Budbärerskan
Hurum Blonde nætter; Liden Kirsten; Vi sees igjen; Borgstrøm Salomo I; Salomo II; Til min mor; Storme; Håkanson När den sköna mai; Lutad mot gärdet; Ett litet barn; Stigen; Vad skall man sjunga?; På stranden; Budbärerskan; Till ett skönt barn; Wagner transkr. Liszt Tristan und Isolde: «Isoldes Liebestod»; Sommerfeldt Fattig er mitt liv; Dørumsgaard En hustavle; Søvnen; Natt; Regn; Lie Sne; Jordan Pil og bue; Og se hun kom
Isa Katherine Gericke (sopran), Bengt Forsberg (klaver)
LAWO Classics LWC1120 (57 minutter)
Hatten av for Isa Katherine Gerickes og Bengt Forsbergs fascinerende innspilling, bygget på premisset at Kirsten Flagstad ikke bare var «århundrets stemme» som erobret verden i Wagners dramatiske sopranroller, men også en konsertsangerinne som likte enkle velgjorte sanger og romanser. Hun arbeidet fornøyd med et antall ukjente komponister, og oppmuntret disse mindre skinnende stjernene ved å sette deres sanger på programmet sammen med de store, kjente navnene i sitt repertoar. Det er verdifullt med litt mer detaljer om hvem de er, siden etternavnene deres kanskje ikke er nok for gjenkjennelse. Alf Hurum (1882–1972), Hjalmar Borgstrøm (1864–1925), Knut Håkanson (1887–1929), Øistein Sommerfeldt (1919–94), Arne Dørumsgaard (1921–2006), Sigurd Lie (1871–1904) og Sverre Jordan (1889–1972) – Harald Herresthals noter i albumheftet fyller ut detaljer i deres liv og deres samarbeid med Flagstad. Det ville ikke overraske meg om noe av Herrestahls kunnskap og forskning har funnet veien inn i oppbyggingen av programmet også. Gericke har skrevet et forord til Herresthals tekst, og der innrømmer hun at «Det kan synes halsbrekkende å gi seg i kast med sanger sunget av Kirsten Flagstad», men hun avslutter med «Sangene er av en slik kvalitet at de fortjener oppmerksomhet ved å fremføres igjen, og slik hyller hver og en av dem en av de fremste sangerne i det 20. århundre». Hun har helt rett: vi har lett for å huske Flagstad bare som en valkyrje, med kroppsrustning og vinger på hjelmen (og det er et bilde i heftet som forsterker det inntrykket), og glemme hvor engasjert hun var i det ikke så prominente repertoaret. Det Gericke ikke selv kan si er at enhver sopran som følger Flagstads fotspor i dette territoriet, selv må ha en like ukunstlet stemme, en som er så naturlig at det aldri faller deg inn at ukunstletheten kanskje skjuler en fenomenal vokalteknikk. Gericke er nettopp en sånn sanger. Man fylles av undring over hvor uskyldig den virker og hvor direkte den henvender seg til tilhøreren, som om en favoritt-tante setter seg ned for å fortelle deg et eventyr. Hun får følge her av skandinaviske akkompagnatørers doyen, Bengt Forsberg, som får anledning til å skinne solo i Liszts transkripsjon av «Liebestod» fra Tristan und Isolde – en smart referanse til Flagstads mest kjente rolle og en nyttig kontrast i dette programmet.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
