ARNOLD ROSNER
Orchestral Music Piano Concerto No 2, Op 30*. Gematria, Op 93. 6 Pastoral Dances, Op 40. From the Diaries of Adam Czerniakow, Op 82**
*Peter Vinograde (piano). **Peter Riegert (resitasjon). London Philharmonic Orchestra, dir. David Amos
Toccata Classics TOCC 0436 (76 minutter)
Orchestral Music, Volume 2 5 Ko-ans, Op 65. Unravelling Dances, Op 122. The Parable and The Law, Op 97
*Christopher Burchett (baryton). London Philharmonic Orchestra, dir. Nick Palmer
Toccata Classics TOCC 0465 (72 minutter)
Chamber Music Violin Sonata No 1, Op 18*,****. Danses à la mode, Op 101**. Bassoon Sonata, Op 121***,****. Cello Sonata No 2, Op 30**,****
*Curtis Macomber (fiolin). **Maxine Neumann (cello). ***David Richmond (fagott). ****Margaret Kampmeier (piano). *****Carson Cooman (piano)
Toccata Classics TOCC 0408 (68 minutter)
Den amerikanske komponisten Arnold Rosner (1945-2013) må jeg ærlig innrømme er et nytt navn for meg, så Toccata Classics’ ambassadørvirksomhet for denne musikken ønskes uforbeholdent velkommen, spesielt siden den – med disse fremførelsene – viser seg å ha øyeblikkelig appell, samt variasjon i uttrykk og stemning. Som New Yorker, men av europeisk jødisk herkomst, slår ikke Rosners verker meg som spesielt amerikansk i tonespråk. Som Walter Simmon skriver i CD-heftet, er Rosners musikalske idealer (i hvert fall i begynnelsen av karrieren) bredspektrete og internasjonale: Alan Hovhaness (hvis musikk har vel så mye røtter i Armenia, Storbritannia og de nordiske landene som i USA), Vaughan Williams og Nielsen.
Toccata har utgitt tre plater med denne musikken i løpet av de siste 18 månedene eller så, der man kan høre en gjentatt stilistisk tråd tilbake til engelske elisabetanske komponister (som Byrd, Tallis og Weelkes) som i Pastoral Dances (1968), Five Ko-ans (1976) og Unravelling Dances (2007, som også har noen orientalske forbindelser underveis!). Dette, sammen med Rosners sans for modalitet i stedet for konvensjonell tonalitet (altså D dorisk heller enn d-moll), gir ofte hans stykker en flyktig gjenklang av britiske komponister som Rubbra og Hovaness. I tillegg viser noen av Rosners verker, ikke overraskende, en jødisk karakter, som i den livlige orkesterfantasien Gematria (1991), eller den dramatiske talte kantaten From the Diaries of Adam Czerniakow (1986). Sistnevnte er basert på skriftene til lederen av den lokale jødiske myndigheten i Warszawa-ghettoen 1939-42, som også uttrykksfullt ble benyttet i Schönbergs En overlevende fra Warszawa. Rosners komposisjon benytter et helt annet format, langt mer ekspansivt, bare skrevet for en talestemme – her den amerikanske skuespilleren Peter Riegert (kjent fra filmer som Local Hero og Crossing Delancy) – og orkester, som har fått en litt intens rolle. From the Diaries er likefengslende som En overlevendefra Warszawa, men ikke så stilmessig fremmedgjort, noe som bidrar positivt til inntrykket.
Fremførelsene er helt eksemplariske. London Philharmonic Orchestra responderer entusiastisk på denne velskrevne musikken under fremragende ledelse av David Amos (som bestilte From the Diaries and Gematria) og Nick Palmer. Peter Vinograde er en strålende ambassadør for Klaverkonsert nr. 2 (1965), et lyst og livfullt verk – hvor mange konserter starter med en scherzo? – som, lik mange av Rosners verk, sier mye på relativt avgrenset tid. Den første platen med orkestermusikk (TOCC 0368) gir en fin introduksjon til Rosners register som komponist, selv om jeg finner nr. 2 (TOCC 0465) mer tiltrekkende: der spesielt Five Ko-ans er en enormt attraktiv suite: en ko-an er åpenbart en zen-buddhistisk gåte eller dialog som kan fremelske meditasjon, noe som kan forklare den vekslende eruptive og meditative karakteren i de fem satsene. Unravelling Dances, Rosners siste orkesterverk, er en svært tiltalende fantasi basert på en «gal» eller arytmisk bolero (Ravels kjente stykke blir sitert og det er hentydninger til både barokk og arabisk musikk). Et annet eksempel på Rosners register er den deklamerte kantaten for baryton og orkester, The Parable of the Law (1993), der en tekst fra Kafkas Prosessen fremføres sterkt av Christopher Burchett.
Mellom de to orkesterplatene er det en med kammermusikk, tre sonater og en samling med danser. (Det er interessant å merke seg at det er en samling danser på alle tre platene så langt, en annen gjentagende side ved Rosners musikk). Man får en følelse av Hindemith i den første fiolinsonaten (1963, grundig revidert I 2004), et smidig og saftig verk dimensjonert som en sonatine. Curtis Macomber mestrer det, selv om hans intonasjon er en smule flat. Undertittelen på Cellosonate nr. 2 (1990), La Divina Commedia – som også har gjenklang av Hindemith – ble lagt til flere år senere uten forklaring, så man kan selv bestemme hvilke av de tre satsene (Adagio; Moderato, con rubato; Allegro) som passer til hvilke i Dantes Inferno, Purgatorio og Paradiso; det er elementer av alle tre stadier i hver sats! Margaret Kampmeier akkompagnerer både Macomber og den raskfingrede cellisten Maxine Neumann, som også spiller den engasjerende uakkompagnerte samlingen med fire Danses à la mode (1994), som igjen minner om musikk fra Hellas, India, barokken og Skandinavia. Fagottsonaten (2006) var et av Rosners siste verk og er et av de mest dyptpløyende, ikke minst på grunn av satsinndelingen hurtig-langsomt-hurtig. De danselignende egenskapene kjent fra andre verk er til stede, men her i bakgrunnen, nesten som om komponisten ser andre danse i stedet for å involvere seg selv. Med tanke på det relativt begrensede repertoaret for instrumentet, er dette virkelig et funn, og David Richmond og Carson Cooman (Rosners arkivar og selv en profilert komponist) gjør en eksemplarisk fremførelse av den. Lyden er utmerket hele veien, kanskje vel nær for kammermusikken, og klar. En virkelig oppdagelse.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
