PÅ SCENEN ER MAN HELT ALENE
Broderfolket i øst kan dette med å markere store begivenheter. Da sopranen Nina Stemme ble tildelt Birgit Nilsson Prize 2018, skjedde det med kongelig pomp og prakt.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: Nina Stemme og Kong Gaustav XVI Adolf. Cop. Fredrik Stehn
For noen tiår siden ble det gjort forsøk på å opprette en internasjonal Kirsten Flagstadpris. Den strandet av mangel på penger. Når Birgit Nilsson Foundation deler ut sin pris, behøver de ikke tenke på slikt: Utdelingen på 1 million amerikanske dollar skjer ved en stor seremoni i Kungliga Operan i Stockholm, med kongelig medvirkning. På scenen i år satt Kungliga Filharmoniska Orkestern, skuespilleren Mary Beth Peil var konferansier, mens sopranen Christina Nilsson og bassbarytonen Sir Bryn Terfel var solister. Blant berømtheter fra svensk offentlighet og kulturliv satt 50 inviterte musikkjournalister fra hele verden, godt ivaretatt av et internasjonalt PR-team. Birgit Nilsson-stiftelsen stilte med eget filmteam til å dokumentere det hele. Etter prisseremonien var ca. 400 gjester invitert på Grand Hotel, der Leif Ove Andsnes fremførte Grieg, Sibelius og Chopin mellom hovedrett og dessert.
At det i år er 100 år siden Birgit Nilssons fødsel (1918 – 2005) gjorde ikke feiringen mindre: Stiftelsen hadde for anledningen utgitt en engelsk utgave av selvbiografien La Nilsson – My Life In Opera, en CD-boks med liveopptak fra blant annet Bayreuth, Metropolitan og Bayerische Staatsoper på 31 CDer, med hennes store Wagner-, Puccini-, Beethoven- og Strauss-roller med dirigenter som Karajan, Böhm og Bernstein. Og i tillegg, DVDen Birgit Nilsson – A League of her Own av Thomas Voigt.
Det var en storslagen feiring, og man kan bare fantasere om på hvilket praktnivå en tilsvarende Flagstad-seremoni ville ha lagt seg.
Birgit Nilsson Foundation
Stiftelsens gode økonomi skyldes at Birgit Nilsson, som pleide å si at «Isolde gjorde meg berømt – Turandot gjorde meg rik», var flink med finanser og opparbeidet seg en betydelig formue, som hun bestemte skulle gå til en pris. Hun utpekte selv første mottaker, Placido Domingo. Stiftelsen skulle offentliggjøres tre år etter hennes død, og den hun satte til å lede den var den østerrikske finansmannen – og Birgit Nilsson-entusiasten – Rutbert Reisch, som hun anså som en nøytral person i musikkverdenen. Han har lojalt fulgt opp hennes intensjoner, men overlater nå ansvaret til Kungliga Musikaliska Akademien.
– Jeg gjør det fordi det riktig å legge en slik pris til en institusjon, men det skjer med vemod, forklarer mannen som allerede som ung student med ståplass på Wiener Staatsoper ble bergtatt av Birgit Nilssons stemme og scenepersonlighet. – Aldri hadde jeg trodd at mitt første besøk i hennes garderobe, skulle føre til et livslangt vennskap og et så stort ansvar for hennes arv.
Norrbron
At det ble noen sangkarriere på Birgit Nilsson, var ikke selvsagt. Hun var bondedatter fra Skåne og faren ville ikke vite noe av musikkstudier. Men moren støttet henne og hun kom seg til sangstudier i Stockholm. Da hun 28 år gammel, på fem dagers varsel, fikk tilbud om et innhopp som Agathe i Webers Freischütz på Kungliga Operan,var dirigenten alt annet enn fornøyd med henne. Han var sur og kritisk, og fortvilet sto hun den dagen hun skulle i ilden på Norrbron i Stockholm, med utsikt til operahuset, og vurderte å kaste seg utfor. Heldigvis kom hun på bedre tanker. Debuten var grei nok, men ingen stor suksess, og hun fikk ikke flere oppdrag før nok et innhopp året etter, som Lady Macbeth. Det ble hennes gjennombrudd. Resten er historie, men Birgit Nilsson fremhevet resten av livet at det skal være hardt i begynnelsen, ellers blir det for lett, og til det er en internasjonal operakarriere altfor tøff.
Å skynde seg langsomt
Operasang er ikke noe lettvint yrke, det er prisvinner Nina Stemme enig i.
– Det krever hardt arbeid. Men det var ingen ting i min barndom som tydet på en musikkarriere. Jeg spilte fiolin og bratsj på musikkskole i Stockholm, men var egentlig ikke spesielt flink til noe som helst.
Hun begynte å studere økonomi, men gikk etter hvert på flere og flere konserter og ble bergtatt av opera.
– Min første operaopplevelse hadde jeg hatt som seksåring, da jeg så La Bohème. Mimis død gjorde et sterkt inntrykk. Mimi ble også min første operarolle. Den eneste måten man kan utvikle seg som dramatisk sopran er ved «å skynde seg langsomt».
Hun var lenge lyrisk sopran og gikk gradvis over i stemmemessige mer utfordrende roller, i tråd med Birgit Nilssons filosofi: veien til Wagner går via Verdi.
– Dessverre fikk jeg aldri oppleve henne på scenen, til et var jeg for ung, forklarer Stemme. – Men jeg er glad jeg fikk treffe henne. Hun ga meg forståelsen av hvilket enormt arbeid som ligger bak en slik karriere. Å synge på dette nivået krever – i tillegg til det musikalske og dramatiske – et komplisert samspill av små og store muskler, som må fungere perfekt.
– Du synger jo bare de helt store rollene nå. Hvordan tilbringer du en forestillingsdag? Hva gjør du i de lange pausene i en Ringen-forestilling?
– Jeg begynner ikke dagen med å prøve ut stemmen! Jeg gjør yoga, strekkøvelser og slapper av. I pausene forbereder jeg meg mentalt på neste scene – ut fra hvilket «blodtrykk» dirigenten ser ut til å ha den dagen! smiler Stemme.
Mentalt arbeid
– Hvor mye vekt legger du på den mentale biten?
– Den legger jeg stor vekt på. Da jeg studerte på operahøyskolen oppdaget jeg at mitt største problem var meg selv; jeg sto i veien for min egen utvikling. Det kan skyldes at jeg ikke var et så jordnært menneske som Birgit Nilsson, som var oppvokst på landet med føttene i mulden, som visste at hardt arbeid lønnet seg. Når man så på TV, trodde man at man kunne bli stjerne over natten. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle få et profesjonelt forhold til mitt yrke. Man låser seg når man skal prøve noe nytt, en ny sangteknikk eller lære et nytt verk, og da skjønte jeg at «jeg vet jo at min lærer vil meg vel – hvorfor kan jeg ikke gjøre slik hun eller han sier?» Jeg forsto at jeg hadde en masse mentale blokkeringer. Da jeg hadde en lærer som arbeidet med idrettspsykologer, tok jeg tak i det. Jeg gikk til kognitiv- og gestaltterapi, benyttet avslapningskassetter, og forsto at hvis jeg kan gjenkjenne en situasjon jeg blir utsatt for, og jeg har opplevd den mentalt ti ganger, blir den faktisk mye lettere. Da har jeg allerede gjort det; hjernen tror at den har gjort det. Så da begynte jeg med de vanskeligste partiene først, når jeg våken og var opplagt.
– Jeg brukte opptil en time om dagen i begynnelsen på mentale øvelser. Og da var det viktig å være ærlig mot seg selv: «Der var jeg faktisk redd!» Når jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal ta en høy tone, kan jeg jo ikke stole på skjebnen når jeg står foran publikum. På scenen står man helt alene. At det har gått bra på øvingsrommet, spiller ingen rolle for publikum. Så åpenhet og ærlighet med seg selv er veldig viktig.
– Når man som ung sanger får komplimenter: «Å, for en vakker stemme», må man forstå at man har potensial, men man er ikke ferdig! Man må elske veien til målet mer enn målet selv. For meg er det slik at når jeg har gjort en rolle, så er det noe i meg som vil videre. Da blir jeg nesten trøtt. Når skal jeg får hvile og være lykkelig? Vel, det er man jo iblant, men det er korte stunder.
– I Birgit Nilssons tid var det så godt som umulig å kombinere familieliv med operakarriere. Du har mann og tre barn. Hva er forskjellen på da og nå?
– Det har vel å gjøre med tiden vi lever i. Jeg har alltid sett på familie som teamwork. Min far deltok i det meste hjemme – uten å forvente skryt! – og min mann likeså. Mine barn var familiens første barnebarn og det var stor stas, så da vi bodde i Köln og de oppstod krise med barnepass, stilte familien opp. Men da barna kom i skolealder flyttet vi hjem til Sverige; jeg syntes Tyskland var et for hardt samfunn for barn.
– For meg var det også slik at denne verdenen er så hard, og jeg tenkte etter at jeg vant Placido Domingos Operalia-konkurranse og begynte å få oppgaver, at jeg vil ha et liv –ikke ende opp som en bitter tidligere primadonna, et bilde jeg hadde av noen eldre kolleger, avslutter Nina Stemme.
Postludium: Hovsångare Ragnar Ulfung
For en skarve norsk skribent var det også en opplevelse å møte den 91 år gamle norske tenoren Ragnar Ulfung på gallamiddagen, den eneste tilstedeværende som hadde sunget med Birgit Nilsson. Han har for lengst gjort svenske av seg, men nekter å oppgi sitt norske statsborgerskap, hvilket gjorde at han ikke ble utnevnt til «Hovsångare» før i 1976. Han synger fortsatt daglig og har faste møter med sine «med-hoffsangere».
– Hils hjem og si at vi planlegger en konsert i mars, sier han idet vi kalles inn i speilsalen, der desserten La Nilsson 100, består av en hjerteformet sjokolademousse, med en kjerne av rødbet-pannacotta og curd laget av blomster fra Birgit Nilssons gård i Västra Kvänum.
Så kan man fortsette å fantasere om hvorvidt svenske hoff- og/eller bondetradisjoner ville utgjort forskjell i praktnivå på en svensk og en norsk prisfeiring.
