Einar Englund Complete Music for Solo Piano
Englund Prelude & Fughetta, “Hommage à Bach”. Piano Sonatinas No 1-2. Preludium. Pavane e Toccata. Humoresque. Little Toccata. Sicilienne. The Keyboard Tells. Prelude I (Notturno). Sinuhe. Introduzione e Toccata. Piano Sonata No 1. The Lauttasaari Rotary Club Festive March
Laura Mikkola (klaver)
Toccata Classics TOCC0356 (72 minutter)
Einar Englund (1916-99) er kanskje stort sett glemt nå – hans hundreårsdag ble forbigått i altfor stor stillhet – men han var en komponist av enorm betydning for finsk musikk i siste halvdel av det 20. århundre. Også for nordisk musikk generelt – det var han som introduserte Carl Nielsens navn for den unge Leonard Bernstein i Tanglewood i 1949. Som en ekstremt god pianist, både innen klassisk og jazz, er han kjent for sine orkesterverker, spesielt syv symfonier og syv konserter (vekselvis utgitt på Ondine og Finlandia).
Produksjonen for hans eget instrument var – med unntak av to konserter (1955 og 1974) og en tidlig klaverkvintett (1941) – relativt beskjeden, og er her samlet på én CD. Hovedverket er klaversonaten (1978), optimistisk kalt nr. 1 – det kom ikke flere – og er det eneste verket som varer mer enn ti minutter. Det er et ypperlig og levende eksempel på hans sene stil, basert på Sjostakovitsj og Stravinskys neoklassisisme, men forfinet med nordisk følsomhet. Laura Mikkolas slående virtuose fremførelse er litt raskere en Eero Heinonens første innspilling på BIS i 1985 (på et album kalt Complete Piano Music: Toccata Classics plate har syv flere verk, og dobler dermed totalen!). Hun er også raskere i de to andre store verkene, Introduzione e Toccata (1950 — hans mest kjente klaververk, noen YouTube-fremførelser er nesten to minutter lengre) og Pavane e Toccata (tilegnet hans avdøde katt, 1983). Ikke i noe stykke virker det som om pianisten har hastverk, artikulasjonen hennes er ren, klar og presis.
Mikkolas evne til å formidle en komponists intensjoner på klaviaturet er velkjent fra hennes fremførelser av David Matthews musikk (på samme platemerke), Sibelius, Rautavaara, Brahms og andre. Hennes evne til å følge Englunds kameleon-lignende uttrykksmessige reise, vises tydelig i de mindre verkene, enten det gjelder den eksotiske førsteakten av hans ufullendte ballett Sinuhe (1953), didaktiske stykker som de to sonatinene (1966 og 1984) og de tre miniatyrene fra en antologi, The Keyboard Tells (1955). Hele albumet er en fryd fra begynnelsen til den overraskende slutten, The Lauttasaari Rotary Club Festive March (1957), som minner oss om at Englund tjente til livets opphold som pianist i en jazzklubb i mange år. Veldig bra lyd også.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
