FRIDRICH BRUK: ORCHESTRAL MUSIC VOLUME 1
Bruk Symfoni nr. 17, ‘Joy of Life’. Symfoni nr. 17, ‘Daugavpils’
*Gertruda Jerjomenko (klaver). **Anda Eglīte (kokle). Liepāja Symphony Orchestra dir. Māris Kupčs
Toccata Classics TOCC 0455 (58 minutter)
Jeg må medgi at navnet Fridrich Bruk (f. 1937) var nytt for meg da jeg mottok denne platen. Selv om han har bodd i Finland siden 1974, var Bruk født i Kharkiv i en latviskjødisk familie som ble tvangsflyttet fra sine hjem til Ukraina under første verdenskrig. Men han er ikke ukjent i den bredere musikalske verden, etter å ha oppnådd en del suksess med sine sanger, tangoer, film- og teatermusikk. Hans mer seriøse produksjon er imidlertid ikke ubetydelig, og i tillegg til 20 symfonier (1993-2018; nr. 19 og 20 ble komponert i år) omfatter den diverse instrumentale sonater – inkludert noen for den finske sitar-typen kantele, bratsj og to trompeter – så vel som to barneoperaer og et juleoratorium The Hand of God (2001-2). Musikken er i en forståelig sen 20. tidlig 21. århundre-stil, det harmoniske idiom er kromatisk fritonalt og selv om det tidvis er dissonant, skyldes det mer bruk av folkemusikk enn slavisk overholdelse av et «system». Orkestreringen skinner og glitrer gjennom verkene, selv om orkesteret tidvis brukes til styrke like mye som sarthet.
Disse to symfoniene, som begge får sin første innspilling på denne platen (NB Bruks seksten tidligere er alle tilgjengelig på YouTube), er blant noen av denne komponistens verk inspirert av hans familie- og kulturhistorie. Nr. 17, Joy of Life, har undertittelen «konsert-symfoni for orkester og klaver» og er en av flere konsertante symfonier på hans verkliste. (Hans to første, fra sent 1990-tall, er skrevet for henholdsvis trombone i nr. 1, klaver i nr. 2.). Nr. 17 er rett og slett en «jødisk» symfoni, og følger en linje fra nr. 3, 5, 10-11, 13 og 16. Med sine tre satser (moderat tempo, langsomt, fort) med tittelen «Attempts» (Forsøk), «Sorrow» (Sorg) og «Strength» (Styrke), har symfonien, for å sitere Tish Kennedy Davenports fremragende og svært informative essay i CD-heftet, «et abstrakt selvbiografisk program» og «inneholder, ifølge komponisten, dypere psykologiske ideer en klaverkonserter vanligvis har». Musikken i seg selv er fantasifullt orkestrert (ikke minst i den lavmælte åpningen for klokker og strykere), og med klaveret – plassert inne i ensemblet; Gertruda Jerjomenko er den robuste, men fingernemme solisten – fungerer det som et avgjørende ledd i verkets fremdrift.
Den 18. (2017) er mer direkte inspirert av familiehistorien, spesielt Bruks families utvisning fra Latvia under 1. verdenskrig (to tiår før han selv ble født). Det harmoniske språket er litt mørkere enn i nr. 17, noe som uten tvil reflekterer emnet – Daugavpils er navnet på familiens latviske hjemby – og dens bruk av latviske folketoner og den lokale varianten av sitar eller kantele – nydelig spilt av Anda Eglīte – gir musikken en rørende umiddelbarhet. Det er imidlertid mange instrumentale soloer i denne symfonien, som roller i et gripende drama. Den uttrykksmessige buen i de tre satsene fra trygghet (åpningen Rose), gjennom forferdelsenDaugavpils 1915 – Banishment til den mer filosofiske oppfatningen i den avsluttende Five Variations on an Own Theme er overbevisende, musikk i en Weinberg-lignende intensitet uten på noen måte å ligne den polsk-russiske mester, eller hans mentor Sjostakovitsj. Liepāja Symphony Orchestra dirigert av Māris Kupčs (som er litt av en Bruk-spesialist) spiller særdeles godt, velforberedt og velbalansert, og er gjengitt i fremragende lyd.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
