Frank Nordensten
Nordensten Orgelkonsert nr. 2. Orgelkonsert nr. 3, «Les visages du temps»*
Dan René Dahl (orgel). *Domkirkens Jentekor. *Borg Vokalensemble. Det Norske Blåseensemble, dir. Tore Erik Mohn.
Lawo Classics LWC1142 (70 minutter)
Jeg ble først kjent med Frank Tveor Nordenstens (f. 1955) musikk for 25 år siden på Borealis’ innspilling av hans Ricochet (1990), en stilistisk stilblanding, men dynamisk og underholdende i måten de ulike elementene ble trukket sammen. Den samme eklektiske fremgangsmåten er hørbar i de (til nå) to nyeste av hans tre orgelkonserter. Den første, som ikke er med på platen, ble komponert i 1991-92 for orgel og symfoniorkester. I nr. 2 fra 2010 blir solisten akkompagnert av symfonisk blåseorkester med slagverk. Med fire satser, er verket kraftig og abstrakt formet. Den musikalske diskursen virker billedmalende, og det samme gjør den instrumentale fargeleggingen, spesielt i den lange og komplekse andresatsen, Schattenspiel, og tredjesatsen Scherzo infernale. Komponisten vedkjenner seg ikke noen utenom-musikalsk inspirasjon, men mener «det er mer absolutt musikk sprunget ut av instrumentenes og rommets iboende muligheter.» Uansett utgangspunkt er det en fin og tilfredsstillende utforming.
Konsert nr. 3 (2012) er en annen sak. Orgelet er det instrumentet som fascinerer komponisten mest, og som står sentralt i hans verksliste. Den tredje konserten har tiden som tema, noe som fremgår av den franske undertittelen – Les visages du temps (Tidens ansikter). Ikke bare det, konserten består faktisk av ni satser der solisten akkompagneres av blåseorkester, blandet kor og barnekor; de sungne tekstene som skiller satsene er hentet fra Rolv Møll Nilsens poesi. Alle satsene har beskrivende titler med astronomiske emner: Moon, Venus, Explorer, Comet, Traveller (hvorfor ikke Voyager, lurer jeg på?) og Tellus, med tre korte Satelites imellom. Nordensten fremholder at hans musikk «på mange måter er gammeldags» og fordi den harmonisk er basert på tonalitet ikke oppleves moderne. Korsymfonier, og til og med kor-og-klaverkonserter (for eksempel av Busoni, Alan Bush, Mikko Heiniö) er ikke ukjente, men kor-og-orgelkonserter er svært uvanlig: det eneste eksempelet jeg kommer på er av avdøde Stephen Paulus. (Selv ikke Bengt Hambraeus har komponert en!)
Dan René Dahl spiller med stor presisjon og rytmisk kraft i begge konsertene – noe som ikke er enkelt på orgel, og akkompagnementet til Det Norske Blåseensemble under ledelse av Tore Erik Mohn balanseres nydelig hele veien. De to korene i nr. 3 synger fint, men deres deler virker ikke særlig integrert i den musikalske teksturen; det virker som om konsertene stopper og venter på at sangen skal bli ferdig før de kan fortsette. Nr. 3 er også i lengste laget, som om to separate verk, en kantate og en konsert, på en måte er blandet – men bare stedvis.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
