Brahms
Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 73; Tragische Ouvertüre, op. 81; Akademische Festouvertüre, op. 80
Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, dir. Paavo Järvi
Sony Music 88985 45945 2 (67 minutter)
Faste lesere av disse anmeldelsene er nok klar over – eller faktisk fortvilet over – min hang til å skjelle over meningsløs gjentagelse av repertoar, og av at jeg ruller ut antall innspillinger som allerede foreligger (med tillatelse av arkivmusic.com). Og min refleks i dette tilfellet viser seg å holde vann: det finnes 207 innspillinger av Brahms’ andre symfoni på markedet nå, 125 av Tragisk ouverture og 107 av Akademisk Festouverture (kanskje er det interessant å få vite at det finnes svimlende 3849 Brahms-innspillinger der ute). Men den fabelaktige innsikten som Paavo Järvi fylte Beethoven med i sin symfoniske syklus med Deutsche Kammerphilharmonie Bremen for tre-fire år siden, var av en slik art at min reaksjon her er å holde smella og lytte. Brahms taler mer direkte til meg enn noen annen komponist. Derfor er det instruktivt (i det minste for meg) å sammenligne denne Brahms-innspillingen med de beste tolkningene jeg kan huske. I sine siste tiår var den aldrende Günter Wand så skrøpelig at vi i salen ofte var litt engstelige; ville han klare seg til konserten var over? Han fortsatte å bringe sylskarphet, energi og klarhet til Brahms, og i september 2015 – i hva jeg mener er den fineste konserten jeg har hørt i hele mitt liv (Brahms 3, Schmidt 2, Semjon Bytsjkov, Wienerfilharmonikerne, BBC Proms) – behandlet Bytsjkovs wienermusikere teksturene som kammermusikk med uthevet skrift, som om de hvisket hemmeligheter til hverandre – det var dypt gripende. Järvi beveger seg mellom disse to måtene å nærme seg musikken på. Det er en kammermusikalsk klarhet her som lar deg høre mye mer av teksturens detaljer enn tilfellet ville vært med fullt symfoniorkester, og vanligvis (men ikke alltid) med et imponerende rytmisk kick – bare hør på finalen. Og Järvi må gå til sengs hver kveld med en bønn om Guds fortsatte velsignelse av bass-gruppen og paukisten: de spiller med en piskeslagspresisjon som gir energi til hele orkesteret. Akademische Festouvertüre hentes ofte frem ved festlige anledninger, men Järvi finner uventet mørke og kraft i den her. Jeg kunne foretrukket litt mer symfonisk tyngde i Tragische Ouvertüre, men dette er et kammerorkester, og tross alt finner Järvi den energien og fremdriften som dette verket (et av de største i all musikk) krever, og den rene og skjære lidenskapen i de siste minuttene på denne innspillingen, kommer til å få håret ditt til å stritte.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
