BERLIOZ LES TROYENS
Michael Spyres (tenor: Énée), Joyce DiDonato (mezzosopran: Didon), Marie-Nicole Lemieux (mezzosopran: Cassandre), Stéphane Degout (baryton: Chorèbe), Philippe Sly (bass: Panthée), Nicolas Courjal (bass: Narbal), Cyrille Dubois (tenor: Iopas), Marianne Crebassa (mezzosopran: Ascagne), Hanna Hipp (mezzosopran: Anna); Stanislas de Barbeyrac (tenor: Hylas, Hélénus), Bertrand Grunenwald (bass: Priam), Richard Rittelmann (bass: soldat/gresk høvding), Jean Teitgen (bass: Hectors gjenferd/Mercure), Jérôme Varnier (bass: Sentinelle I), Frédéric Caton (bass: Sentinelle II), Agnieszka Sławińska (sopran: Hécube); Chœur de l’Opéra National du Rhin, Chœur Philharmonique de Strasbourg, Badischer Staatsopernchor; Strasbourg Philharmonic Orchestra, dir. John Nelson
Erato 0190295762209 (4 CDer: 59, 72, 53 og 50 minutter/DVD: 85 minutter)
Les Troyens kan være den største av alle operaer – og jeg bruker et modalt fremfor et indikativt verb bare fordi slike påstander ikke kan objektivt bevises. Men jeg kjenner ingen opera hvor graden av følelser – spenning, tristhet, opprømthet, verdighet, tragedie, you name it – er så uopphørlig intens. Fra begynnelse til slutt enten kribler huden av spenning eller hjertet smelter av ren og skjær skjønnhet. Ingen opera har så mye å gi som Les Troyens – ikke Wagner-operaene, ikke Fidelio, ikke Pfitzners Palestrina, ikke noen av standard-klassikerne. Du vet hvordan musikken, i noen verk, vokser til ett enkelt overordnet viktig klimaks – som, la oss si den store a cappella-passasjen i siste sats av Dvořáks Stabat Mater? Vel, Les Troyens har klimaks som dette hele veien: godt balansert, selvfølgelig (ingen klarer fire timer med komplett, uopphørlig følelsesmessig høyspenning), men fantasirikdommen – ikke bare i de strålende melodiene, men i de utallige detaljene i orkestreringen og den forbløffende rytmiske livligheten – gjør meg målløs av beundring hver gang jeg lytter til den. Gang på gang overvelder Berlioz deg med virvlende lidenskap, med dramatisk raseri, med menneskelig pasjon som nesten sprenger grensene for hva som kan uttrykkes. Det er en opplevelse som svekker deg fordi den forbruker alle følelsene dine, men som også bobler videre i hodet ditt fordi den gir en så ekstrem glede. Innspillingen som gjaldt før denne, var Sir Colin Davis’ live fremførelse med London Symphony Orchestra (på LSO Live, logisk nok), og siden jeg var i Barbican ved disse Berlioz-fremførelsene – en av Sir Colins forbløffende Indian Summer av innspillinger, en lysende kjede av avskjedsgaver til verden – strømmer mine egne minner på når jeg lytter til den. Jeg var ikke i Salle Erasme i Strasbourg i april 2017 da denne innspillingen ble foretatt, men spenningen som må ha vært tilstede for anledningen lever videre i denne herlige utgivelsen. Sangen (solo og kor) og spillet har en universelt utsøkt kvalitet – ingen vits å løfte frem en spesiell sanger for spesiell ros, og birollene synges like godt som hovedrollene – og John Nelson får piskesnert-presisjon ut av dem alle, til tross for det som må ha vært noen skrekkinngytende tempi. Den medfølgende DVDen (på generøse 85 minutter) lar deg faktisk oppleve noe av entusiasmen i selve forestillingen. Kort sagt, Les Troyens er en av menneskesinnets største bragder, ikke mindre enn Taj Mahal, Michelangelos takmaleri i det Sixtinske kapell, Picassos Guernica eller Shakespeares skuespill, og jeg oppfordrer deg til å stifte bekjentskap med denne praktfulle innspillingen. Jeg lytter til den igjen mens jeg skriver dette (jeg blir aldri trett av den), og innrømmer gladelig at øynene blir fylt av tårer – en helt naturlig reaksjon, vil jeg påstå, på fire timer med så konsentrert skjønnhet. Ikke frata deg selv denne gleden.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
