskonkurransen. Jeg fikk mye kritikk internt for å myke opp ensemblet, ikke ansette folk på livstid, men med ett unntak, Hilde Nora Veidahl som var et opplagt talent, har jeg ikke dårlig samvittighet for norske sangere. Jeg kan sette folk i sadelen, men de må ri sjøl! 30-40 debutanter er presentert i min tid, men de som kom i 70-årene, de møtte et DNO som var ”fullt”. I dag er jeg stolt over at mange solister er mine venner.
– Det gjelder forhåpentlig også din ektefelle?
– Ingebjørg (Kosmo) er så god at det er lite diskusjon om roller! Gudskjelov er hun ikke lyrisk sopran, men den eneste i ensemblet som bekler den høyere mezzo. Før ryktene begynte å gå om oss, trodde vi da, innkalte jeg tillitsmennene og informerte dem. Jeg tar regi, og jeg er en teamplayer, avhengig av gode medspillere – det hadde ikke gått uten direktør Bernt Bauge – men jeg må teste ut ting, og det kan være provoserende. Som øverste sjef må jeg forsvare institusjonens formål. Det står aldri i en kritikk at publikum syntes forestillingen var dårlig, men at de gleder seg over operaens nye administrasjon.
Bjørn Simensen tåler kritikk, og han tar ikke seg selv høytidelig. Da konsertmesteren i Göteborg Symfoniker sa ”Håll käften, chefen!” til ham, tok han det som en stor kompliment. Mannen var trygg, og syntes sjefen hadde sagt noe dumt. Det hadde han rett i. Kritikk for ting Simensen ikke har sagt og gjort er en annen sak.
– Jeg sa ja til Tom Waits i Bjørvika. Scenen sa nei, de måtte ha all tid for å stable Don Carlo på bena. Da fikk jeg hatmail, og folk hyttet til meg. Anne B. Ragde tror fremdeles at Ole Ivars spilte på scenen ved åpningen, og at operaen burde vært forbeholdt opera. Hvis opera var forbeholdt opera, ville det ikke vært noe operahus. Ole Ivars spilte til dans, veldig inkluderende.
– Og jeg begriper ikke når noen sier at de liker Kampen Janitsjar men ikke Oslo-Filharmonien. Hvem er Kampen Janitsjar da? Frode Thingnes! En av Norges høyest utdannede musikere. Hvem løfter Hotel Cæsar? De profesjonelle skuespillerne. For å få kopier må vi ha en original. Originalen er utdannelsessystemet. Man kan ikke være for hermetikk, men mot landbruk.
Fakta – Bjørn Simensen
1947 – født i Lillehammer, vokste opp i Nordkisa på Jessheim, folkehøyskole på Skjeberg
1966 – Sunnmørsposten i Ålesund, samtidig formann i Ålesund Konsertforening, en avdeling av
Musikkens Venner
1969 – utlånt som stortingsmedarbeider i Venstres pressebyrå
1972 – Østlandets Musikkonservatorium under Olav Eriksen
1973 – søkte Operaskolen, kom ikke inn, men ble til gjengjeld sommervikar i Dagbladets politiske
avdeling
1982 – ansatt som kultursjef i Sandefjord, 25 år gammel
1980-84 direktør for Göteborg Symfoniorkester og Konserthus
1984 – Operasjef i DNO – Styreleder Egil Monn-Iversen ansatte ham fire ganger, inkl. forlengelse av
åremål. Ingrid Bjoner var motkandidat, men de endte som perlevenner
1990 – tilbudt fornyelse, men tok imot tilbudet om å bli sjefredaktør i Dagbladet
1995 – tilbake i DNO
2008 – Kommandør av St. Olavs Orden
Ridder av Nordstjerneordnen (svensk).
2008 – 28. oktober, siste dag i DNO
