PÅSKEKONSERT MED STJERNEKOR
Påskekonserten i Frogner kirke tirsdag var helhetlig og vellykket som høytidelig massemeditasjon – slik disse høytidskonsertene gjerne er.
Mozart: «Grosse Messe» i c-moll, K 427
Bach: Komm, Jesu, komm, BWV 229
Haydn: Symfoni nr. 98
Det Norske Solistkor
Det Norske Kammerorkester
Bernard Labadie (dirigent)
Sylvia Schwartz (sopran)
Eleanor Dennis (alt)
Magnus Staveland (tenor)
Mark Stone (bass)
AV THOMAS ERMA MØLLER
TOPPFOTO: Fremførelsen i Frogner kirke. Foto: Det Norske Solistkor
På detaljplan spriket det likevel fra det skuffende til det eksepsjonelle. På sett og vis er det både motstrøms og mot alle odds at tre hundre år gammel kirkemusikk fremdeles fungerer som magnet på et så bredt lag av befolkningen oppunder påske og jul. Samtidig, i og med den økende samfunnspulsen for øvrig, er ikke behovet for konsentrasjon, kontemplasjon og rutinebrudd blitt mindre. Snarere tvert i mot! Mange kom nok derfor til Frogner kirke på tirsdag (og Bøler kirke på mandag) vel så mye for stillheten mellom tonene, eller for den indre stillheten når tonene klinger, som for å oppleve og vurdere detaljer i den kanadiske 1700-tallseksperten Bernard Labadies fortolkning av Mozarts Messe i c-moll, den såkalte Grosse Messe, J. S. Bachs motett Komm, Jesu, komm! og Haydns Symfoni nr. 98.
Å betrakte høytidskonserter som ren meditasjon ville likevel være respektløst både overfor utøvere og publikum. Virkningen av kirkemusikalske mesterverk er tross alt av avhengig av ufattelig mange musikalske detaljer. I detaljene ligger mulighetene for å skape en storhet og en skjønnhet som det knapt finnes maken til i noen annen kunstform, men også for at store forventninger ikke alltid blir innfridd.
Skuffende høydepunkt
Øyeblikket alle venter på i Mozarts ufullendte «store» c-mollmesse, er sopransoloen Et incarnatus est. Etter å ha fremvist et imponerende kontrapunkt i den ene mektige korsatsen etter den andre, kler Mozart musikken naken og presenterer en av sine vakreste og skjøreste arier. Også i Frogner kirke var det forventninger knyttet til dette øyeblikket, men Sylvia Schwartz manglet varheten, klarheten og det tekniske overskuddet som skal til for å bringe lytterne i samme ekstatiske tilstand som pave Frans i 2015, da han uttalte at denne satsen er «enestående. Den løfter deg mot Gud!».
Schwartz sang med en sjenerende stor vibrato og altfor mye kraft på de krevende melodiske toppunktene, kanskje som kompensasjon for manglende teknikk. Men poenget er at du roper ikke «Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske», et av tekstens viktigste og mest inderlige øyeblikk. Det hjalp heller ikke at det ellers så suverene kammerorkesteret slet med intonasjonen i de lyse treblåsernes avslørende soloer i akkurat denne satsen. Til Schwartz’ forsvar, ble hun hanket inn som reserve for Lydia Teuscher, som trolig ville gitt dette smykket av en solosats en annen fremtoning. Heller ikke de øvrige solistene imponerte nevneverdig, internasjonale navn til tross, og alle fire sang uten klanglig sting og særpreg.
Solid orkester, eksepsjonelt kor
For øvrig leverte Det Norske Kammerorkester en solid påskekonsert og spesielt fremføringen av Haydn-symfonien hadde spenst og snert. Dessverre ble en del av detaljene svømmende under hvelvingen i det store kirkerommet – valget av verk var i grunn litt merkelig både med tanke på lokalet og anledningen, selv om det i sin tid var skrevet med Mozart i tankene og således stod godt til messen – men det hindret ikke opplevelsen av en inspirert og leken fortolkning. Både i Haydn-symfonien og Mozart-messen viste Labadie seg som ekspert i 1700-tallets musikalske prosa og poetikk, med stor sensitivitet for klanglige nyanser og fraseringsfinesser, uten å ta unødig stor plass. Han kan gjerne nevnes i samme åndedrag som McCreesh og Gardiner og andre mer meritterte kolleger, eller legenden Nicolas Harnoncourt, for den saks skyld.
Det må ha vært inspirerende for Labadie å arbeide med musikalske krefter av en slik kvalitet som i Frogner kirke. Og selv i selskap med Norges fremste kammerorkester og en internasjonal solistkvartett, var det ingen tvil om at koret av solister var kveldens stjerner. Det Norske Solistkor sang, nok en gang, med forbilledlig klarhet, kraft og presisjon, og med akkurat den klanglige varheten solistene manglet. Selv om de kontrapunktisk krevende partiene var imponerende og plettfritt fremført, er det et annerledes øyeblikk som enda bedre illustrerer korets kvalitet.
I Qui tollis-satsen har Mozart lagt inn plutselige og ekstreme skifter i dynamikk. Disse er virkningsfulle i konsertsammenheng, men ofte ramler klangen sammen når lydstyrken endres så plutselig. Solistkoret, eksepsjonelt ledet av Labadie og godt støttet av kammerorkesteret, viste hvordan det er mulig å opprettholde nerven, nærværet og intensiteten i klangen gjennom ekstreme skifter. Det er i slike øyeblikk påskekonsertens funksjon som massemeditasjon fullbyrdes, der man glemmer tid og sted og hva man skal ha med seg til hytta, og bare hengir seg til de fullkomne detaljene i den musikalske fremføringen. Med påsken like rundt hjørnet, er det fristende å påstå at slik musikalsk samhandling og kollektiv konsentrasjon er et aldri så lite mirakel.
