PÅ VEI TIL EN NY FASE
Randi Stene synger på Festspillene i Bergen 28. mai. Hun planlegger et aktivt pensjonistliv med operaroller, konserter, undervisning og kunstnerisk operaledelse.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO MIKLOS SZABO
Når Randi Stene runder 30 års ansettelse på Det Kongelige Teater i København høsten 2019, pensjonerer hun seg – men ikke fra sangeryrket. Hun fortsetter sine engasjementer på opera- og konsertscener ved siden av professorat på Norges musikkhøgskole, elever på Operahøgskolen og kunstnerisk lederskap i Trondheim Symfoniorkester & Opera.
– Å gjøre så mye forskjellig – undervise, casting, kunstnerisk ledelse, synge – er stimulerende. Hver enkeltdel er viktig for de andre; det gjør at jeg ser hele spekteret hele tiden. Det er bra for meg, sier Randi Stene i en rolig krok i musikkhøgskolens foyer. Her er hun innom rett som det er mellom sine utøvende oppgaver, for å avtjene sin 20 prosent stilling som professor II.
Seks måneders innstuderingstid
Et par dager før samtalen sang hun for siste gang Leonora i Det Kongelige Teaters oppsetning av Thomas Adès opera The Exterminating Angel. En særdeles komplisert forestilling for både sangere, musikere og publikum. Her er det ingen hovedroller, men femten forskjellige karakterer som føler seg innesperret i et rom og synger om hverandre i en krevende tekstur. Som publikummer føles det nesten ubegripelig at det går bra.
– Hva skjer hvis du faller av lasset? Klarer du å komme inn igjen?
– Når det først er innstudert går det greit. Men det var krevende å lære. Vi hadde en innstuderingstid på nesten et halvt år, og de første prøvene var til dels kaotiske.
Operaen gjorde suksess ved urfremførelsen på Salzburg-festivalen i 2015 og ble spilt på The Met i New York i fjor høst. Da ble det blant annet pekt på at koloratur-rollen Laetizia, gikk helt opp til trestrøken A (en ters over Nattens Dronning). (Se KMs artikkel om det her.)
– Alle stemmene i The Extermitating Angelgår helt til ytterpunktene. Min egen gikk nesten over tre oktaver, fra lille C til tostrøken H. Jeg har aldri sett en altstemme gå så dypt før, forklarer Randi Stene.
Festspillene i Bergen
28. mai står hun på podiet i Håkonshallen under Festspillene i Bergen, der hun var en årviss gjest i mange år og Festspillmusiker i 1998. Sammen med pianisten Bengt Forsberg fremfører hun et program med Grieg, Nicolaj Medtner, Rakhmaninov, Korngold og Sibelius. I Festspillenes program uttaler hun at hun alltid har vært tiltalt av «det litt mørke og sentimentale». Der hun sitter blid og forekommende, får man ikke det helt til å stemme.
– Ja, det var kanskje å ta litt i, ler hun. – Men dypsindige og ettertenksomme sanger er noe som følger stemmefaget; i mezzo-repertoaret er det mye som er litt mørkt, som hos Mahler og Wagner. Jeg prøver stadig å finne nytt materiale, og denne gangen er det Rakhmaninov. Hans sanger har lenge stått på ønskelisten. Jeg prøvde meg på dem i studietiden, men det ble for svært den gangen, så dette gleder jeg meg til.
Stemmeutvikling
At hun til høsten pensjoneres etter nesten 30 års fast ansettelse på Det Kongelige Teater, betyr på ingen måte at operakarrieren er over. I disse tider da spørsmål om fast ansettelse av operasangere pågår, innrømmer hun at hun har vær privilegert. Hun har stort sett vært med på to oppsetninger i året i København, og har ellers kunne dyrke en omfattende frilansvirksomhet rundt om på kontinentet.
– Jeg er frilanser i hjertet og vil gjerne ha det beste av alt, smiler hun.
«Det beste» omfatter også mann og to barn hjemme i Danmark. Den balansen har hun fått kjenne på.
– Jeg tenker av og til på alt jeg har sagt nei til fordi jeg ikke ville være for mye borte fra barna. Jeg lurer på hva det kunne blitt til. Men man befinner seg i sitt eget liv, og må ta hensyn til det.
Et tilbud hun takket nei til var en forespørsel om å spille inn hele Carmen på plateselskapet EMI. – Det var for tidlig. Jeg var bare 30 år, forklarer hun. – Hvis rdet ikke hadde gått bra, kunne det blitt skadelig.
Tilbudet var forståelig. I tillegg til åpenbare vokale ferdigheter, ser hun ut som Carmen: mørk, vakker, slank og massevis av trøndersk, underfundig sjarm. Carmen var en av hennes signaturroller i mange år – også i gjestespill på Den Norske Opera på Youngstorget.
Bevisste repertoarvalg
Hennes internasjonale gjennombrudd var som Octavian i Rosenkavaleren på Chateletoperaen i Paris i 1993. Av scenene hun har gjestet er også Bastilleoperaen og Covent Garden, som hun reiste på turné med til The Met i New York med Hans Pfitzners Palestrina.
Randi Stene har tatt svært bevisste karrierevalg og vært nøye på hvilke repertoarfremskritt hun skulle ta. Hun sang mye barokk og oratorier i studietiden og de første årene på operaen. Det gjør hun ikke lenger. De første Wagner-rollene, Brangäne og Isolde, gjorde hun 37 år gammel på Det Kongelige Teater.
– Det er ikke bare snakk om å holde igjen, men også når man skal våge å ta stemmen et skritt videre. Jeg har vært heldig og hatt gode folk til å hjelpe meg med de valgene; min første manager Per Boye Hansen, sangpedagogen Susanna Eken i København og forskjellige operasjefer på Det Kongelige. Det er snakk om å velge – og få – riktige roller på riktige tidspunkt. Mange sangere gjør kometkarriere på grunn av en god stemme, men spørsmålet er om man holder hele perioden til pensjonsalder. Til det må man ha teknikken i orden, forklarer Randi Stene.
Professor og kunstnerisk leder
Nå lærer hun både teknikk og holdninger videre til neste generasjon. For ni år siden ble Randi Stene oppfordret til å søke stilling som gjesteprofessor på Norges musikkhøgskole. Det er en undervisningsgjerning hun har stor glede av. Hun har fylt på med en Master i elitepedagogikk på musikkonservatoriet i København.
– Det var et veldig nyttig studium, som blant annet fokuserte på anatomi og fysiologi. Det gir trygghet å ha viten i bunn. Vi kan få studenter som må avlæres ting, samtidig må man ha takhøyde for de individuelle sidene av stemmen. Det trengs et trenet øre for å høre om en stemmebåndsknute bør sendes til kirurg eller ikke.
Hun gleder seg over alt som har skjedd i norsk operaverden de senere årene.
– At Den Norske Opera & Ballett sammen med regions- og distriktsoperaene leverer på et høyt profesjonelt nivå, med en blanding av profesjonell deltakelse og en dugnadsånd man bare finner her til lands, er et stort fremskritt som gjør det mulig å leve som frilanssanger. Vi har et sterkt frilansmiljø i Norge.
Selv har hun vært kunstnerisk leder for operavirksomheten ved Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2013. Å ha en som virkelig kan caste (tildele) roller er avgjørende for det kunstneriske resultatet, og å få en med så lang og bred erfaring må være gull verd for Randi Stenes barndomsby. Men uansett:
– Selv skal jeg synge så lenge jeg kan, bedyrer hun. – Det er en viktig drivkraft i alt annet arbeid.
